Hva feiler meg(ang svigerfamilie)?

[Anonym bruker]

Jeg irriterer meg slik over svigerfamilien min. Eller mest svigermor da. De er bare snille og greie. Og ønsker oss alt bra. Er liksom ikke mye jeg kan sette fingeren på, men alt de gjør og ikke gjør irriterer meg. Som nå når de er borte i julen og ringer hver eneste dag. Opp til flere ganger per dag også. Og skal snakke om alt og ingenting. Hva vi har spist, gjort osv osv. Blir gal!! Og det er ikke meg de ringer til engang. Er min samboer. Eller når svigermor ringer og skal ha samboer til å gjøre ting for henne på flekken!! Som å trekke ut stikkkontakten til tv fordi den ikke virker. Ja hun klarer det ikke selv! Slike ting irritrer vettet av meg og jeg klarer nesten ikke skjule at jeg hater det heller.

 

Kan noen hjelpe meg?? Jeg er sliten av meg selv, og ønsker ikke å vise dette til min samboer. At jeg har disse følelsene.

[Anonym bruker]

tror det er min exsvigermor hehe

[Anonym bruker]

Eeeeh... Hvorfor er det galt at de ringer sønnen sin, og ikke deg??

Synes du skal være glad for at de interesserer seg i dere. Vi har motsatt problem.

[Anonym bruker]

Nei er jo ikke galt at de ringer han. Er jo glad de ikke ringer meg. Mente bare at siden det er han de ringer å "plager" så burde det jo ikke irritere meg slik som det gjør. Men det gjør det jo. Når de ringer hver dag i 14 dager opptil flere ganger pr dag. Er det virkelig vanlig at foreldre gjør det til voksne barn når de reiser bort?

[Anonym bruker]

Jeg gråt i går fordi mamma avsluttet telefonsamtalen med at hun ikke orket å snakke med meg om alt og ingenting.

Jeg er så utrolig lei meg fordi jeg ikke kan ringe mamma og bare slå av en prat om småting. Hun gidder rett og slett ikke, og jeg som bor flere hundre mil hjemmefra, har et savn i hjertet etter hjembyen min som hun ikke forstår. Da er det bare en telfonsamtale unna, tenker jeg.

 

Men så vil hun ikke snakke med meg.

Jeg føler meg avspist. Lei meg og faktisk som et slags familiens sorte får.

For ringer ikke jeg, ringer ingen meg. Har prøvd å ikke ringe familien min på flere uker, og da står min telefon helt stille.

Så jeg vurderer å kutte all kontakt, og innse at de ikke vil snakke med meg. Jeg er ikke interesannt nok for dem til å slå av en aldri så liten hverdagslig prat med midt i uka.

Mamma er uføretrygdet, og har masse tid å ta av. Men når jeg ringer, er det aldri riktig tid.

 

Så HI; det er veldig trist å føle seg tilsidesatt på måten din svigermor helt sikkert føler seg.

Hvorfor kan hun ikke snakke med sønnen sin,da? Er det så galt å ha kontakt med foreldrene sine, selv om de ikke bor hjemme lengre?

Jeg håper virkelig mine sønner ringer meg når de flytter hjemmefra, uten at deres eventuelle koner sitter og irriterer vettet av seg om de tar en telefon hjem til mamma.

 

 

 

[Anonym bruker]

Er selvsagt ikke galt i å ha kontakt med foreldrene sine selv om man er blitt voksen. Er vel ikke det jeg sier heller.

 

Spør om det er normalt å ringe sin voksne sønn hver dag i 14 dager opptil flere ganger pr dag. Bare for å småsnakke om ingenting! Og jeg spør hva jeg kan gjøre for å slutte å irritere meg over at hun er så "masete" på han. Hun klager og sutrer over at han ringer så sjeldent. Men hun ringer jo før han får tid å ringe. Jeg har ikke behov for å snakke med mine foreldre hver dag i jula for å si det slik.

[Anonym bruker]

Men selv om du ikke har det behovet, er vel ikke alle akkurat som du?

[Anonym bruker]

en gylden middelvei hadde vært fint!!

 

Jeg har det også slik at jeg ikke kan ringe hjem hvis det ikke er noe spesifikt jeg har å fortelle

 

Jeg kan møte på min mors venner, og har opplevd at hun har "glemt" å fortelle de at jeg er gravid og har 3 barn!!!!

 

Min samboer snakker masse med mammaen sin. hun ringte både til han og meg mange ganger dagen (selv om vi bor i samme blokk) jeg syntes det var utrolig irriterende helt til hun nå har fått noen hjerneslag, og ikke helt husker hvem vi er.... nå savner jeg faktisk det!! (hvem hadde trodd det? ikke jeg i hvertfall)

 

Uansett en mellomting er vel å foretrekke!

[Anonym bruker]

I går kveld gråt jeg etter at jeg hadde lagt meg. Jeg vet nemlig at hadde mormor vært i live, så hadde hun elsket hvert minutt av telefonsamtalene mine.Selv om jeg ringte ti minutter hver eneste dag for å snakke om alt og ingenting! Hun ville elsket å høre om snø som falt over natten,en ny blomst i blomsterbedet som hadde tittet opp, hva minsten hadde sagt for noe morsomt den morgenen osv osv.

