Dere som har en elsker...

[Anonym bruker]

Hvorfor? Blir dere ikke tilfredsstilt av mannen, eller hva er galt i forholdet?

 

Fordømmer ikke, men jeg lurer, jeg lever i et tilsynelatende bra forhold, men jeg har har en mann som reiser i jobben og jeg er alene med barna ca 70% av tiden, når han er hjemme så er han ganske flink til å delta med barna, men han kan aldri ta fri, avspasering eller bidra hvis barna eller jeg er syke, det betyr at jeg får høyt fravær fra jobb, og jeg har null privatliv utenom barna og kveldstid.

 

Jeg er ensom, ensom mentalt, har selvsagt tatt opp dette med mannen, men han vil ikke bytte jobb, og ikke vil han kutte ned på hobbyen sin når han er hjemme, jeg elsker han , og han er en flott far når han er tilstede, vi har et godt sexliv når han er hjemme, jeg skal få min første terapi time i neste uke, for jeg fikser ikke dette mer, kanskje jeg har midtlivskrise?

 

Jeg er betatt av en annen mann i tillegg, men kun på det seksuelle plan, det kunne aldri blitt noe mellom oss annet enn sex, og nå er jeg helt klar for den andre typen, jeg er i utgangspunktet imot utroskap, men ser ut som om det er det eneste som kan holde meg oppe i denne hverdagen.

Det hjelper selvsagt ikke at jeg har vært betatt av denne fyren i flere år, og nå har jeg fått tilbakemelding på at han er klar for meg...

 

Hjelp, jeg er litt redd for hva jeg begir meg ut på , samtidig så har jeg lyst til å kaste alle hemninger og bare gi meg ut på det, gubben får aldri vite om det uansett, det er helt sikkert.

 

 

[Anonym bruker]

Man kan aldri jobbe med et forhold fra utsiden. Man blir ikke et bedre og mere fornøyd menneske av å gjøre ting man vet er galt.

 

Når det er sagt. Hvis mannen din ikke er interessert i å kutte ned på fritidsaktiviteter eller jobb og ta sin del får du si KLART i fra at det gjør deg deperimert og ensom. Ta med han til terapi. Jeg var i et forhold der jeg var alene om barn og hus. Mannen bare jobbet og dyrket seg selv. Jeg gikk ut av forholdet og jeg fikk ordentlig fritid og han måtte ta ansvar for eget avkom. Vi jobbet med forholdet og så flyttet vi sammen igjen. Har det nå mye bedre. Håper virkelig det blir forbedring rundt deg, hadde blitt deppa av situasjonen din selv.

[Anonym bruker]

Jeg har gitt klar beskjed om det, det siste året har nesten tatt knekken på meg, har møtt veggen,han syns det er fint at jeg går til terapi, men hva hjelper vel det når jeg trenger han hjemme? Har vært i denne situasjonen i 7 år nå..

 

Av hensyn til barna så ønsker jeg ikke å bryte ut av forholdet, hva hjelper det om han får fastbestemt samvær når han er ute og reiser med jobben likevel? noen må jo passe de når han er borte...

 

huff... kjenner jeg får lyst til å flykte fra denne situasjonen... Og det jeg føler når jeg får oppmerksomhet fra andre flotte menn, gjør på en måte at jeg får en piff i det grå hverdagen min...

 

Takk for et saklig og flott svar..

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke si noe om grunnene til at du vil begi deg ut på farvannet med en elsker, bare at det er helt klart et symptom på at forholdet du lever i. Forholdet du er i er rett og slett dårlig.

