hjeeeeeeeelp

[frokenO]

jeg har innsett at alt er feil... mannen jeg bor med, å at vi skal ha et barn sammen... vi krangler hver dag, hadde vært sammen 1/2 før jeg ble gravid... jeg har en gutt fra før av, som er 1 1/2 år.. å orker ALDRI være alene med 2

 

Jeg er bare 16 uker på vei, går til psykolog, å ønsker virkelig at jeg skal få søke om sen abort...

 

kan noen gi meg råd her?

 

Jeg har fått mannen min opp til halsen, jeg takler ham ikke litt engang, han er umoden, kranglete å sette seg selv før min sønn...

 

hvilke grunnlag kan jeg søke sen abort på? Jeg vett virkelig ikke hva anet jeg skal gjøre... jeg har aldri ønsket meg et barn nr2 , men han overtalte meg å forvandlet seg til et monster etterpå... jeg tenker hver dag på... hvor lenge vi må bo sammen før vi kan skille lag... hvor gamle barna må bli før det gjør skade osv............ fordi jeg elsker han overhode ikke mer.. han er alt annet enn hva jeg ønsket meg... å alene sliter jeg meg i hel med en unge.. jeg klarer aldri 2... da faller jeg langt ned....

 

kan noen hjelpe meg her?

[Har to herlige jenter!=)]

Det er uansett for sent til å få abort nå. (heldigvis, er så imot abort).

 

Høres ut som en vanskelig situasjon du har kommet opp i, kan ikke akkurat hjelpe deg jeg men hvis du ikke klarer mannen din synes jeg det første du skal gjøre er å fortelle han det å flytte for deg selv. Om du absolutt ikke orker å være alenemamma til 2 så kan det godt hende han vil ha hovedomsorgen for det kommende barnet, da slipper du iallefall det hvis du ikke orker det. Ellers så tror jeg du klarer det hvis du vil. Man klarer alt hvis man vil.. Det er nå sånn at du er gravid å du får ikke innvilget abort etter uke 16 så synes heller du skulle ha motivert deg til å tenke på at dette barnet skal du ha å heller prøve å glede deg over det.

 

Beklager om jeg er litt krass men når du begynner å snakke om abort blir jeg det, barnet er da uskyldig oppi det hele. Du vil vel ikke ta livet av ett barn på 16 uker????? Tenk deg om.

 

 

[frokenO]

Nå er jeg jo ikke ute etter kjefting å sånt da... når dere som snakker som med å være mot abort- kjefter å smeller på andre.. må dere tenke hva de sliter me selv etterpå.. å hva tanker de har rundt det selv... Det hjelper ikke å tråkke på en hund som allerede ligger nede vettu...

 

For å brife deg ang. sen abort -lov i norge, kan dette utføret tilogmed uke 18 men fra uke 12- uke 18 må det søkes om det...

 

Da med spesielle særskiller som :

 

- hvor barnets helse er vesentlig ( sykdom o.l)

- hvor mors psyke er vesentlig

- hvor mor eller barnets liv står i far .. osv...

 

Jeg ber egentlig om råd fra andre... (SOM IKKE HAR MENING OM HVOR VIDT JEG BØR TA ABORT O.L.)

 

jeg ønsker ikke å gå gjennom et svangerskap til... skal jeg da gjøre det for at DU mener jeg burde det?

 

Kan tenke meg det er maaaange barn der ute som blir forsømmet... jeg har ingen ønske om at mitt barn skal bli en kasteball.. el liknende... å da ønsker jeg heller ikke bære frem et uønsket barn... les på den du! Å helst hold deg til andre innlegg.

[Anita*født*]

Du må se hva du får ikke hva du mister..... Dette klarer du,kom deg ut begynn på nytt og gled deg over at du er en sterk kvinne som klarer dette...Og en dag da ALT ser bedre ut kommer du prise deg lykkelig for at du ikke tok abort....Vi gjør alle feil i livet og noen feil blir oxo det beste som skjer oss,som få barn...

