Vi skal prøve!

[martess]

Jeg og typen har bestemt oss for å få barn. Enkelt og greit. Jeg blir 17 om tre måneder, og han blir 20 i oktober. Jeg går bare i 1. klasse på vgs, og har en utdannelse som jeg må tenke på, men det vet jeg går fint, vi har snakket mye om det, og vi deler akkurat de samme meningene. Det er så fantastisk! Jeg og Thomas bor begge hjemmefra for å gå skole, men vi bor ikke sammen, selv om vi har jo ikke sovet fra hverandre der siden vi møttes. Vi har tenkt og grublet og gått gjennom hver minste detalj om vi kan klare det eller ikke. Og det gjør vi! Vi hadde ubeskyttet sex, og det var diskusjonen om hvor vidt jeg skulle ta angrepille eller ikke som startet det hele. Jeg er så klar for å bli mamma!

 

Nå får jeg sikkert mange kommentarer om at jeg er for ung, har hele livet mitt forran meg osv.. Men om dere har noe negativt å si om det, så trenger dere ikke si noe, det endrer ikke min og Thomas sin mening uansett. Jeg måtte bare få det ut, for det tar på å ikke kunne snakke om det til noen!

[*Ønskergjerne*]

hei å velkommen hit

er en spennende tid du går inn i nå - å regner m du å kjæresten er voksne nok til å tenke på bo-forhold,økonomi osv når d eventuelt kommer baby???:-)

ikke bare bare d å være prøver heller - jeg er 23 år å vært prøver over 1,5 år ... :S

godt planlagt her

 

å d å ikke ha noen å prate m dette om- d kjenner jeg til... derfor er d godt m barnimagen

 

lykke til:)

[martess]

Jepp, vi kommer til å bo i leiligheten hans, og i tillegg så har han fast jobb i tillegg til skole Vi er kjempeklare! Og vi er forberedt på lang tid med prøving også, så det blir ikke noe sjokk det heller.

[Cccch]

Alle har vær sine meninger og er man klar for det så er det jo en sjanse man må ta.

 

Jeg er 18 og kjæresten er 20 Vi har funnet ut at hvis vi er fortsatt like entusiastisk i å få barn i februar så skal vi prøve. Føler også at jeg er såå klar for og bi mamma begge har jobb og vi leier en leilighet ilag. Men etter hvert blir det noe større. Vi har vært sammen i 3 år.

 

Hvordan tror du dine foreldre vil si ? det er jo bra at man planlegger, snakker om det og er enige

 

[martess]

Mamma fikk broren min når hun var 17, og da hadde hun kjent pappa i 2 måneder, og hun har sagt at hun støtter meg uansett Pappa vet jeg ikke, han er sikkert enig med mamma..

[Cccch]

ja men det er jo kjempe flott Tror foreldrene blir glade for å bli besteforeldre

 

Når skal dere begynne prøvinga ?

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Hei!

 

Jeg ble gravid første gang som 17-åring, jeg gikk da 2 klasse på vgs - dette var uplanlagt og vi endte opp med å ta abort - jeg angrer ikke på det i dag, for jeg har fått meg både utdannelse og en grei jobb og ikke minst masse, masse livserfaring på alle områder. Forholdet jeg hadde med typen min når jeg var 17 år - holdt i 3 år - så ble det slutt, men den gangen trodde vi begge to at det kom til å bli oss to for alltid. I dag ser jeg litt annerledes på det - i dag er jeg gift med "drømmemannen" min - jeg fant ham dessverre ikke før jeg var 28 år gammel (det er litt over 4 år siden), men jeg fant ham, bedre sent enn aldri - vi har nå kjøpt oss hus med stor hage, vi har en datter på snart 3 år og prøver nå på nr 2. Vi er begge 33 år gamle.

 

Jeg ville bare ønske dere lykke, lykke til - jeg håper virkelig dere har tenkt grundig gjennom dette både med økonomi, boforhold, utdannelse, parforholdet osv - hvis jeg hadde kunnet skrudd tilbake tiden til jeg var 17 år igjen til den gangen jeg var gravid - ville jeg ikke ha gjort noe annerledes, men av og til skulle jeg ønske at jeg fikk barn i midten av 20-årene istedet for at jeg var 29 når jeg ble gravid første gang - jo yngre man er jo bedre takler man det "aktive" nivået som småbarnsforeldre tror jeg - men samtidig er det veldig fint å ha litt "livserfaring" også - jeg ville vel ha satset på en mellomting jeg da, men ihvertfall bli ferdig med vgs skolen først.

