Dere som var trege i avtrekken...

[Let's hear it for the boys!]

Da mener jeg dere som er fryktelig trege til å komme igang med ting dere har veldig lyst til å gjøre, som utdannelse, jobb ol. Dere som har gått og ruget på en drøm i årevis, men aldri turt eller orket å gjøre noe med det.

 

Hvordan klarte dere å komme dere ut av vakuumet og bare GJØRE det?? Skjedde det noe spesifikt som ga dere inspirasjonen dere trengte, eller våknet dere bare opp en dag med massevis av pågangsmot?

 

Jeg klarer ikke å ta meg selv i nakkeskinnet, og det begynner å tære på psyken min. Det er så mye jeg vil gjøre, men jeg tør rett og slett ikke! Jeg er livredd for å mislykkes, eller finne ut at det talentet jeg trodde jeg hadde bare var innbilning. Vil ikke ende opp som de Idol-deltagerne som tropper opp med haugevis av selvtillit bare for å bli hengt ut på TV fordi de SUGER (Idol er ikke en del av drømmen min, bare så det er klart!).

[mamma`n til nurk]

Jeg har alltid ønsket å bli fotograf, men har aldri fått tatt utdannelsen pga økonomi, frykt for manglende talent, nå alenemor uten mulighet til å være igjen på skolen etter obligatorisk undervisning etc...

Nevnte for en ny kamerat at jeg likte å ta bilder, og ble spurt om å legge ut noen på facebook, og han syntes de var kjempefine og ville jeg skulle gjøre noe med talentet mitt. Fortsatt torde jeg ikke. Så fikk jeg litt kontakt med en tidligere kompis, som lurte på om jeg kom til å ta meg en fotoutdannelse når permisjonen min er over, og han lurte fælt på hvorfor ikke??? Har jo snakket om det i mange år! Så etter mye mas og kjas, så endte jeg opp med å melde meg på fotokurs/kveldskurs som starter om en mnd.... Fikk heldigvis med meg ei venninne så det blir mindre skummelt.. Og nå gleder jeg meg masse!!!

[Let's hear it for the boys!]

Good for you! Samboeren min er også utrolig talentfull innen fotografi, men jeg får ikke overtalt han til å gjøre noe med det...

 

Jeg går og kjenner på at jeg bare blir eldre og eldre (greit, jeg er bare 23, men årene går!), og jeg vil ikke sitte og angre på alt jeg ikke gjorde den dagen det faktisk er for sent.

 

Noen flere?