Hva kan jeg kalle meg selv da?

[Anonym bruker]

Jeg sliter..

 

Hvor skal jeg starte..?

Jeg sliter en del med tvangstanker. Tvangstanker på det meste. Ting jeg må gjøre et visst antall ganger, setninger jeg må fortelle meg selv etter jeg har lagt min lille skatt f. eks.

Jeg er livredd for å miste min lille gutt. Må inn til han sikkert 15 ganger fra kl. 19 til kl. 22. MÅ høre at han puster, puster ordentlig. Hvis ikke så må jeg kjenne på magen hans. Jeg kan sitte lenge oppe sånn at jeg slipper å måtte sove så mange timene uten "tilsyn" på mini.

Han merker ikke dette altså!

 

Så har jeg spiseforstyrrelse. Hatt siden u. skolen. Jeg kaster ikke opp, er heller ikke undervektig. Men jeg tenker på mat hele tiden. Har perioder hvor jeg spiser mye, mest sjokolade. Går opp noen kilo, så blir jeg sint på meg selv, å nesten sulter meg til de kiloene er borte. Å sånn holder jeg på. Ingen kontroll. Klarer ikke... Jeg kan kjøpe inn masse godt. Så eter jeg meg mett en kveld, så bestemmer jeg meg for at dette går jo ikke. Så kaster jeg alt i søppla igjen.

 

Jeg høres sikkert sprø ut. Men ingen kan merke dette på meg. Men det er slitsomt for meg. Disse tankene sliter ut. Spesielt de med at jeg er så redd for å miste lille.

 

Tvangstankene og spiseforstyrrelsen har jeg jo alltids klart. Men jeg er sliten i hode mitt nå. Sliten av alle tankene. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er sånn.

 

Nå er jeg alene, vært det 1 år ca. Jeg er nok verre når jeg er alene.

 

Hvor kan jeg få hjelp? Nå har jeg akkurat startet i ny jobb. Så jeg kan jo ikke gå til noe behandling som gjør at jeg blir borte heller..

 

Jaja, dette var noe av det jeg sliter med. Jo, tvangstankene er ille.. Å jeg vil ikke overføre dem til sønnen min.

[Anonym bruker]

Jeg ville snakket med fastlegen. Ta tak i dette for din sønns skyld. Han merker kanskje ikke noe nå, men det er utrolig hvor fort de små plukker opp mye mer enn man tror..

[Anonym bruker]

Ta det opp med fastlegen din. Det er faktisk veldig viktig at du får hjelp til dette, og VIL ha hjelp til dette. Og tro ikke at barn ikke merker ting, for de merker det meste. Kanskje ikke akkurat hva det er, men at det er noe.

 

Har du hørt om OCD(obsessive compulsive dissorder)? Det er et alternativ, men der er sikkert flere alternativer for hva det kan være du sliter med. Og en BLIR sliten av å ha det sånn. Jeg har litt av det, men ikke så omfattende som du har. Og det går mer på det daglige i huset hos meg; rutiner for å gjøre ting, og klarer jeg ikke følge rekkefølgen, så har jeg så lett for å gi opp, for det blir for mye..... Og det at tankene rundt dette gnager hele tiden... slitsomt...

 

Og selv om en nettopp har begynt i ny jobb, så har en lov å gå til legen:) Det viktigste må jo være å få hjelp til å bli frisk.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Jeg mente at sønnen min merker ikke at jeg er inne hos han om kveldene. Jeg vekker han aldri liksom.

 

Jeg vet ikke om han merker noe særlig til det, hvertfall ikke enda. For jeg er værst på kvelden. Eller tvangstankene har jeg jo uansett. Jeg er ikke noe irritabel eller noe ovenfor han. Han er min lille solstråle, og jeg glemmer mye av problemene mine på dagtid. Det er når kvelden kommer jeg tenker mye.

 

Jeg har også en del problemer med bf. Men han må jeg seriøst bare drite i nå. Han driter jo i oss så. Jeg har prøvd. Så får han ta kontakt hvis han noen gang skjerper seg. Jeg har nok med mini og meg nå.

 

Selvfølgelig vil jeg ha hjelp. Å ja, jeg kan gå til legen. Men jeg kan ikke gå til samtale hos en psykolog f. eks. på dagtid. Jeg kan ikke miste jobben.

 

Gud å deilig det hadde vært om jeg slapp alle disse tankene. Klarer ikke forestille meg det da, for jeg har omtrent alltid vært sånn. Å så er jeg veldig usikker på meg selv ovenfor andre. Ikke ovenfor sønnen min. Men ovenfor andre mennesker. Klarer ikke vise meg..

 

Igjen.. Takk for svar. Får prøve å ta det opp med legen. Men syns det er vanskelig. Har prøvd før, men ordene kom ikke frem..

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal ta kontakt med fastlegen din å få han/henne til å henvise deg til en psykolog som kan det med tvangstanker!!

 

Jeg vet så inderlig godt hvor slitsomt det er med tvangstanker å spiseforstyrrelser, å det er ikke lett å bli kvitt det heller for du må gjøre det du vet du ikke takler, nemlig stå imot! Du må være sterk, så går det selvom det virker nytteløst i begynnelsen!

 

Jeg hadde slitt med tvangstanker i 7 år før jeg ble gravid, å prøvd å bli kvitt det uten hell!!

Når jeg ble gravid spurte psykologen meg "Om barnet ditt blir sulten, må barnet vente på mat da fordi du må telle å sjekke alt først?"

Jeg viste jo selv at barnet måtte komme først, å begynte å jobbe på spreng, hver dag, hele tiden!

En av min største frykt var å gå ut døren uten å sjekke lys, ovner, dører, lysbrytere osv 4*4 ganger om du skjønner..

Jeg måtte begynne å sjekke en gang mindre, også bare gå å ikke snu meg tilbake! Det var helt jævlig å jeg hadde vondt inni meg helt til jeg kom hjem å så at ting var som det skulle være selvom jeg hadde sjekket mindre enn hodet mitt sa jeg var nødt til!

Å etterhvert ble det faktisk bare lettere å lettere:)

 

Jeg har enda tendenser til å sjekke ting, men det ligger på et mer normalt nivå å hindrer meg ikke i hverdagen som det gjorde før:) Nå rekker jeg faktisk frem i tide til forskjellige avtaler:)

Så det er tungt mens det står på å det kan virke som at det ikke går, men det er mulig, å det er helt herlig:))

 

Masse lykke til!!

klem:)