 

Jeg ville ha lest en god del på nettet om det å bli foreldre for første gang før man hopper ut i det og prøver - ikke minst ville jeg ha prøvd å reist litt ut i verden og opplevd litt sammen med kjæresten min. Dere burde også prøve å "bo ordentlig" sammen litt først - bare noen gode råd altså.

 

Det å få barn er en stor prøvelse på alle områder - ting blir ikke helt som man har sett for seg eller tenkt seg som skal bli - livet blir snudd opp-ned og du har en bitte-liten baby å ta vare på - man tenker ikke lenger på seg selv, man må forsake ganske mye for å ta vare på en liten en, når man har fylt 30 år har man fått levd litt, opplevd litt og reist litt og forsakelsene blir ikke så store - men du har faktisk hele livet foran deg og må kanskje forsake ganske mye - ville egentlig ikke si noe negativt altså bare si at du/dere burde tenke dere svært, svært nøye om dette.

 

Det er en stor oppgave å få barn og oppdra ett barn, du må kunne tilby barnet ett sted å bo, klær å ha på seg, mat og utstyr og ikke minst masse, masse kjærlighet. Det å få barn koster også veldig mye penger - en regner ca kr 15-20.000,- på å få en baby, dvs alt fra vogn til stellebord, klær, bleier, mat og diverse førstegangs utstyr - man kan jo få kjøpt en del utstyr brukt. Siden du også går på skolen og ikke jobber har du ikke permisjonsrettigheter/svangerskapspenger/foreldrepenger i permisjonstiden din - sjekk ut www.nav.no og se hva slags muligheter du har - men du vil jo få en engangsstønad på rundt 30.000,- men hvis du har jobbet 1 år, ihvertfall 6 av de siste 10 månedene før du går ut i permisjon får du permisjonspenger/foreldrepenger i 1 år. Hvis du f.eks har en årsinntekt på over 300.000,- vil det si at du får foreldrepenger på minimum 25.000 kr i måneden i 1 år. Det er altså stor forskjell på økonomien til en som har vært i jobb til en som ikke har vært i jobb, ville bare få det frem - slike ting er jo viktig å tenke på, men det vet du sikkert allerede.

 

Beklager - var ikke meningen at det skulle bli noe negativt, men jeg også måtte bare få det ut når jeg så innlegget ditt - jeg ber deg bare tenke deg veeeeldig nøye om og så helt til slutt så ønsker jeg deg masse lykke, lykke til med prøvingen! Håper du får ett fint svangerskap, fin fødsel og flott barseltid og så håper jeg at kjæresten din tar godt vare på deg hele tiden, for du kommer til å trenge masse støtte og oppmuntring i tiden både før, under og etter fødsel... =)

 

Her inne ønsker vi alle velkommen og det er såååå deilig å få snakket ut om det man går og tenker på =)

Godt nytt år!!!

 

Klem fra

[gutt + knøtt i magen]

Hei!!

Et lite motinnlegg her...

Eg var 16 då eg vart gravid med min fantastikse sønn!!

Eg valgte å beholde han. Det har eg aldri angra på!!

Det var hardt sjølvsagt pog det er det enno..

No er han snart 4 og eg vert 21 etter det.

Eg held på med 2. året på lærerskulen og prøver frustrert å verta gravid igjen!!

Er forresten gift med barnefaren, me har det kjempe bra!!

Det går an å utdanne seg, stilfte familie og kjøpe hus, og ha det bra!! Eg rakk alt før eg fylte 20.

Det valget eg tok då eg var 16 forandra livet mitt, men eg har ikkje angra etterpå!!!

Det er sjølvsagt ikkje alle dette går for og fungerer for...

MASSE LYKKE TIL!! Viss det er det rette for deko så kjør på!!

Men prøvetida er fæææl!!!

[martess]

Vi skal begynne prøvinga så fort som mulig, og vi gleder oss som bare det

 

Vi har lest kjempemye, både på nettet og i blader vi har kjøpt, og jeg tror vi er så forberedte som jeg over hodet tror det går an å bli. I tillegg har vi sted og bo, leiligheten hans er kjempestor, og har mer enn nok plass for oss to og en baby. I tillegg har han fast jobb i tillegg til kun frivillige forelesninger på skolen.

 

Jeg tror virkelig på at det er hardt å bli gravid og få en unge i så ung alder, det tviler jeg ikke på, men jeg tror også at jeg vil takle det fint. Vi har forberedt oss på prøvetid, og jeg tipper det blir helt gruusomt!

 

Tusen takk, og lykke til til deg også, med å bli gravid igjen!