Et lite hjertesukk ang "gaver"...

[januarsurprise]

Ja, velger faktisk å kalle det "gaver" i anførselstegn når det viser seg at de gavene skillsmissebarn får ofte har betingelser hengende ved seg. Måtte bare komme med dette hjertesukket etter en liten disputt inne på krangle ang hvor gavene barna får skal være. For å forklare: Hvorfor er det for så mange helt logisk at det er vi voksne som skal bestemme hvor barna skal få ha gavene sine??

"Den har du fått av oss, så den får du ha her!" eller "Den har du fått av tante på mors side, så den får du ha hos mamma." Seriøst. Skulle likt å se hvordan vi voksne hadde likt at gaver vi får skulle ha slike betingelser hengende ved seg: "Den er til deg, men du MÅ ha den på hytta!" eller "javisst har du fått den til jul, men vi bestemmer at du MÅ ha den i båten!"

Ja ja... måtte bare få det ut...

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig med deg:) Hos oss kjører stesønnen min det løpet selv, vi sier at det er greit å ta med seg noe, men at han snakker med oss om det først, sånn at vi kan si fra dersom det blir dumt. For min del kan han bare ta med seg massevis til mor, for han får ikke tid til å leke så mye med det her.

Andre veien er det kjempestrengt, ikke så mye som en legokloss kommer derfra til oss:( Ikke engang det hånholdte spillet får han ta med seg til oss!

[januarsurprise]

Det er sikkert av hensyn til barnet... he he...

[Kreoline]

Så når Per kommer til far og ikke har noe å leke med hos far, fordi alt er havnet hos mor. Hva da? Kjøpe enda flere leker?

 

 

[januarsurprise]

Da kan jo Pers kompetente far eller mor minne Per på at han burde ta med seg noe dit han skal hvis han vil ha noe å leke med.

[Anonym bruker]

Det forutsetter selvsagt at de er kompetente. Jeg vil nå heller tro at når en er tvunget til å innføre slike regler som det der nettopp er fordi far og/eller mor IKKE er kompetente til å la være disse smålige kranglene om klær og leker.

Du hører stadig om fedre eller mødre som er frustrerte fordi klær og leker forsvinner. Det er også ikke helt ukjent at foreldre oppmuntrer mest til å like best det de har fått av seg selv. Liker du ikke gaven fra meg? Vil du ikke heller leke litt med den du fikk av meg. Og slik undergrave den andre. Igjen blir det en lojalitetskonflikt for barna.

Hos oss er det ikke sånn, men det er da ikke helt ukjent. Og når det blir sånn, så er det greit at en setter litt betingelser. Og spør barnet pent om lov til å ta det med seg, og lover å ta det med tilbake så får de som regel ikke nei vill jeg tro. Det er ikke alle som liker å få huset fyllt opp av leker som den andr ehar kjøpt, fordi de fleste har faktisk nok leker i hus og aner ikke hvor de skal gjøre av alt sammen, samt at en selv liker å velge for sine.

 

Det er heller ikke sant at det er helt uvanlig med "vilkår" knyttet til gaver. Når jeg har fått klær til mine barn, så passer jeg på at kjolen fra farmor er på når vi skal ti lfarmor og kjolen fra tante er på når vi skal til tante. Ikke bare når det gjelder barna, men også meg selv. Får jeg et fondu sett, så inviterer jeg giveren på fondue. ikke gir jeg videre gaver. Får jeg noe som er tenkt til å ha i en viss sammenheng bruker jeg det også på den måten. Det er faktisk vanlig folkeskikk.

[januarsurprise]

Jeg synes det er en falitterklæring å gå utifra at foreldre IKKE er kompetente. Hvor vanskelig kan det i grunnen være å da minne den mindre kompetente parten på å huske å sende med barnet tilbake det barnet hadde med seg...? Det er da ikke hjernekirurgi vi snakker om heller... Dette handler mer enn noe annet om hvordan man ser på barnet; som foreldrenes eiendom, eller som et selvstendig, tenkende individ med verdighet. Det har blitt gjort mye uverdig mot barn på dette området - om det ikke er det mest graverende området er det allikevel med på å sende barnet signaler om hva som er viktig og betydningsfullt for foreldrene.

