Engstelig barnefar?

[Anonym bruker]

Jeg hadde en lang samtale med min kjære i går. Jeg er gravid i 6. uke, og fant det ut for snart 2 uker siden. Vi er 33 år, har vært sammen i 8 år, har hus og alt det der. Graviditeten er planlagt.

Han er så redd for så mange ting. Han er redd for at han egentlig ikke er klar for ansvaret det er å få barn. Han er redd for å miste friheten sin. Han er redd for at det bare skal bli kjipt og bleieskift og nattevåk, at han ikke skal glede seg over den lille. Han er redd for at barnet ikke skal bli friskt. Han er redd for at jeg skal spontanabortere.

Jeg skjønner hva han mener, samtidig vet jeg at han kommer til å bli en flott far. Men jeg er også redd for at det skal være noe galt med barnet, eller at vi skal miste. Jeg ble bare mer bekymret etter at vi hadde snakket sammen, egentlig.

Jeg lurer på om det er noen som har det på samme måte? Dette er sikkert naturlige tanker, men jeg er litt "touchy" om dagen og føler meg bare enda mer ensom om graviditeten... Han kom bare med negative tanker og ikke noe trøst til meg... Om dere skjønner.

Men jeg er veldig glad for at han er så ærlig!

Ble vel bare rot dette, men håper på noen svar...

[MrsMilla]

Positivt at han bryr seg så mye, dette er tydeligvis veldig viktig for ham!

Fortell ham at det er vanlig å få litt kalde føtter i akkurat denne fasen - det er jo kjempemoro, kjempeskummelt og kanskje uvant.

 

Ingen er vel egentlig helt klare for å få barn når barna kommer, denne veien blir til mens man går.

Ja, sliten blir han, og nattevåk blir det - men kanskje ikke så ille som han tror! Vi var forberedt på det verste, men opplevde at det var lettere enn vi hadde trodd. Følelsene for barnet oppstår heller ikke nødvendigvis med en gang, gi det tid! Følelsen er omtrent som å dette ned fra månen...

 

Han mister ikke friheten sin, han er jo fri til å velge akkurat som han vil, nå har han valgt å bruke tid med et barn som vil elske ham akkurat som han er! Tøffere å ta valget enn å tro at man evig skal ha muligheter åpne, det utelukker jo faktisk mange muligheter...

 

Men dere skal jo ikke bare sitte hjemme og være kjedelige prydforeldre fra nå av, her er det jo bare å komme seg ut litt med venner og kjente! Mannen min mente at han ikke ble spesielt bundet av et barn - det var jo bare å ta barnet under armen og gjøre vanlige ting. Og slik har vi gjort det, så jenta vår har sovet i vogna på vei hjem fra gode venner varme sommernetter, hengt med i svømmehall, på turer og det meste. Men fyllekulene må nok gjøres alene om man trenger å avreagere litt... det ble forsåvidt plutselig ikke så spennende lenger uansett! Rart det der... hehe

Tips: ta dere en ukes ferie til syden når du er 6 mnd på vei!

 

Husk at det er normalt for dere begge å reagere slik, prøv å feire med litt alkoholfri champagne, litt god mat og en liten tur ut! Kanskje dere klarer å slappe litt av da og la tankene roe seg litt.

Det blir veldig moro når dere får vennet dere til den nye situasjonen!