 

Men jeg kan si noe om hvordan det er å leve med en elsker på si. Det er spennende og deilig, men mest slitsomt. Veldig slitsomt. Ikke fordi at samvittigheten er plagsom, den plager meg ikke. Men fordi at det alltid vil dukke opp følelser, før eller siden. Jeg har hatt en elsker i et halvår nå, og nå føler jeg at jeg sitter mellom barken og veden. Jeg elsker ikke mannen min, er sammen med han pga barna og vår etablerte situasjon. Vi er ikke kjærester, bare drivere av "familien as". Hverdagen er rutinert og tom, ikke følelser igjen for han. Elskeren er en mann som jeg har fått følelser for, og han for meg. Men problemet er at vi vet ikke hvor vi har hverandre. Vi har et supert sexliv, og kunne begge tenkt oss fri tilgang til hverandre. Vi vet bare ikke hvordan livet, forholdet vårt, ville vært med fri tilgang. Vet ikke om vi ville passet sammen, vi vet jo ikke om vi ville passet inn i det som hører åpenheten til. Jeg og elskeren er veldig på og av, men stort sett klarer vi ikke å holde oss unna hverandre i mer en 14 dager. Jeg er stressa, og finner ikke roen. Kjenner dette ikke er noen god situasjon å leve i, har ikke kontroll på han og vet ikke hva han egentlig vil med meg. Han er ikke i forhold med noen, altså singel. Han maser på meg om å flytte fra samboeren min, og det er også stressende. Jeg innser at jeg burde ha flyttet fra mannen min, men blir pga barna. Likevel ser jeg at det er uunngåelig, jeg og mannen min kan ikke leve slik som dette. Jeg har ingenting å gi han. Tror at mitt elskerforhold har ødelagt mulighetene mine for å i det hele tatt rydde opp i samboerforholdet mitt, dette fordi jeg har opplevd ting som jeg vet jeg aldri kan få oppleve med min samboer. Jeg er sliten, og går inn i 2009 med gru. Vet det blir et opprivende år, der jeg må lande på et nytt liv - uavhengig av både samboer og elsker. Jeg må finne meg selv.

 

Poenget mitt er at det å ha en elsker er spennende og ufarlig en liten stund. Etter som tiden går vil følelser og psyke bli satt ut, tanker og følelser flyter sammen i et virrvar. Det er plagsomt, og jeg anbefaler det ikke på noen måte. Hadde jeg kunne valgt om igjen, så hadde jeg ville ordnet opp hjemme først. Fått forholdet jeg lever i mer avklart, og avklart blir det ikke med en elsker på si. Han er et forstyrrende element som gjør meg lite objektiv og klartenkt. Jeg har aldri vært utro før, og skal heller aldri være det igjen i eventuelt nytt forhold. Det sliter meg ut! Og jeg skal love deg at selv om du kanskje føler at det er det som kan holde deg oppe nå, så vil virkeligheten vise deg ganske så snart at det ikke fungerer slik. Det er heller nedbrytbart. Ikke tenk at du bare skal prøve han en eller to ganger, det er ikke realistisk. Du kan da havne i samme situasjon som meg og bli "avhengig av han". Så kjære deg, få ting avklart på hjemmebane før du kaster deg ut i denne karusellen. Håper du tar mine ord på alvor!!

[Anonym bruker]

Takk for et flott svar,

 

I mitt tilfelle så er jeg sammen en som er gift med jobben sin, og gift med hobbyen sin, hobbyen hans er livet hans, og han klarer seg ikke uten, han blir amper og sur om han ikke får nok tid til det han driver med, og sier at det er pga at han er sliten og trenger å få utløp for det andre steder, noe jeg i bunn og grunn kan forstå, men for noen år siden så hadde jeg en hobby jeg elsket å drive med, men pga tid så ga jeg opp livsverket mitt, for å prioritere barna og familielivet, jeg gjordet et stort offer, men han er verken villig til å bytte jobb eller redusere hobbyen hans. (sunn hobby forresten)

 

Han er snill med oss alle, behandler oss med respekt, og jeg har stort sett frie tøyler , men jeg føler han ikke ser oss på den rette måten, vi bare er der for han , og hverdagen er et maraton , noen ganger angrer jeg på at jeg satte meg selv i denne situasjonen med barn og mann som ikke er tilstede for oss fullt og helt, tenker at jeg noen ganger ville hatt det bedre alene, da slapp jeg i det minste å forvente at han skulle stille opp for meg, når han aldri kan det nesten...

 

ang han andre typen så vet jeg ikke hva som skjer der, jeg vet iallefall at jeg har så sykt lyst på han, men fornuften sier selvsagt noe annet, og det er ikke samvittigheten min som sier noe, men frykten for å få følelser for han...