 

 

 

Lykke til

[Har to herlige jenter!=)]

Men herrejemin som du reagerte da. Jeg sier vel akkurat hva jeg mener!!! Når du legger ut slike innlegg må du tåle å få svar, også de svarene du kanskje ikke ønsker å få.

 

Du spurte om råd, hjelp???

 

Jeg ga deg råd som jeg syntes var riktige å gi, fortelle mannen din dette å flytte for deg selv. Kanskje får du et annet syn på det da når du blir alene?

Du trenger ikke kjefte på meg fordi jeg ga deg et svar som du ikke likte.

Jeg er ikke ute etter å "ta deg", jeg ber deg bare tenke deg om før du tar livet av barnet DITT som du bærer i magen din... Ting ser kanskje svart ut nå men det blir bedre, men det høres ikke ut som du er motivert for å prøve en gang.

[Totetteskatter + baby 2015]

syns, etter min mening at dette var noe du burde drøftet GODT før du passerte 12 uker... og klare seg med 2 barn aleine er du ikke aleine om! Det er mange andre som er alenemammaer og får det til..

 

gjør hvertfall ikke noe du kommer til å angre på..

[lykkeligV]

Hei.

Jeg skjønner hva du mener. Jeg selv søkte om abort for snart 3 år siden, var da i uke 14. Jeg og samboer kranglet mye på den tiden, og jeg ville ikke bli alene-mamma. Vi søkte sammen, og fikk det innvilget med én gang. Grunn: forholdet, hvordan vi følte det, at det var et riktig valg for oss og at jeg gikk på p-piller(cerazette). Spesielt meg.

Jeg har ikke angret et sekund. Ikke til dags dato.

Jeg er fremdeles sammen med samboer (vært sammen i 9,5 år), og vi har et supert forhold nå. Hadde ikke vært sammen i dag om vi hadde valgt barnet vi ventet.

I dag er vi 16 uker på vei, og vi begge gleder oss masse=)

Vet ikke om dette hjalp deg noe særlig..

Du må gjøre som du føler, uansett hva andre sier og mener. Det er ditt liv. Min pappa kalte meg barnemorder, og det sier mer om han enn om meg...

Lykke til

klem

[Sofapute]

Du kan jo adoptere barnet bort? Er maaange barnløse som sårt ønsker eg et barn...stakkar...

[frokenO]

Takk... d hjelpe virkelig å høre hva andre mener.. så sant det blir veldig saklig og ikke etter hva folk mener om abort... Jeg var ung og alene da jeg fikk min første... dette fordi jeg klarte ikke gjennomføre abort...

 

Jeg føler meg meget opp- og ned periode... når jeg finner ut etter 6 uker at jeg er gravid, har jeg 6 uker igjen på å finne ut hva jeg ønsker... da jeg har et annet barn å jobb i tillegg... føler jeg ikke jeg får tenke noe særlig... å alt blir blåst vekk med hva som egentlig er enklest å gjøre- å beholde barnet... jeg fikk innkallese til å ta abort med dette barnet,men så kom jeg inn i en forvirra periode igjen... Dette er jo mye av hvorfor jeg velger å gå til psykolog... fordi jeg ikke vet hva jeg vil eller ønsker...

 

Å for dere som er abort-motstandere: ja barnet er uskyldig, men jeg vil heller ta abort enn å ha et barn jeg ikke klarer å ta meg av.. å enten blir adoptert bort eller plassert vekk... Det er ikke en oppvekst jeg selv ville ønsket.

 

Å jeg er klar over at det er mange alenemødre med 2 barn... men så er dette veldig forskjellig fra person til person... andre er sterkere enn andre igjen... min psyke er ikke den beste for tiden...

 

Jeg er aldri mot abort.. da det finnest uendelig med situasjoner i verden... folk blir voldtatt, misbrukt, altfor unge gravid osv... det er opp til en hver enkelt...

 

Jeg står egentlig å ikke vett hva jeg skal gjøre... jeg ønsker bare å ha min sønn å det er det... jeg føler jeg går glipp av altfor mye.. jeg har ingen hjelp til f.eks barnepass o.l. da min familie lever helt for seg selv å ikke liker barn....