 

Å oppmuntre barn til å like best den gaven jeg selv har gitt hadde jeg ikke tenkt på før du sa det gitt - noe å huske til neste bursdag/jul. Hallo... er det så mange der ute som mangler så fundamental selvinnsikt at en ikke klarer å avsløre sånne indre prosesser hos seg selv...? Det må jo være et mål for oss foreldre å fremelske det unike hos barnet, og barnets egenvilje, fremfor å skulle bruke barnet til å bekrefte oss foreldre som personer. Det kan vi bruke andre voksne til (som jo har større mulighet til å velge å la være).

 

Det siste avsnittet ditt synes jeg bare var sørgelig: Hvis du "passer på", som du sier, å ta på kjolen fra farmor når du skal til farmor osv. sier det mye om ditt forhold til farmor og andre mennesker rundt deg. Og ikke minst om hva du da lærer barna dine - det er forskjell på å være hensynsfull og ha normal folkeskikk, og det å være selvutslettende.

[Anonym bruker]

Sier jo bare at det er et virkemiddel som kan være greit å ha på plass i de familier der det ikke fungerer greit og fint. Sier jo bare at for de som ikke fungerer og de som ikke har selvsinnsikt nok må det være bedre å ha greie fine regler på dette, enn å ha all mulig annet stress knyttet opp til dette med gaver. Jeg sier jo ikke at de fleste foreldre ikke fungerer, eller at de fleste familier har behov for dette.

I vår egen familie er ikke dette noe problem, stebarna feirer hovedsaklig en jul, og tar med seg presanger, helt uten stress. Men andre kan jo ha det annerledes.

 

Synest det kan virke som om du har problemer med å takle litt kritikk, for du har jo vridd og vrengt på det jeg sa og til og med lagt det frem helt feilaktig, og da igjen møte meg med masse pes om at jeg måå være usikker på meg selv eller selvutslettende og at jeg bør tenke på hvilke signaler jeg gir barna mine er jo helt hull i hodet, og blåst opp. Det er faktisk helt vanlig folkeskikk både å vise at en bruker gaver og setter pris på dem, og goså å takke skikkelig, gjerne si at den har jeg brukt mye. Folk blir faktisk glad for sånt. Jeg blir det selv.

 

Var ikke rare kritikken jeg kom med, var bare litt uenig, har du probelmer med ikke bli klappet til hele tiden?

[januarsurprise]

Hele poenget er bare å si noe om HVEM man tar hensyn til. Du skriver "greie og fine regler", for hvem? Sikkert for foreldrene, det kan jeg være enig i. Overfor barn tror jeg det kan være mer skadelig enn det er beleilig for foreldrene.

 

Jeg tok det ikke som kritikk. Synes bare det er vanskelig å få flyttet fokus fra foreldrene til barna. Og da blir jeg litt krass...

[Anonym bruker]

Skal ikke være kjip, men hva når barnet har tatt med alle de nye gøye lekene til sitt andre hjem, og bare sitter igjen med "skrap"? Vi kjøpte nye biler av typen cars, fordi det var de som var kulest. Tok med til mor, og har vel knapt sett dem siden. Og da gidder han ikke leke (selv om jeg mener det må kunne gå an..) Synes det er litt greit hvis de slipper å dra med seg leker frem og tilbake, sålenge det ikke er en helt spesiell eller kostbar leke. Og det er faktisk ikke alle foreldre som tenker på å sende tilbake det barnet får med...