Men hun er død. Så jeg kan ikke ringe henne. Savnet henne noe helt enormt i går kveld.........

 

(Det er meg lengre oppe som har ei mor som ikke setter pris på at jeg ringer henne)

[Anonym bruker]

Ja ja, ingen råd til hva jeg kan gjøre for å slutte å irritere meg, og ingen som har hatt det slik selv?

 

Er jo ikke bare at hun skal ringe hele tiden som irriterer meg. Er vel den hjelpesløsheten eller uselvstendigheten aller mest. At hun ringer samboer for å få han til å gjøre småting hun selv kunne gjort osv. Og han må gjøre det med en eneste gang, ellers blir hun pottesur. Og hva i h... har det å si hva vi har hatt til middag hver eneste dag?? Han har jo fått sin egen familie nå å konsentrere seg om. Tror ikke hun kan være helt vant til det eller noe.

[Dailis]

Jeg tror du bare må se det som kjærlighet. Og tenke at barna deres også lærer å ha nære familiebånd og verdiene av det. Det kan være noe du får tilbake i titalls om noen år.

 

Her er det telefonkontakt mellom mannen o gpappaen daglig også. De har vel ikke noen kjempenyhet hver gang de ringer hverandre. Jeg er bare glad til- de treffes aldri da, men har hyppig kontakt likevel.

[Anonym bruker]

Problemet ligger tydelig hos deg. Det er du som irriterer deg, enda du slipper å ta alle samtalene med henne.

Har du prøvd å forstå hva det er som irriterer deg ved dette? Er det at hun bruker av din manns tid som du synes han burde brukt på deg/dere istedet? Er det en form for sjalusi fra din side, siden du reagerer så voldsomt sterkt på noe som i utgangspunktet du slipper å ha noe med å gjøre siden han tar alle samtalene?

 

Ofte kan svigerdøtre og svigermødre bruke lang tid på å finne plassene sine hos mannen/sønnen, og det er gjerne da problemene og irritasjonen kommer. Istedetfor å fokusere på det beste i hverandre og at man faktisk kan ha det hyggelig sammen og ha masse glede av hverandre. Det fordrer da selvfølgelig at begge parter gir litt hver. Du må gi rausheten din og hun må slakke litt ned på samtaler/oppdrag til mannen din. Håper du er så voksen og virkelig interessert i å løse dette at du er villig til å ta den samtalen som faktisk må til. Fortelle at det er vanskelig for deg å takle at hun tar så mye plass, men at du gjerne vil ha et godt forhold til henne. Hun på sin side er kanskje redd for å miste sønnen sin og maser vettet av ham for å holde på ham. En samtale kan løse mye, men man må være villig til å både gi og ta imot i en sånn situasjon.

Håper du tar skrittet og snakker med mannen din først og fremst, og så tar initiativ til en samtale med svigermor, så dere sammen kan finne en løsning.

Mange svigermor/svigerdatter-konflikter kunne vært løst om partene var flinkere til å kommunisere. Irritasjon og sinne løser sjelden personkonflikter.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Har det på akkuratt samme måte! Svigemor ringer sambo flere ganger om dagen. Standarspørsmplet er: Hva gjør du/dere da? Og så repeterer hun ting hun sa forrigang hun ringte! Det er ikke deg det er noe galt med, det er ikke nødvendig å snakke så mye med et menneske i løpet av en dag.

 

Men du MÅ snakke med samboeren din om det!!! Min sambo og jeg var like plaget av alle oppringingen hennes.

 

Hos oss hjalp det at sambo snakket til henne. Nå ringer hun bare en gang om dagen, og sambo er raskt til å avslutte hvis det bare er viss vass. Sambo sa rett og slett til svigemor at han syntes det var ubehagelig at hun ringte i ett sett. Han følte seg overvåket. Hun skjønte det litt heldigvis, for jeg holdt på å gå på veggen!!! Nå her jeg blitt vant til at hun ringer en gang om dagen, og sambo forteller ikke i detalj hva vi foretar oss heller.

 

Vi bor over en times kjøring unna, så skjønner at hun savner han, men hun er ekstrem til å ringe. Svarer den ene i familien, ringer hun en annen.

 

Det er så synd, for jeg kan ringe min mor og snakke en halvtimes tid sånn en gang i uka. For da har vi spart opp ting og hendelser som vi kan prate om. Sambo orker ikke tanken lenger på å prate lenge med moren sin pga den terrorringingen hun drev/driver med.

 

 

 

[Anonym bruker]

Ja er det at jeg føler hun tar litt for mye plass tror jeg. Godt mulig hun maser på han fordi hun merker at han er mer opptatt nå enn før han traff meg og fikk barn. Før var han innom der oftere for å spiste middag f.eks. Hun føler kanskje at han ikke trenger henne lengre eller noe slikt. Og at det gjør henne urolig.

