Mistet vår lille spire på lillejulaften

[67-modell]

Jeg har hatt en trist jul. Jeg var i 13.uke, men om kvelden lille julaften begynnte jeg å styrtblø. Det var ganske alvorlig en periode, og jeg ble sendt med luftambulanse til et større sykehus. Det gikk bra med meg, men vi mistet den lille. En helt uvirkelig start på jula, familieselskap og familiebesøk. Mange tanker og mange tårer imellom alle situasjoner hvor jeg er nødt til å holde maska. Bare den nærmeste familie visste om graviditeten, men nå har jeg behov for å snakke om det med flere. Jeg trenger å dele sorgen med noen, men orker ikke å plage folk midt i julemiddagen. Trodde hele graviditeten var litt uvirkelig enda, men merker nå hvor mange tanker jeg har hatt rundt den og fremtiden. Mange tanker og planer som må stokkes om på. Sørger, og tenker at nå har mitt siste tog gått. Vi har ikke tatt stilling til om vi skal prøve på nytt, må komme meg over sjokket og den værste sorgen først. Kjenner at dette sliter både psykisk og fysisk. Prøvde å bli gravid i over ett år, var plaget med trøtthet,kvalme og etterhvert sterk bekkenløsning mens jeg var gravid,og nå dette! Vet ikke opp ned på meg selv akkurat nå. Føler meg trist, tom og litt motløs.Kjenner imidlertid at det er godt å lese om andre her som er over 40 år og gravide, se at det går an. Jeg ønsker alle dere andre alt godt!! Jeg stikker nok innom siden iblant, i sorgprosessen og mens jeg finner ut hva jeg skal gjøre videre.

[Ayala]

Så utrolig leit å høre! Jeg føler virkelig med deg, kan bare forestille meg hvor vondt det må være. Vet ikke hva jeg kan si for å trøste, men sender deg varme tanker og håper at sorgen blir lettere etter hvert.

 

Jeg er også 67-modell, og kjenner meg absolutt igjen i det med det siste toget... Men behold for all del håpet - jeg mistet i 6 uke i november og testet positivt igjen nå like før jul. Klem til deg!

 

 

[Anonym bruker]

Uff, dette var fryktelig trist:)

 

Det er vanskelig for noen å kunne forestille seg den (psykiske) smerte du nå har måtte gå igjennom og sikkert fremdeles lever med.

Jeg har selv opplevd å abortere i mitt første svangerskap, og kjent på hvilken tristhet og tomhet dette kan gi en. Jeg hadde heller ikke fortalt det til noen (bortsett fra min mann), og tidene etter aborten ble derfor ekstra vanskelig.

Heldigvis ble jeg gravid igjen etter 3 mnd, faktisk på første forsøk (det er anbefalt å vente en menstruasjon etter en abort, samt at jeg trengte en ekstra i tillegg).

Det å bli gravid på nytt ble for meg medisinen til å komme over aborten og bearbeide følelsen av å miste mitt ufødte barn.

 

Da jeg var blitt gravid på nytt klarte jeg endelig å begynne å snakke om aborten til familie og venner, noe som faktisk er en viktig del i prosessen av og bearbeide sorg.

 

Jeg har lært gjennom denne prosessen at jeg ikke hadde gjort noe feil, og at det er kroppens måte å rydde opp noe som mest sansynelig ikke ville være levedyktig.

 

Jeg har i dag en frisk og vakker datter på snart 3 år, og venter prinsesse nummer 2. i magen:)

 

Ikke tenk at toget har gått for din del. Du har mange år på å bli gravid igjen på Jeg er sikker på at du vil lykkes!!!! Bare be om å få tett oppfølging i neste svangerskap, slik at du hele tiden vil kunne føle deg trygg på at barnet har det bra:)

 

Stor klem og beste lykkeønsker:)

[dinadina]

For en trist historie... :-( At du nå er sorgfull er veldig naturlig, og du må nok gi deg selv tid til å takle det du nå har opplevd. I tillegg til å miste barnet, har du også hatt en traumatisk opplevelse i måten det skjedde på.

 

Jeg mistet også i uke 13 nå i desember, men det gikk veldig rolig og fattet for seg. Jeg var på ultralyd da det ble oppdaget at hjertet hadde sluttet å slå. Jeg fikk reise hjem for natten, noe som ga meg litt tid til å bearbeide sjokket, og så var det i narkose dagen etter.

 

Nå er det gått fire uker, og jeg sliter fortsatt med sorgen over det lille mennesket som ikke hadde livets rett. Som du selv sier; mange tanker og planer hadde tatt form, både bevisst og ubevisst - og jeg føler meg tom uten graviditeten.

 

Jeg har heller ikke tatt noen avgjørelse på om vi vil prøve igjen (er 36), for jeg kjenner med hele meg at dette vil jeg ikke oppleve igjen. Men, samtidig lever drømmen...

 

Ta godt vare på deg selv, og god bedring - både fysisk og følelsesmessig.

 

Klem!