[debatt1]

Alder på ungene har vel litt å si... Man forventer ikke at en på 5 skal huske på å ta med seg ting og tang til og fra. Men det forvents av en på 10. (kansje med en liten påminnelse) Tragisk at unger som er hos far annenhver helg MÅ ha den nye utedressen sin der, og kansje få brukt den 4-8 ganger før den er for liten. I stedenfor å ha den med hjem å bruke den på skolen osv... Det skal ikke være restriksjoner på gaver. Ønsker far at ungene skal få DEN eller DEN spesielle tingen så får han ønske den tingen til seg selv. Da har HAN fått den og kan bestemme over det. Men blir feil at voksne skal ønske gaver på barnas vegne(så lenge de er gamle nok til å ha egne meminger og ønsker). Da er det ikke ungas ønsker men de voksne, og da får de voksne ønske det til seg selv. Glemmer unga tinga hos mor, får de tåle å kjede seg litt, det er helt uskadelig, men de lærer trossalt av det- og husker det kansje neste gang. Maktsyke er det nok av. Tenk på unga og ikke dere selv. Stol på barna og de vil vokse på det. Og husk å prate med unga om det, for det er ikke noe som kommer av seg selv;-) Godt nyttår!

[*-*]

Utedresser og annet dyrt sesongutstyr som man kanskje bare har ett sett av bør jo tas med fram og tilbake ellers blir det jo uhyre durt og upraktisk. Men jeg skjønner verdien av å i hovedsak la leker blir værende igjen i de to ulike hjemmene, særlig hvis barna er små. Leker og gaver kan være kjøpt med stor omsorg og omtanke nettopp for at voksne og barn skal ha noe å holde på med sammen i det ene hjemmet, eller fordi de voksne vet at barna savner akkurat denne leken i deres hjem. Hvis det gjelder hjem der barna kanskje bare er annenhver helg så tror jeg faktisk dette kan være enda viktigere enn der de bor like mye i begge hjem. Den som har hovedomsorgen kan kanskje tenke at det er leit at barnet ikke får ta alt med seg, men det kan jo også ha en like stor verdi at barnet gleder seg til å komme tilbake til feks far fordi det der ligger en veldig spennende leke og venter på ham. Hvis barnet akkurat har fått noe nytt og spennende som barn og voksne ikke har rukket å se ordentlig på sammen en gang, så kan det jo være fint at de får anledning til det neste gang de kommer i stedet for at barnet leker seg ferdig med leken i det andre hjemmet - der det også kanskje har mange andre leker. Det er i alle fall mulig å se det på denne måten også, alt er ikke svart/hvitt eller fint/dumt.

 

Større barn som har nintendo, ipod og mobil som sitt personlige utstyr må jo selvfølgelig få ta med seg dette dit de skal, men jeg er ikke nødvendigvis enig i at biler, spill og andre småbarnsleker må være med fram og tilbake for at barna skal bli lykkelige. Jeg tror man kan gjøre det på den andre måten også og få like glade barn. Begge deler har sine fordeler. Det er dessuten også deilig å slippe å drasse så mye hit og dit, og slippe at foreldre blir irritert på hverandre eller barna fordi ting bli borte. Det avgjørende her er at foreldrene ikke lar det skinne gjennom at de syns det er urettferdig at barna ikke får ta med noe hjem til dem. Dette behøver verken være urettferdig eller dumt sånn generelt sett, tenker jeg.

[Anonym bruker]

jeg vil at ungene her skal ha lekene de får fra vår side her hos oss. det funker greit for oss å ungene.ungene må jo ha noe å glede seg til når de kommer til den ene å andre,å det gjør de også. vi har de 50-50.

men når de får noe fint noe,så viser de det stolt fram til alle 4 foreldrene

[Anonym bruker]

Vi feirer hverken jul eller bursdager sammen, så da blir gavene værende i huset hvor de åpnes. Ikke noe problem. Og de får selvfølgelig lov til å ta med seg DS'en sin o.l. frem og tilbake. Dette har aldri vært et problem hos oss.

