Jeg er ei hormonell DRITTKJERRING!!!!!

[*Mo9cA*]

Hva er det som feiler meg da? I desember ble jeg jo gravid, men mistet igjen. Har siden det vært så hormonell å sint å sur at man skulle ikke tro det var mulig!?! Det er som pms x 1 000 000:-O

Stakkars sambo får så ørene flagrer hele tiden og i dag ble begeret hans fullt og han smelte døra å gikk herifra. Skjønner jo at han blir sur og jeg ser jo faktisk selv hvor rimelig jeg er, men klarer ikke å bite det i meg:-( Er det hormoner fra SA`n som henger igjen? Er det jeg som har fått nok av prøving? Blir gal av å være så sur selv jeg!!!!

 

HJELP MEG JENTER!?!

 

Klem fra frustrerte Monica`n.

[Mamma til 3 gutter-<-@]

Jeg tror det er psyken din, at du er VELDIG lei deg over SA`en, men du gråter ikke, du reagerer med sinne uten å vite hvorfor ;O)

[SuperKlar86Gravid]

Huff- jeg kjenner meg igjen. Jeg ble ganske lik det du nå beskriver etter min SA i januar i fjor. Jeg vet ikke hva det er, men tror du er inne på det; at det er en blanding av at man har mistet, samt at man blit psykisk sliten av å prøve og prøve.... Samboeren din har det sikker ikke lett, men du burde bare snakke med han, og forklare at du på ingen måte egentlig mener å være så sint, men at du faktisk har det ganske tøfft akkurat nå. Det er ikke rart i det hele tatt! Det tar på det å prøve å bli gravid, særskildt når man opplever en ufrivillig abort.

 

Lykke til , og så skal du nok se at 2009 blir året for oss alle! Når vi blir gravide, kan vi kanskje se tilbake på prøvetiden, hvor vi til tider var så sinte at kaffikoppene slang veggimellom, og tenke at jaja, men det var verdt det. Jeg har selv nå prøvd 4 pp som ble en SA; og nå er vi i 5 pp etter SA. Frustrasjon vil være en del av det, men prøv å snakk med samboeren din om hvordan du føler deg.

 

*Klem*

[*Mo9cA*]

Jeg har sendt han en fin unnskyldnings mld og skal lage yndlingsmiddagen han med nylagde boller til dessert til han kommer hjem fra jobb. Har lovt meg selv at når jeg blir slik igjen så skal jeg på rommet mitt(hihi) for å ta en time out. Stakkar kjæresten min som må leve med meg for tiden:-S

 

Men tror nok det er mye frustrasjon ja. Er jo ikke rart at vi blir litt tullete når vi prøver å lage barn. Det går vel over etterhvert.

 

Og når vi nå i 2009 blir gravide alle sammen så ser vi jo at det var verdt det, men da flyger vel kaffikoppene rundt av andre årsaker, hehe;P

 

Dette klarer vi!!!!

 

Klem fra

[mollemor-79 skal prøve ivf:)]

Jeg kan trøste deg med det at du er ikke den første og ikke blir du den siste heller.

Jeg blir også ei sånn drittkjærring,men bare når jeg har blitt gravid.

Ble det begge gangene og da før jeg viste at jeg var gravid.

Er ett eller annet oppi i hjernen min som klikker helt når spiren sitter.

 

Fatter ikke hvorfor jeg blir så jævlig uggen jeg,men jeg blir så innmari sinna på gubben.Uansett hva han gjør eller ikke gjør,så blir det gæli uansett pokker.

Sist det kokte over for meg på det viset bare spurte gubben meg rett ut:

Herregud er du gravid eller?

Noen dager senere:ja jeg var visst det:)Også roer det seg.

21 uker senere døde babyen våres og jeg var i dyp sorg og har ikke hatt sånne sinneutbrudd siden,men selvfølgelig, vi er jo forskjellige og det krever virkelig en sterk kvinne for å skulle håndtere alt det vi kvinner må igjennom.

Mens,EL,smerter,graviditeter,vekt økning,amming,foster død...

Er ikke rart man blir drittkjærring i blant!!!Men fint vi kan be om unskyldning for det vi sa/gjorde også gjøre det godt igjen!Det skal du ha klapp på skulderen for.

 

Stå på videre så håper jeg det blir spire snart på dere!!!!

[*Mo9cA*]

Sambo var heldigvis blid og glad igjen når han kom hjem fra jobb og det var jeg også:-)) Har faktisk tenkt tanken om jeg er gravid og jeg ikke hadde en SA allikavell, men det er jo litt for mye å håpe på så det har jeg bare lagt bort;P

 

Men det er faktisk en trøst at det er flere som har/har hatt det slik og forstår galskapen, hehe:-))

 

Klem fra