 

Så jeg er meget i tvil... jeg synest alt er vanskelig.. å veldig få å snakke med...

[meg & lillegullgutten]

Hei! For det første ser jeg ikke ned på deg fordi du vurderer abort. Har selv vært igjennom en.

Møtte faren til min sønn og ble gravid etter at vi hadde vært sammen i et halvt år. Vi hadde det lkke bra og kranglet også hele tiden som igjen utgjorde at han nesten aldrig var hjemme. fikk jo da sønnen vår etterhvert og begge holdt ut noe som førte til at jeg igjen ble gravid. Da sa det stopp. Gikk på en skikkelig smell og bestemte oss derfor for å ta abort. Jeg er ikke imot selvbestemt abort men har angret som en hund etterpå. Dette er nå noen år siden og jeg er nå gravid igjen med ny mann og er kjempe lykkelig. Min sønn med ex er nå 9 år. Det jeg fant ut var at det var bedre i lengden å være alene enn med en krangle fant. barnet ditt er så liten at det ikke vil være noen krise. Gå i fra han sier nå jeg. hvis du bestemmer deg for å beholde barnet og blir alene med to små så er hjelp å få ang avlasting osv snakk med NAV. Har ei venninne som fikk hjelp til å finne både leilighet og avlasting med de små. Så ikke gi opp før du har sjekket alle muligheter.

Oj dette ble langt men jeg føler veldig med deg.

Jeg fikk psykiske problemer en stund etter aborten. Pass på så du ikke gjør noe som kan gjøre ting verre for deg psykisk.

 

Hilsen en som bryr seg:-)

[Sofapute]

Leste i innlegget over nå at du ikke vil vurdere adopsjon. Men jeg tror da ikke for alt i verden at de som blir adoptert bort får en vondt oppvekst, men tvert i mot en kjempefin oppvekst. De som adopterer har tross alt tenkt på dette i flere år og ønsker seg virkelig et barn mer enn alt annet.

Men til syvende og sist er det opp til deg.

[Elin snart mamma til 3]

heisann

Her var det masse besserwissere. sniker meg inn fra 3 tri å anbefaler deg å ta kontakt med noe som heter amatea. (amathea ?)

Sikkert lurt å ta en samtale med de å etter hva jeg har forstått er det ingen der som dømmer uansett hva utfallet blir!

Lykke til!!

[frokenO]

jeg har tenkt å kontakte de.. jeg har det...

 

Jeg hadde aldri klart å levd med at jeg har et barn i verden som er adoptert bort.. hvem klarer vell slikt? Jeg tror ikke at alle barn som blir adoptert bort får en bra oppvekst... jeg kjenner bl. a 2 som er adopterte fra et annet land fordi familien ikke kunne få barn, de sier de skulle ønske de aldri ble adoptert, siden lysten å trangen av å treffe sine egne foreldre gjør at de sliter psykis.. spesiellt hun ene... dette er bare et av tilfellene... men allikevel... jeg hadde ikke klart det...

 

 

[Sofapute]

Det er nok ikke så lett å adoptere et barn vekk nei. sikkert helt forferdelig. Men det at alle barn som blir adoptert bort får det bra kan jo ingen si. Men ikke alle barn som bor med sine biologiske foreldre har det bra heller, hvis du ser sånn på det. Men som sagt. Det er opp til deg, og bare deg. Det er du som skal leve livet ditt. Håper du finner en løsning på alt til slutt, og at ting ordner seg til det beste. Lykke til!

[Lotteliten85*Fødeklar*]

Uff da,høres ikke ut som om du har det helt bra for tiden nei! Var ikke klar over at det gikk an å søke om sen abort på slike kriterier! Mitt svangerskap var ikke planlagt heller og vi hadde en sjokk fase som varte rimelig lenge,men med å ta en dag av gangen har det omsider snudd seg til å gå kjempe bra med oss! Fant ut at det eneste som hjalp var å begynne å tenke positivt,for noe annet kom i alle fall ikke til å hjelpe noen av oss..så jeg tvang alle negative tanker ut av hodet! Nå gleder vi oss masse begge to! Uten at jeg skal gni det inn! ;o) På en annen side er jeg forferdelig glad i min sambo.

