Har sett Max Manus i dag og jeg har fortsatt vondt i magen!

[Sessa ruger igjen...]

Lenge siden jeg har blitt så påvirket av en film. Jeg er ikke av den typen som er blitt mer sentimental etter at jeg ble mor, heller omvendt. Men jeg hadde vondt i kroppen gjennom hele filmen. Jeg har hørt utallige historier fra krigen, men dette ble noe ganske annet. Historiene rundt Max er som hentet ut fra eventyr. Han var patriot på aller høyeste plan og fornærmet over at noen kom inn og tok HANS land. Patriotismen smittet over på meg og jeg fikk klump i halsen da man så flaggene fylte gatene på ny. At Norge var så dårlig stilt forsvarsmessig i forkant av krigen fyrte nok opp under hans kampvilje. (Ikke så gøy å tenke på at forsvaret vårt kanskje ikke akkurat er på topp nå heller. Ikke at vi venter krig, men greit å vite at vi er trygge dersom atte, hvisom atte...)

At noen som har opplevd krigen vil se denne filmen kan jeg nesten ikke forstå, ettersom jeg følte som jeg følte. Er ikke overrasket over at Tikken Manus havnet på sykehus med hjerteproblemer før jul, med all oppmerksomheten som har vært rundt dette. Snakket med farmor i sted og hun sa at jeg føler ikke at jeg trenger å se filmen for jeg var jo der....