Jeg er visst veldig psykisk sliten!

[Hakkamella]

Ringte føden i morges pga gårkveldens og nattens ubehageligheter. Men etter en halvtime i tlf med jordmor sa hun at det er overhode ingen grunn for at jeg skal komme dit for sjekk. Jeg er ikke i fødsel. Det var jo forsåvidt greit at jeg slapp å dra dit for sjekk, selv om jeg på en måte ønsket det om ikke annet så for å se/høre lillefrøkens livstegn og sånt.

 

Vi snakket om hvordan svangerskapet har vært så langt, jeg fortalte om de voldsomme problemene vi har måttet takle ettersom de (egentlig feilaktig) ga babyen en alvorlig diagnose som heldigvis viste seg å være helt feil. Diagnosen ble satt lenge før hun hadde klart å utvikle seg, så etter hennes uke 29 kunne det først fastslåes konkret om det var tilfelle eller ikke. I dette tilfelle ble det oppdaget sannsynlighet i min uke 17, og første gang konstantert i min uke 22. Altså ble vi pålagt hjerterå sorg og angst i 10 uker. Vi fikk klarsignal i min uke 32 at hun var velskapt.

 

Bare det å snakke med jordmoren om dette, og at hun for å hjelpe meg foreslo at jeg skulle snakke med disse legene som vi var borti, fikk panikken til å blomstre opp i meg. Jeg gråt og gråt. Min mann trodde jeg hadde fått nye dårlige nyheter, og ble nesten oppgitt over at det 'bare' var panikk som lot meg reagere. Jeg synes nå disse siste 4 ukene er uutholdelige. Ikke fysisk, bare psykisk.

 

Jeg får panikk hvis hun sover lenge og er rolig over noen timer, eller hvis sparkene ikke viser 7,5 på richters skala. Jeg lengter og lengter etter vannavgang, rier og fødselen. For når hun er født og vi har kommet hjem igjen så VET jeg at hun lever, og jeg kan se at hun puster, at hun beveger seg, og kan høre at hun gråter. Da vet jeg at alt er bra med skatten til mamma.

 

Ok... mer skulle ikke til før tårestrømmen brøt løs. Og det er 28 dager igjen til termin...

[Trollemor og snuppa!]

Huff, det høres slitsomt ut.. Er veldig stressa til tider jeg også.. helt sikker på at det er noe galt, og tror at bebisen kreperer hvis hun er litt rolig en dag! Jeg også bare gleder meg til å få henne ut og se at alt er ok..

 

Kan du snakke med jordmor om dette? Kan du ta en ekstra ultralyd bare for å berolige deg med at alt er ok?

[corleone]

Synes de bør ta mer hensyn til sykehistorien din :/ Helt klart du er engstelig, håper du får komme inn til ekstra sjekk!

[Qvinde]

Synes det er rart du ikke fikk komme inn til en sjekk, for det er selvsagt ikke bra å ha en slik uro i kroppen. Jeg var selv på sykehuset nå i kveld pga. lite aktivitet de siste dagene, og de var kjempehyggelige mot den litt fortvilte førstegangsfødende som jeg er:) Var ingen problem å få komme inn for å sjekke at alt var fint. Synes nesten du burde kreve det, for det er ikke bra for babyen at du stresser! Ønsker deg så meget lykke til!

[kreps-76]

Uff da, dette var jeg ikke klar over da jeg svarte deg tidligere dag. Skjønner enda bedre bekymringene dine nå. Synes du skal be om time hos jordmoren/fastlegen som har fulgt deg opp i svangerskapet rett over helga, fortelle hvordan du har det og spørre om det ikke går an å få ekstra ul og hyppigere timer for kontroll fremover. De siste ukene skal du jo uansett ha hyppigere kontroll også. Samtidig er det viktig at du prøver å slappe av og stole på at babyen din er frisk og rask, hvis kontrollene viser det. Og det er liten sjangse for at noe galt skal skje så seint i svangerskapet, hvis alt er vel så langt. Men skjønner du hadde en tøff periode som har satt sine spor, og som gjør det vanskelig å føle seg helt trygg.

Igjen: Lykke til!

 

Og foresten--

Merker at de siste ukene er litt krevende psykisk selv, enda jeg ikke har noen grunn som helst som skulle tilsi det. Det er en stor overgang enten man får nr 1 eller 3. Man vet ikke hva man har i vente. Hvordan blir fødselen? Kommer jeg til å takle alt det nye? Mange spørsmål, uten at man vet svarene før man er der.. Så er det hormoner som påvirker, og så er man sliten og ikke i modus til å tåle så mye ekstra av bekymringer osv. Men det går seg til!

