Valgets kvaler og vanskelige prioriteringer, les om du orker...

[Anonym bruker]

Hvordan vet man egetlig hva man vil og om det man vil er det riktige? Jeg har alltid vært et meget rasjonelt menneske, litt for rasjonell til tider. Men her kommer altså en situasjon jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Jeg har begynt å tenke på barn nummer to, og disse tankene har kommet helt ufrivillig. Fornuften sier nei, nei, nei, men så sitter det en liten engel på en rosa sky inni meg og sier ja - hvorfor ikke?

 

Mitt først barn var ikke planlagt, ikke i det hele tatt. Jeg ville ikke engang ha barn, ikke noensinne. Den dagen jeg fant ut at jeg var gravid var den verste dagen i mitt liv. Jeg var helt hysterisk, gråt og bannet. Jeg, med den utdannelsen og den jobben, ikke søren om jeg ville ha dette barnet. Jeg har alltid hatt som mål å gjøre karriære, vil helst helt til topps, få utfordre meg selv og realisere meg selv, mange syntes nok jeg er relativt egoistisk på den fronten. Uansett, jeg sa til min samboer at dette var helt uaktuelt. Han, stakkar, bare satt der med et lite smil, men sa at det var opp til meg. Så det bar avsted til legen neste dag. Fikk rekvisisjon og alt var ok. Men så var det denne følelsen igjen, så jeg ventet og ventet med å ringe til sykehuset og tilslutt hadde jeg bestemt meg for at vi skulle kanskje beholde alikevel. Men jeg gikk hver eneste dag og håpet på at det skulle gå "galt" sånn at jeg slapp å ta valget selv.

 

Frem til ca uke 20 var svangerskapet flott, ingen problemer. Og etter ultralyden begynte jeg til og med å glede meg litt. Men så begynte problemene. Kraftig bekkenløsning og svangerskapsforgiftning førte til at jeg måtte sykemeldes. Og hormonstormer ut av denne verden førte til raseriutbudd og mer tårer enn jeg trodde var mulig for et menneske. Jeg gråt mer i svangerskapet enn jeg har gjort i hele mitt liv. Og så endte det med alvorlig svangerskapsforgiftning og en svært dramatisk styrtfødsel.

 

Det ble ikke bedre etter fødselen. Jeg gled inn i en depresjon som gjorde at jeg så helt svart på tilværelsen, og det gikk ikke en dag uten at jeg tenkte på å bare gjøre slutt på det hele. Dessverre skjønte jeg ikke at jeg var deprimert, så jeg fikk ikke hjelp. Heldigvis klarte jeg å skåne lille gullet for dette, og h*n hadde det godt. Og denne morskjærligheten som alle snakket om, den fikk jeg ikke før gullet var halvannet år, omtrent på samme tid som depresjonen slapp taket.

 

Nå elsker jeg barnet mitt med en styrke jeg ikke trodde var mulig. Jeg gleder meg til å hente i barnehagen, og nyter tiden vi tre er sammen. Vi har det veldig bra nå.

 

Derfor stiller den fornuftige siden av meg spørsmål ved å få et barn til. Skal jeg risikere nok et helvete, ja er sånn jeg ser på det, med svangerskap og barselstid bare fordi den lille harpespillende engelen inni meg sier at gullet trenger søsken og at det er stusselig med en familie på tre? Også denne ubestemmelige følelsen av at jeg VIL ha en til, hva er det egentlig, den biologiske klokken? Skal jeg risikere å få enda verre bekkenløsning og muligens svangerskapsforgiftning en gang til? Og hva med karriæren? Min kjære vil gjerne ha flere barn, han bare sier at alt ordner seg. Men det er jo ingen garantier.

 

Det er selvfølgelig flere faktorer som spiller inn, men jeg vil ikke skrive mer siden jeg helst ikke vil bli gjenkjent. Jeg er så misunnelig på dere som er "naturlige" mødre, som elsker å være gravid, elsker babyer og hele tiden har visst at dere vil ha familie. Jeg har hele tiden visst at jeg ikke vil ha familie (har ikke hatt en ideel oppvekst), og nå er jeg i konflikt med meg selv. Og det er en hard kamp...

 

Er det noen som kan komme med takner eller kanskje råd til en fortvilet dame? Hadde vært takknemmelig.

[Anonym bruker]

Gi etter for hjertet ditt. Jobben gir deg ikke glede eller barnebarn når du blir gammel!! Jeg er ikke en såkalt naturlig mor, men etter at vesla ble født har det snudd fullstendig. Er helt vill etter den lille tussingen og er så glad for at jeg ble overtalt til familieforøkelse... Selv om du ikke har hatt en ideell oppvekst (eller kanskje nettopp på grunn av det) så er det ingenting som taler mot at du kan få en super familie. Du vet i hvert fall hvilke feil du ikke skal gjøre. Dersom du ønsker flere barn? Go for it.. Det kommer en dag da det vil være for sent, er du klar for å ta den sjansen?? Tror dine barn har en god mor, jeg...

[Anonym bruker]

ja, hva kan man si.

er jo valgets kvaler som du sier selv..

