Inspirert: Ser dere på det som et offer å ha barn?

[Gjest]

Mener du at du offrer mye for barnet del? Sosialt?...utelivet/vennelivet osv Karrieremessig? Er barn ett hinder? Hva med reiser/ferier, synes du det er ett ork eller tar du de med med glede rundt i verden. Setter du virkelige store reisemål til side og sier "når barna blir store"....

 

For min del er det ikke noe offer i det hele tatt. Men så føler jeg blant annet at jeg har festet fra meg. Det er også slik at vi slet med å få barn, var igjennom ivf bl.a men det kom på naturligvis. Så ønsket om et barn sto over alt annet i mange, mange år.... I jobbsammenheng hadde det ikke vært ett hinder. Og min lille har vært med på alle reiser vi har hatt, og han er helt utrolig å reise med. Så for meg meg er min lille en berikelse og den største gaven jeg har fått. Jeg synes det ikke er ett offer.

[Alba44]

Absolutt ikke!!

Fikk barn da jeg var 33 år og hadde inntil da gjort hva jeg ville når det gjaldt reiser, fester, jobb osv.

Han var et svært etterlengtet barn som er det beste som har skjedd mannen min og meg <3

[*1+1=2 små*]

ikke noe hinder her heller, fikk lille når jeg var 22 og stortrives:)

[Mrs. Bouquet]

Nei, da hadde jeg valgt å ikke få barn. Får ikke barn for å føre menneskeheten videre for å si det slik, men kanskje av sterke instinkter eller egoistiske grunner. Ønsket om barn er vel det sterkeste ønkset i sjela mi. Tida jeg måtte vente med barn for å bli voksen, studere og ordne det slik at forholdene var lagt best mulig til rette for barn er vel heller det jeg ser på som et offer. Hart gledet meg til egne barn siden jeg var barn selv. Vært barnepike og barnevakt store deler barndomen/ungdommen, bare fordi jeg digget det, og har mange ganger dagdrømt om egne barn.

 

Sett fra andres synspunkt så ofrer jeg kanskje mer enn andre. Er hjemmeværende, har ikke vært på fest siden jeg ble gravid med nr.1 og har ikke vært borte fra barna mine mer enn noen timer om gangen. Men alt dette er ikke fordi jeg mener det er slik det bør være, men fordi jeg har lyst selv. Men sånn ellers så¨er det jo mange behov som må settes til sides når en har barn, for eksempel å få nok søvn.

[tannpuss]

Jeg er heldigvis ferdig med festing, har en jobb jeg trives i. Mann jeg elsker etc. Føler ikke jeg ofrer noe mht til det. MEN synes til tider det å få nok søvn er et problem.

[Gjest -<<-]

Ikke som helhet, nei, selvsagt ikke.

 

Men jeg ofrer noen ting for å kunne prioritere andre ting, i dette tilfellet barna. Slik er det jo med de fleste andre valg i livet også.

 

Uten barn vil jeg tro jeg hadde hatt flere ut-av-huset-opplevelser på kveldstid, reist mer og jobbet mer. Noen reisemål har vi satt til side, fordi de egner seg dårlig for barn, selv om ungene våre har reist mer enn de fleste.

[Gjest]

For meg føles det som barna har gjort at jeg ønsker å bli bedre, utvikle meg, ha sunne interesser og ha noen gode mål med livet . "Problemet" er bare at nå har jeg mindre tid til å utvikle meg..he he. Det gjelder da jobbsammenheng. Jeg fikk en jobb for et par år siden som åpnet øynene mine, hva jeg ønsket å bli. Så nå har jeg lyst til å ta utdannelse, og få bedre arbeisforhold (fleksitid), litt bedre lønn så vi har råd til større sted å bo. Og dette må jeg da ta på kveldstid for jeg har ikke råd til å studere på heltid.

 

Jeg har blitt et bedre menneske av å få barn tror jeg.....

[Gjest]

Nei, ingen offr å få barn. Tviler på at den dagen jeg ligger for døden at jeg tenker;

"Guuu, jeg skulle ønske jeg jobbet/festet mer i mitt liv...."

Jeg fikk vite vi skulle ha barn da jeg hadde takket ja til studieplass, og studerte de første årene han var liten. Nå er jeg ferdig, har jobbet et par år og er gravid på nytt. Gikk utmerket å kombinere studentlivet og barn med litt omorganiseringer. :-)

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg syntes jeg ofret veldig mye sosialt veldig lenge. men så er jeg alenemor og er derfor "innelåst" omtrent vær eneste kveld (minus 26 netter på over 700 netter) savner ikke byen og utelivet, men savner noen ganger å være sosial.

men nå er jeg blitt veldig vant til det og dette er liksom mitt liv.

jeg syns apselutt det går i pluss

ja jeg syns det er litt skummelt med store reiser og ungår det i stor grad, men det gjorde jeg før jeg fikk barn også, så jeg kan vel ikke skylde på småen der... hehe

 

jeg er glad jeg har det livet jeg har, og jeg er glad for at han ble til selv om det egentlig ikke skulle bli sånn. for på mange måter har han reddet meg. nå går jeg på skole, har orden på livet og økonomien og har et barn jeg elsker over alt. sånn var det ikke for 3 år siden... da var alt temlig kaotisk!