[Hakkamella]

Det jeg er mest glad for foruten at babyen nå er velskapt men ikke født ennå, er at vi slipper å være forberedt på døgnkontinuerlig overvåking, tracheostomi, sondeforing, sykepleiere våkende hver eneste bidige natt i naborommet hjemme... og ikke minst vi slipper faren for at hun skal dø eller lide mye pga det som liksom skulle feile henne. Jeg er så fristet til å gå videre med saken etter at hun er født, for det er så unødvendig at leger som skal være professorer gir foreldre slike enorme belastninger når det viser seg å være helt feil! De bør finlese 'trø varsomt' plakaten. Selv om man får klarsignal og alt viser seg å være helt fint og normalt etterhvert, så er den følelsesmessige skaden allered gjort, og det skal mye til for å få rettet den opp igjen så fort.

[Guttemamma75]

Men kjære vene deg da Hakkamella.. Skjønner at dere har hatt det tøft men mener du virkelig at legene ikke skal si ifra om de mistenker at det er noe feil med fosteret????? Medisin er ikke en eksakt vitenskap og det er ofte umulig for en lege å si sikkert at ting er sånn eller sånn, men de kan si at ut fra det vi har sett tidligere er det sånn.... Og så undersøker de videre og følger dere opp, og HURRA - barnet er velskapt og har det bra og ingenting kan da være bedre enn det??????? Synes dere skal snakke med jordmoren deres om dette, du kan gjerne klage på legene men du kommer ikke til å vinne fram med noe ettersom de har gjort jobben sin 100%.. De så noe de trodde var en feil på fosteret, informerte dere om dette og forberedte dere på hva dere kunne komme til å stå overfor.. Fulgte dere opp videre og observerte fosteret, og så er dere så heldige at alt er bra med barnet... HVA skal dere egentlig klage på???? For mye informasjon?? Tro meg, hadde det vært noe galt med barnet og de hadde mistenkt det og ikke informert dere, DA hadde dere hatt grunn til å klage da... Som sagt, snakk med jordmor om hvordan dere har opplevd det hele, få hjelp til å takle belastingen dere har vært gjennom og GLED dere over et friskt barn.....

[kreps-76]

Det er jo det som er dilemmaet med ul og fostervansdiagnostikk der det er aktuelt, at man risikerer å finne ut at noe ikke er som det skal. Det er jo hensikten, og dermed en risiko med slike undersøkelser. Legene er pliktig til å informere. Tidlig i svangerskapet er det sikkert ikke lett å se tydelig og klart på ul bilder osv, uten at det betyr at noen egentlig har gjort noe feil.

Forsøk å rette fokus fremover, på at dette skal gå bra. Du trenger energien din til andre ting enn å grublegruble over disse tingene.

Jeg skjønner at det er tøft, men ikke hvor tøft- jeg har ikke opplevd dette selv. Men det kommer til et punkt og så man på en måte velge hvor man vil ha fokus- og "brette opp ermene" og gå videre. Du har fått en tøff livserfaring, som du etterhvert kanskje vil føle har gjort deg sterkere, selv om det ikke føles sik nå.

[Gjest]

Er både enig og uenig med deg.

Ja - brett opp ermene, fokusering fremover er viktig. Men det er like viktig at legene får tilbakemelding slik at de kan lære av sine feil. Etter at mine andre sønn kom til, fant de ut at han hadde Hirschprungs sykdom - en del av tarmen fungerte rett og slett ikke. Overlegen som brakte oss nyheten snakket dårlig norsk. Han informerte ikke om grunnleggende ting som hvor f. eks tarmene ligger plassert, hvilken del det gjaldt. Han var kun opptatt av å legge ut i det vide og det brede om konsekvensene til snøballen tilslutt var så stor at det dreide seg om at sønnen min var dømt til å dø. Det var tre dager etter fødselen, og du kan tro hvor det tok på å høre dette etter å ha satt et nydelig barn til verden.

Det var veldig viktig for meg å få sagt i fra ved utreisesamtalen, at måten overlegen gikk fram på, voldte mye psykisk smerte. Da fikk jeg ro i sjelen, og jeg følte at jeg fikk tatt igjen litt.

Sønnen min ble operert tre månedere gammel. Rikshospitalets leger hadde god kunnskap om denne sykdommen, og de informerte på en helt annen måte som gjorde at man følte at man hadde kontroll på situasjonen.

[kreps-76]

Da er det snakk om kommunikasjon,måten informasjonen blir gitt på- og da er jo en helt annen problemstilling. Det kan være god grunn til å klage/gi tilbakemelding ved dårlige kommunikasjonsferdigheter, og da mener jeg ikke fortrinnsvis dårlig norsk, men det nonverbale, empati osv- så helt enig med deg der.