Er dette vanlig???

[Anonym bruker]

Jeg føler meg ofte usikker i forhold til barnet mitt. Dvs foran ham. Føler meg ofte så tilgjort og jeg tar meg selv i å tenke meg om før jeg snakker til ham når jeg er foran andre enn familien. Nesten som om jeg må bevise noe. At jeg er en god mor etc.... Jeg vet ikke hva det er. Det går opp og ned, ofte kan vi ha det kjempekost sammen, og jeg tenker: jeg er virkelig en god mor. Mens andre ganger kan jeg tenke at det er jeg slettes ikke. I flere situasjoner kan jeg stoppe opp å tenke: Nå anstrenger jeg meg igjen, for å si de riktige tingene til ham. For å snakke og gjøre som en god mamma. Hvorfor kan jeg ikke bare være meg selv? Alt føles så tilgjort!

 

For noen år siden var det noen som sa til meg, at når han begynner å snakke og blir større, så går dette over. Men dette har ikke gått over. Kanskje litt, men ikke helt....

 

Fra jeg fikk gutten min, har foreldrene mine fortalt meg hva jeg gjør galt og at jeg er en dårlig mamma. Alle andre synes jeg er en flott mamma. Dette plaget meg i mange år, og nå er han 4. I tillegg hadde jeg en sjalu veninne som meldte meg til barnevernet. Hun visste om hvor usikker jeg var, og da jeg igjen fant lykken og kjøpte hus med barnefar, var hun ikke glad på mine vegne. Såklart hadde ikke vi gjort noe galt, vi hadde gode jobber og saken ble jo henlagt nesten med engang. Men det henger fortsatt igjen, det at enda flere satte seg i tvil til mine egenskaper som mor, og ting ble undersøkt.

 

Hadde en lang samtale med helsesøster, legen min og lederen i barnehagen etter dette. De syntes alle synd på meg, og sa at de oppfattet meg som en meget god mamma som alltid satte sitt barn først. Men det har ikke hjulpet. Det hjelper ikke hvor mange som sier jeg er en god mor, det ligger alltid og lurer innerst inni meg. Jeg vet på en måte at jeg ikke er en DÅRLIG mamma men.... Og jeg kan ikke sette fingeren på hva det er jeg ikke gjør bra nok. Jeg bare tror ikke jeg er det. Ting kunne alltids vært bedre liksom? Og som jeg sa, jeg føler det så tilgjort alt sammen, Tilogmed når jeg møter fremmede så tar jeg meg selv i å bevise noe. Selv om alle kjenner meg i barnehagen og jeg har et godt forhold til lederen der, som også kjenner familien min, så tar jeg meg i å unnskylde alt mulig. Som f.eks at vi kommer for sent. Jeg må fortelle hele historien om HVORFOR, Og skal han ha fri, langer jeg også ut om akkurat nøyaktig hvorfor.......

 

Det er rett og slett grusomt...

 

Hva er det egentlig med meg? Og hvorfor føler jeg meg tilgjort sammen mitt barn=? Han er 4 og et halvt og elsker mammaen sin. Vi har lange gode samtaler og vi har det alltid gøy. Men pluttselig tenker jeg det: Nå sa jeg noe som jeg måtte tenke igjennom først.... Det er vanskelig å sette ned på "papiret" men det er sånn det føles..samt at jeg ofte tenker: hva tenker han om meg? Ser han meg som lite autoritær? For jeg har jo grenser og er streng, selv om det ofte faller ut litt her og der..

 

JEg aner ikke hva jeg skal gjøre... Jeg kjenner jeg bare sliter skikkelig på innsiden, uten at noen ser det.....

[Anonym bruker]

Mens jeg leste, så ventet jeg på den linja om dine foreldre:) Det er der det ligger.....

 

Du er ingen dårlig mor, men usikkerheten pga det dine foreldre har sagt ligger der.

 

Dette vil gå seg til, men det tar tid. Stol på deg selv og øv på å vite hva som er best for akkurat ditt barn, sammen med deg. Det er ikke andre som har ansvaret, det er det du som har, og da bestemmer du.

 

Jeg har vært der, og i dag er barnet mitt(det dette gjelder) tenåring, og jeg kjenner ikke på dette lenger. Jeg VET jeg er den beste mamma'n ungen kan ha. For jeg ser ting ingen andre ser, og tar hensyn ingen andre kunne visst at de skal ta, og passer på der mange er slappe:)

 

Som ungen sier; du er den strengeste mamma'n jeg vet om. Og jeg er glad i deg:)

 

En kan alltid gjøre ting bedre, men en gjør så godt en kan der og da:)

[Anonym bruker]

Tror du virkelig det er her det ligger? Jeg husker da jeg holdt ham i armene for 1 gang. Da visste jeg at jeg var verdens beste mamma for ham og hadde ingen tvil, Men allerede på sykehuset startet pappa å rakke ned på meg...

 

Burde jeg oppsøke noen som kan hjelpe meg å få troen på meg selv igjen? Takk for svar forresten

[Anonym bruker]

Kanskje en psykolog vil hjelpe, men SE på hverdagen til deg og ditt barn. SE med objektive øyne, vurder litt selv hva du ville tenkt om du så en annen mor gjøre det du gjør. Jeg er da sikker på at du vil se at du er som alle andre mødre; du er den som kjenner akkurat ditt barn, og vet hva som trengs der.

 

Ja, jeg kjenner igjen det du sier om foreldrene dine. Så klart har ikke det at du ble meldt til BV gjort det bedre for deg, men det var med foreldrene dine det startet. Og det er der du må sette streken. La ikke de bestemme din hverdag, og din måte å oppdra barnet på.

 

Tenk gjennom hva det er som gjør at du reagerer sånn og sånn over for barnet; er det ikke for at barnet skal ha det bra i det lange løp? JO, det er jeg sikker på. Og da gjør du som best du kan:)

 

Lykke til:)