Hva venter dere av et forhold mellom far og sønn?

[:-))))]

 

Min mann har et greit forhold til sønnen sin, men de står ikke veldig nœrt, noe som jeg tror blir viktig de nœrmeste årene. Han er 10 nå. Det hender de tuller sammen og har det gøy men det er mest dum lek. De har felles interesser men faren investerer seg ikke sammen sønnen sin slik at de kan utveksle idéer og slikt sammen. Han tar seg liten tid med sønnen sin for å lœre ham ting og slikt. Derimot er han, far, veldig "flink" til å finne ting og terpe på, ting som sønnen vår ikke gjør ordentlig, f.eks. rydde etter seg, lekser (viktige ting altså, men det blir mye av denne terpinga). Når kommunikasjonen mangler på annet enn terping, når det mangler interesse for hvordan personen har det og det positive som finnes, blir det litt tomt i blant.

Jeg har tatt det opp mange ganger, og jeg har lite å sammenlikne med. Vet ikke hvordan det er hos andre, men jeg er redd mannen min har fått så mye dårlig kommunikasjon selv da han vokste opp at han ikke vet å gjøre annerledes. Men nå er jeg lei av og ta det opp, og han lei av at jeg tar det opp.

Er dette noe dere ville reagert på eller bør jeg la det stå til.

Må nevnes at sønnen vår er en god gutt, ikke noe tull med, flink på skolen osv.

[Northernlights]

Jeg ser for meg at en far tar meg seg sønnen sin på campingtur alene, men også en datter, om han har det. Jeg synes generelt alenetid med barna er viktig, uansett om det er fisketurer eller "bare" en tur til byen, bestemor eller noe helt annet.

 

Å hjelpe med lekser, eller leke med dem er en selvsagt ting i hverdagen.

 

Jeg husker enda hvor artig det var da pappa tok seg tid å lage telt av pledd på rommet til meg og søsteren min da jeg var lita. Tror det skjedde bare 1 gang, men jeg husker det veldig godt, og at jeg syntes det var enormt koselig at han lagde "hus" av tepper og pledd for oss.