 

Valget er jo helt å holdent ditt,å det er kun du som vet hva som er best for deg selv. På en annen side må du være klar over at muligheten for at du ikke får innvilget søknaden er tilstede. Du er jo allerede 16 uker,søknaden skal jo også behandles før du får svar,og vist du allerede ikke har søkt nærmer du deg fristen på 18 uker? med stormskritt!!

 

Dersom barnefaren har stått sånn på for å lage dette barnet,må han jo også kunne avlaste deg vist barnet blir født. Det finnes også andre muligheter som weekend foreldre o.l som kan være en god avlastning for deg. Anbefaler deg og snakke med proffesjonelle mennesker som klarer å se upartisk på saken. Slik at du kan få råd og opplysninger om hvilke løsninger du evt kan forholde deg til. Etter å ha fått slik info kan det bli lettere for deg å forholde seg til hvilket valg en skal ta.

Men vist du har barnefaren så langt opp i halsen som det virker som vil jeg tro det er bedre for barnet at dere bor hver for dere vist det skulle bli utfallet.

 

Ofte er det eneste som funker å ta en dag av gangen og se hvordan ting ordner seg...For en kommer seg stort sett levende igjennom ting selv om livet har ups and downs...

 

Lykke til

 

 

[*juble juble*]

hei

 

fikk vondt av deg jeg....

 

søk råd hos de som kan hjelpe deg!!! Det høres ikke lett ut..

 

ville egentlig bare ønske deg det beste... og si at du kanskje burde forlate mannen din? Hvis du ikke orker han!

 

 

[Marianne87]

For det første: Hvis du har planlagt å bli gravid, funnet ut at du er gravid så tidlig som uke 6 og så gått gravid til uke 16 så må du ta ansvar for det! Jeg dømmer ikke folk som velger å ta abort, men å skylde på at du ikke har hatt tid til å tenke på det før uke 16 synes jeg høres for dumt ut!

 

For det andre: Mannen din har neppe blitt "et monster" over natten. Du har valgt dette, og du har valgt å bære dette barnet så lenge. Det er trist at du sliter psykisk og ikke tror du vil klare ha dette barnet, men da må du løse det på en annen måte. For eksempel adoptere det bort til noen som øsnker seg barn, men som ikke kan få det.

 

Husk at det er stor forskjell på å abortere før uke 12 og å abortere så sent som uke 16-17... At folk blir provosert av å lese ting som dette må jo du også forstå.

 

Få hjelp (noe det ser ut som du har tenkt til å søke) og kanskje det å få et barn til ikke vil bli det værste som kan skje deg, Jeg vet ingen ting om å være alenemor og jeg kan tenke meg at det er tøft! Men du som har et barn fra før vet også at det er noe av det beste som kan skje her i livet!

 

Bruk familie og venner som støtte og kom deg vekk fra han mannen du er med, hvis han ikke er bra for deg. Få deg en ny start med barnet ditt og prøv å snu graviditeten til noe positivt. Noe som kommer til å gi livet ditt en masse glede, selv om det er vanskelig å se det nå. Jeg håper ting vil ordne seg for deg og at du kan komme deg opp på beina igjen. Ikke la en mann som ikke behandler deg bra ødelegge livet ditt!

[smill]

Hei!

 

Jeg ville bare legge inn linken til Amathea : www.amathea.no

 

Jeg har hørt mye bra om dem og vet at mange får hjelp der, både råd og praktisk hjelp.

 

Jeg ber for deg, sønnen din og barnet i magen. Våg å ta imot hjelp, det finnes muligheter!

 

 

 

[Snikskytteren er storebror!]

I en alder av 22 år, burde du innse at dette er ditt ansvar nå. Stå for egne handlinger. Dette klarer du!!

 

Lykketil!