[debatt1]

Det har ikke vært noe problem før hos oss heller. Fordi jeg som biomor har godtatt alle krav fra far og ny samboer tidligere. Men nå er mine barn 11 og 13 år, og det er litt vanskligere å overkjøre meninger/ følelser/ behov. Nå føler jeg at jeg må ta opp kampen med far, for ungenes del. Leker er jeg enig i, men utedresser, toalettsaker og klær synes jeg de skal få bestemme over selv. Det er jo her de har gym og reiser på trening osv. Dessuten ønsker de å vise fram klær til venner o.l. Det er noe som følger alderen de er i. Jeg vil også legge til at ungene her har alltid hatt egne leker hos far som har blitt der, kun litt har jeg invistert i på det. Men klær har kommet fra meg. Bagger med klær, og når noe er for smått sender stemor sms:"begynner å bli lite med uteklær, sokker og noen bukser, fint om du sender med lørdagsgodt dem, for vi har litt lite å rutte med akkurat nå."

Så jeg synes ungene i den alderen kan få besemme selv. Jeg er jo ulven her uansett. Enten blir far sur, eller så føler jeg at ungene ikke har krav på å bli hørt. Så det er jammen ikke lett.

[*-*]

Enig med deg, debatt1, så store barn må få bestemme mye selv. Men da må de også klare å holde litt orden og oversikt selv. Stebarna mine begynner også å bli så store som dine, og nå er de også mer opptatt av hva de vil ha med seg. De bor 50/50 og fram til for ikke så lenge siden var det vi voksne som pakket bager og ordnet med hva som skulle fram og tilbake. Nå har de egne preferanser og vil selvfølgelig ha den nye genseren eller den kuleste buksa begge steder, det er helt forståelig. De pakker selv det de vil ha med seg, og så legger vi opp i det vi vet de trenger og utstyr som vanligvis går mellom husene. Det er ingen som nekter dem å ha med seg det ene eller det andre. Men vi pleier å være litt påpasselig med å sende en fin kjole som mor har kjøpt tilbake til henne hvis den ved en tilfeldighet har blitt liggende litt lenge hos oss feks. Det eneste vi ikke sender med fram og tilbake er større fellesting som hører til i de enkelte hushold, feks datamaskiner, cd-spillere, akebrett ol, det er det bedre at vi investerer i hver for oss.

Vi har alltid hatt klær begge steder, men har sendt litt fram og tilbake de tingene det har vært færre av, bukser, tjukke gensere, sko og utedresser feks. Men leker, tegnesaker, akebrett osv som de har fått, særlig da de var mindre, ble liggende i de hjemme de hadde fått dem. Det er deilig å ikke ha så mye logistikk for oss voksne, og ikke ha alt mulig felles i de to hjemmene. Barna har aldri reagert på dette.

[FrøkenKnallkul]

Du skulle ha bodd i vårt hus noen uker, sistemann79, er ganske sikker på at du hadde forandret mening

 

Vi begynte et opplegg likt det du beskriver, av hensyn til barna, da det i en ideell verden helt klart er det beste om barna kan få ta med klær og ting frem og tilbake som de vil. Men når mor nekter å sende med dem klær, og absolutt ikke leker, da har man ikke lenger et valg. Dersom man ikke har så mye penger at man kan kjøpe nytt til hver samværshelg, og det har ikke vi. Så vi har faktisk blitt nødt til å bli veldig strenge på hva som skal være her og hva som ikke skal være her.

 

Eldste jenta til mannen min er nå blitt 12, og vi har i en periode latt henne få styre dette selv. Hun har fått ta med de klærne herfra hun ønsker, men det fungerer ikke. Ingenting kommer tilbake, selv om vi ringer henne og minner henne på at hun må pakke ned før hun skal komme hit. Hun ønsker selv å gjøre det, men mor nekter henne.

 

Hva annet kan vi da gjøre?