Men tenker litt slik som hun over meg... jobben gir deg ingen langvarig glede eller barnebarn, og en dag vil det være for sent eller det kan hende du rett og slett ikke orker.

Så kanskje det er best å følge den harpespillende engelen på skulderen din og prøve på et barn nå...

da har du liksom gjort det og er antakeligvis ferdig med barneproduksjon (hvem vet).

skjønner du har tanker om svangerskapet og barseltiden, men hvem sier at alt må bli likt denne gangen eller værre?

Pga at jeg endte opp alene ble jeg lei og deprimert i mitt forrige svangerskap og hadde ingen glede av det i det hele tatt, og morsfølelsen kom lenge etter fødsel.

Så jeg har ikke veldig gode minner fra den tiden, men er nå igang med nr2 med en flott mann, og håper jo og tror at jeg vil ha det mye bedre denne gangen.

 

Ønsker deg bare masse lykke til uansett!

 

*Jeg tror det er en mening med alt som skjer*

[Anonym bruker]

Karriære med æ? Hvor lang utdannelse kan du egentlig ha?

[Anonym bruker]

Spørmålet er om man har noe karriere når man ikke en gang greier å stave det... Karriere på Kiwi?

 

Fra spøk til pistol... Hvorfor vil du ha et barn til? Er det bare for å gi ungen din søsken? Det er ikke grunn god nok, synes jeg. Man må ønske seg barnet selv også.

 

Kanskje du kan få terapitimer, slik at du kan få hjelp med det som du har slitt med i oppveksten? Kunne det vært en god start?

 

Det er heller ikke sikkert svangerskapet blir like ille om du faktisk ønsker deg babyen, og du bevisst går inn for å bli gravid.

 

Lykke til uansett, det er ikke lett å være i konflikt med seg selv.

[lillebøllaspringmadrass]

Til anonym over her. Av det lange innlegget, så klarte du å henge deg opp i en skrivefeil?

 

Et menneske kan gjøre det stort innen mange yrker, selv med dysleksi. Nå er det ikke mye som tyder på at HI har det da.

 

Uansett HI. Jeg vet ikke om det eksisterer lenger, men det var noe som het Aline i Oslo. Det er/var et sted hvor kvinner og menn med svanger/fødsels deprisjoner får hjelp gratis. Hjelpen kan være alt fra noen å snakke med til å bo i leilighet med hjelp til omsorgen av barnet. Alt etter grad, behov og ønsker. Bestill en time hos helsesøster og hør om tilbud i nærheten av deg. Det er viktig å ha noen å snakke med i svangerskapet om du har vært deprimert tidligere i forbindelse med svangerskap og fødsel.

 

Jeg synes du skal følge hjertet, og få hjelp til hodet om det begynner å se svart ut:) Lykke til!

[Anonym bruker]

Å lese innlegget ditt Hi, er som å se noen andre fortelle om periode i ens eget liv. Med andre ord; jeg har engang vært deg, omtrent alt du skriver stemmer til bokstaven! Mine erfaringer fra svangerskap og babytiden, tilsa at jeg aldri skulle finne på å gå igjennom det en gang til, noe som du kjenner tydelig på nå.

 

Nå er min livshistorie kommet lengre, da jeg valgte å få et barn til. Det finnes ikke lengre tvil om at jeg valgte det rette, til tross for at det ikke har gått knirkefritt.

 

Svangerskap nr 2 ble bedre enn det første. Ikke fordi den fysiske formen var bedre, for det var den ikke. Men jeg hadde gruet meg enormt til et nytt svangerskap, og fikk i starten kjenning med depresjonen igjen og fikk fort tanker om at jeg burde gjøre slutt på alt, at vi aldri skulle blitt gravide igjen. (Jeg slet også med ubehandlet fødselsdepresjon etter førstemann.)

 

Det som var annerledes med nr 2, var at vi var forberedt på det verste og hadde sørget for å ha hjelp innen rekkevidde. Så fort min mentale helse skrantet, hadde jeg faste og ukentlige samtaler med psykolog, foruten støttesamtaler hos fastlege og jordmor. Depresjonen gikk fort over, men jeg ble fulgt tett videre likevel, for å unngå tilbakefall.

 

Det fysiske var ille også med nr 2, men så lenge som jeg hadde det bra mentalt, hadde jeg styrke til å takle det gjennom tryggheten i vissheten om at det fysiske ville gå over med graviditeten. Så totalt sett var svangerskapet mye bedre enn det første, takket være god oppfølging og tidlig intervensjon. Fødselen gikk ikke som planlagt, men jeg har bank i bordet bare hatt det fint etterpå!

 

Så det er håp i hengende snøre, Hi. Om du velger å tørre igjen, er det bare du som vet. Men om du gjør det er mitt råd til deg: Forbered deg godt! Snakk med fastlegen din på forhånd, vær ærlig om tankene dine og ikke legg skjul på det som har vært. Legg en slagplan for hvor hvilke tiltak som skal være tilgjengelige for deg og mannen din.

 

Jeg vet du ikke har det godt nå, og vil gi deg en stor god klem!

 

Lykke til!