 

Har forsøkt å snakke med samboer mange ganger om dette. Men det er vanskelig. De er jo ikke slemme eller noe. Hun er jo bare snill. Han vil jo gjerne hjelpe henne med det han kan. Han liker ikke konflikter og forsøker å gjøre alle til lags. Svigerfar er veldig grei. Han ringer sjeldent og opplever ikke det maset fra han. Selv om han virker like interessert i barnebarnet sitt og at vi har det bra, som det svigermor er. De er bare litt forskjellig. Jeg takler dårlig det presset og maset jeg føler fra svigermor om å besøke dem osv.

 

Samboer sier at moren alltid har vært kontrollerende og litt hysterisk. Så hvis han ikke tar tlf med engang hun ringer, så ringer hun igjen flere ganger før hun da forsøker å ringe meg. Og når hun da får tak i ham, så er hun kvass for at han ikke hadde hørt tlf f.eks.

 

Samboer sier at jeg må forsøke å ha forståelse for at ikke alle er slik som meg. Tør å gjøre ting selv og ikke er så hjelpesløs som henne. Hun er vant til at sønnene hennes og mannen gjør det hun sier. Og at det ikke er min eller hans oppgave å forandre henne. Så vet ikke helt hva som er løsningen på dette. Men jeg merker at alt dette sliter på meg. Fordi jeg føler meg slem som irriterer meg slik over henne og er redd det skal gå utover mitt og samboers forhold.

[Anonym bruker]

Mammaen min ringer meg hver dag, flere ganger om dagen. Jeg skal inrømme at jeg har iritert meg over dette noen ganger, men stort sett er det veldig hyggelig. Er godt å ha noen å ringe når man føler behov for å småprate litt.

Tror nok samboer var litt forundret over dette i starten siden han overhode ikke har den kontakten med sine foreldre, men nå er han så vandt med det, hender veldig ofte at han ringer dem å småprater på samme måte, og dem til han.

 

Har du snakket med din samboer om dette? Hvis han synes det er ok, eller hyggelig slik jeg gjør må du jo ikke finne på å si noe om dette, bare rett og slett innfinne deg med at de har god kontakt. Er du kanskje sjalu på en eller annen måte, enten på kontakten de har, eller at du selv ikke har slik kontakt med dine foreldre?

 

Dersom han IKKE liker at hun ringer så ofte, kan han enten ta det opp med henne eller ikke svare tlf på en stund, det pleier å funke her hvis jeg ikke er i humør til å prate. Da blir hintet tatt.

 

Det du må prøve å lære deg er at siden du egentlig ikke er involvert i samtalene så angår dette egentlig ikke deg, det er et forhold mellom mor og sønn, ønsker ikke du at du og ditt/dine barn skal ha et forhold som kun angår dere og ikke eventuelle svigerbarn?

Dessuten kan det bli nokså slitsomt å hele tiden irritere seg over ting som egentlig ikke angår en, så for din del så må du nok bare prøve å tvinge deg selv til å slutte.

Lykke til!:0)

[Anonym bruker]

Her er det mamma som ringer meg, gjerne flere ganger om dagen. Bare for å småsnakke om alt og ingenting. Og så kan hun finne på å si at hun synes at JEG burde ringe henne oftere! Prøver å si at jeg får jo aldri sjans til å komme på å ringe henne siden hun alltid ringer først.

 

Hun vil som regel ha hjelp til noe, kanskje en lyspære har gått og hun er redd for å klatre opp på en stol for å skifte. Hun snakker stadig om alt hun gjerne skulle ha fått gjort i leiligheten sin og ringer med en gang hun tror noe er galt. Og ønsker jo selvsagt at jeg skal komme med en gang og hjelpe henne. Samboeren min jobber noen dager sent, men mamma har ikke oversikt over når. Så hver eneste dag i perioder, får jeg melding der hun spør om samboeren min jobber sent. Sier jeg ja, så kommer det alltid spørsmål om jeg vil besøke henne eter jobb.

 

Det mest irriterende er når hun ringer meg på jobb. Ok, jeg har tid til å ta private telefoner på jobb, men hun vet at jeg jobber og at vi sitter flere på samme kontor. En samtale på jobb bør være om noe viktig eller om noe jeg må få vite der og da. Så da hun ringte for å fortelle at en slektning hadde sendt julegave til meg før jul, så sa jeg i fra. Det var da overhodet ikke viktig for meg å få vite akkurat dèt i løpet av 5 min etter hun fikk vite det? Hun ble potte sur og sa at jeg aldri skulle høre noe fra henne igjen. (som om... det ordnet seg jo til slutt).

 

Samboeren min må jo tåle alle disse samtalene, men jeg tror ikke han bryr seg så utrolig mye. Han vet at hun sliter og at det vil gjøre det veldig tungt for henne dersom jeg er bein ærlig med henne om hva jeg synes om alle samtalene. Det er som regel ikke så vanskelig å jatte med, for hun snakker jo bare om seg selv. Er lite interessert i hva jeg har gjort, og jeg har ikke behov for å fortelle hver lille detalj jeg har gjort og hørt i løpet av de siste timene heller. Det eneste som plager samboeren min er hvordan disse samtalene påvirker meg. Han tenker kun på at jeg skal ha det bra. Så det er opp til meg hva jeg velger videre.