Forventninger...

[dritgrei hei hei!]

En venninne, en av de aller aller nærmeste sa en gang til meg:

"Forventninger dritgrei, forventninger er roten til alt ondt. De fører som oftest til skuffelser, og dem blir vi ikke glade av! Egentlig bør man ikke forvente noe av noen..."

 

Jeg tenker ofte på det hun sa, kanskje særlig i de situasjonene hvor skuffelsen brer seg i kroppen som et uhelbredelig sirupaktig virus. I dag har jeg tenkt at det er en forskjell mellom forhåpninger og forventninger. At det er forventningene som som fører til den dårlige steningen, men at forhåpning er noe som skaper liv, spenning og sitring i kroppen. Jeg blir skuffet når jeg har håpet på noe og det ikke skjer, men jeg blir ikke skuffet OG irritert. Jeg blir liksom bare litt mutt på snuten. Så i dag har jeg konkludert med at hun har rett. Forventninger er skumle tanker - men forhåpningene mine får du aldri :-)

[Maud]

Jeg tror jammen jeg er uenig med den gode venninnen, jeg. Jeg tenker at forventninger og det å glede seg til noe er kjempefint. Krible deilig i kroppen og se frem til noe som så blir forløst når det fine kommer - det vil jeg ikke være foruten! Det jeg gjerne vil ha evne til er å ha realistiske forventninger. Glede meg til det jeg har et håp om at kan komme, men ikke lengte etter det uoppnåelige. Storebror har en pappa som ofte ikke innfridde mine forventninger, derfor har jeg nå få forventninger til ham. Da beskytter jeg meg mot skuffelser ;-)