Vurderer en tur til Storken

[Anonym bruker]

Var litt i tvil om jeg skulle poste det her på "når mannen ikke er klar", men fant ut at det er jo derfor jeg vurderer det. Samtidig kan det jo være fint å vite at det finnes alternativer når situasjonen er på det mørkeste.

 

Har hele livet, så lenge jeg kan huske hatt lyst på barn. Var for en tid tilbake i et samboerskap som røyk fordi jeg ville ha barn, han ville ikke-før hvertfall om 10 år, om han i det hele tatt ville ha da. Kunne tåle mye fra ham, jeg elska han jo, men så lenge han ikke var villig til å inngå noe kompromiss om akkurat dette temaet, følte jeg ikke jeg hadde noe valg. I dag er jeg sjeleglad for valget jeg tok om å gå. Han har havna på flaska, gjør det plutselig veldig dårlig på skolen, og gjør ALT for å gjøre meg sykelig sjalu. Bortsett fra å holde fast på overfor meg hvertfall at han ikke angrer noe som helst på valget, at han er glad det gikk som det gikk etc... Han har uansett forandret seg veldig, og det gjør ikke annet enn å styrke sikkerheten min. Tenker som så, hvordan hadde han reagert om vi hadde blitt ufrivillig gravide? Tatt helt av, kuttet kontakt, for så å kreve samvær når det gikk opp for ham at han var/skulle bli pappa? Nei, gutten var sipmelthen ikke moden nok!

 

Nå har jeg da begynt å vurdere Storken. Har ikke bestemt meg ennå, og jeg er fortsatt ung, så det haster jo ikke slik, men jeg tenker på det som et absolutt alternativ. Joda, jeg velger å bli alenemor, men tanken på å finne seg en å få barn med hvor forholdet kanskje ikke fungerer, for så å måtte splitte opp ferier, høytider, bursdager og slikt, gjør meg direkte kvalm.

 

Det beste er jo selvfølgelig to foreldre som er glad i hverandre, men når mor ikke finner far, er jeg så utrolig glad det er et anna alternativ enn å gå ut på byen og få med seg 15 kjønnsykdommer og delt ansvar hjem. Da er det faktisk mer ansvarlig å "ordne seg" i trygge forhold.

 

Eller hva mener dere?

[Gjest]

Hei!

 

Jeg syntes at du skal gi deg selv tid til å komme emosjonellt over denne eksen. Innlegget ditt handlet mye om han -til tross for at dere ikke er sammen lenger.

 

Jeg skjønner ditt ønske om å få barn og jeg tror at du vil få barn en gang i fremtiden. Jeg tror også at du kommer til å finne en ny samboer etter hvert, og jeg ville brukt den tiden det tar å finne en ny. Det kan jo også gå fort det, hvis du leter litt aktivt Det er jo mange som går fra hverandre etter at de får barn -det har en aldri noen garanti for, det eneste en kan gjøre er å ha et godt og oppriktig ønske om å være sammen som en familie før barnet blir født. Ingen kan si hva som skjer i fremtiden.

 

Nå vet jeg ikke hor gammel du er (kanskje tidlig i 20-årene?), men jeg ville ikke vurdert sæddonor før en er over 30. Husk at barnet mister mye ved å ikke ha en far, jeg syntes at det bør være tungtveiende grunner for at en bruker donor. Barnet går ikke bare glipp av en far, en rollemodell og familien til far, men også et juridisk ansvar og arv.

 

Ta vare på deg selv og prøv å finne deg en kjæreste, så se an om dere kan begynne å prøve å få barn etter hvert, det er nå mitt råd.

 

Godt nyttår!

[Anonym bruker]

Jeg har selv to kjønnssykdommer, og det fungerte fint å få barn fordi.. Nei, jeg er ikke LAUS, jeg har bare vært VELDIG uheldig.....

[Anonym bruker]

Sier da ikke at man ikke kan få barn fordi man har en kjønnssykdom?! Eller at man må være LAUS som du kaller det for å få det? Sier bare at om det skulle skje noe f.eks. på byen med en man ikke kjenner så godt (likevell) er jo sjansen der, og den er større enn å faktisk bli gravid i tillegg, men om man ender opp med begge deler så sitter man jo der. Og kjønnssykdommer er da ikke kjent for å være særlig hyggelige, spesielt ikke den klamydiaen man kan bli smittet av som man ikke kjenner og likevell gjør deg steril.....

 

HI