Barn og valgfrihet ved samvær

[Anonym bruker]

Vil gjerne ha andres innspill på følgende:

Min samboer har barn fra før. Han har sånn nogenlunde fast samvær med dem (annenhver langhelg), men ofte får de velge å gjøre det kortere eller lengre, med spørsmål som "vil du være lengre hos pappa, eller vil du til mamma nå?"

Nå i julen og ferier ellers, er det helt løst, og ungene velger fritt hvor de vil være.

Jeg mener dette er helt på trynet, og at barn skal skånes for å måtte velge mellom mamma og pappa på denne måten.

Jeg og min eks avtaler samværet oss imellom, og forteller ungene hvordan det blir. Dette gjør dem tydeligvis trygge og fornøyde, for det er aldri noe mas når de skal fra den ene til den andre.

Min samboers barn derimot - man merker at de ofte sliter med å bestemme seg for hvor de skal være, og de protesterer ofte når de skal til den andre forelderen.

Noen innspill til dette?

[Anonym bruker]

Du har ikke skrevet hvor gamle barna hans er...

 

Når ett barn fyller 12 år har det i følge norsk lov til å bestemme selv. Men det er smart av mor og far og stille krav om å en stabil samværsavtale selv om barnet er med på selve avgjørelsen.

 

Før de fyller 12 bestemmer mor og far, evt barnevernet..... Og det bør være stabilt og forutsigbart slik at barn vet hvilken rammer de har, og hva som kommer til å skje.

 

Barn har ikke godt av spørsmål slike som hvem er du mest glad i pappa eller mamma.... det å få velge hvor han vil være kan oppleves som å svare på akkurat det spørsmålet.

 

er utdannet pedagog, og veldig enig med hi på dette innlegget.

desverre kan "steforeldre" ikke blande seg direkte i slike spørsmål, selv om barna i dette tilfelle antagelig hadde tjent på det.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Barna er i nedre del av barnesolen, pluss en tenåring.

Tenåringen kommer og går som h*n vil, men har faktisk ytret ønske om at far og mor skal bestemme, og så skal h*n forholde seg til det.

 

Vet at barn over 12 skal få bestemme, men er veldig enig i deg at det må bli noe slags system på det. Her er det fri flyt.

 

Når det gjelder de to yngste, så er det som sagt litt mer system, men har opplevd unger som gråter fordi h*n ikke vil hjem til den ene, eller som gråter fordi de ikke klarer å bestemme seg etc.

 

Intensjonen til far og mor er vel å minske skadevirkningene ved bruddet, men føler isteden at de skaper kaos og utrygghet.

 

HI

[Anonym bruker]

Det første jeg tenkte var kaos og utrygghet for deg eller barna? Og det mener jeg ikke i negativ forstand. DU har også krav på trygghet og forutsigbarhet i tilværelsen. Du har krav på ditt eget hjem. Kvinn deg og få disse surrehuene til å lage skikklige avtaler. Lykke til.

[Anonym bruker]

Ingen andre som har noen meninger eller erfaringer med dette emnet?

Lar dere ungene deres reise fritt imellom, lar dere dem velge, synes dere de burde få velge etc?

 

HI

[Anonym bruker]

Vi har helt fast ordning.Men her er ungene en uke hos hver.De er 5 og 9 år. Er jo litt bytting innimellom,hvis den ene parten skal noe.Går jo gjerne i fars favør,da jeg er gravid,og ikke har noe liv:) Jeg tenker at når de er så små,er fast ordning best,både for store og små. Bliir annerledes når de dlir større.

 

 

 

 

[Gjest]

Når dei er 7 år, så har dei rett til å bli høyrt. Her har vi ein fast samværsavtale (no er jo berre ungen min 16 månader, men eg svarar no fordet) men i jula og i feriar så spør eg faren om han vil ha ho meir.

 

Eg syns du skal få dei til å lage ein fast avtale også kan dei heller spørre nokre gongar i jula og slikt om dei vil vere lengre hos far (uten å si "eller vil dere heim til mor no"). Kanskje dei slepp å føle så dei velj mellom dei?

[Anonym bruker]

Min erfarin er at det er helt umulig å bo i et hjem der folk kommer og går helt uten forutsigbarhet. Ungne til samboeren min holdt på sånn. Om det var de som ville det selv, eller om det var at de kom til oss hver gang mora deres ville det, det er ikke så godt å si. Og kom de til oss, og vi skulle bort så var dt sure miner, ungene ble rett go slett fornærma. Vi lå jo llti alle andre ting vi skulle til de tidene utenfor samværsavtalen, men det var jo ikke noe samværsavtale så ofte måtte vi avlyse. Det er også temmelig problematisk i forhold til skiftarbeid, til sosialt liv, og rent praktiske gjøremål. Er det snakk om to/tre barn som kommer å går, er det jo litt vanskelig i forhold til dette med mat. Det er ikke alltid at det er kjøpt inn nok, og ikke alltid det er laget nok. Dessuten da er det tre andre mennesker sine liker og ikke liker en skal ta hensyn til. Igjen kommer dette med kostnaden, far betaler jo gjerne et barnebidrag ut far den formelle avtalen, men kan ikke si nei for da blir det protester, ikke får han gjort om barnebidraget heller fordi ingen går med på at barna da skal komme utenom de avtalte ordningene. Men så koster det jo like mye med samvær utenfor avtalen som det gjør med samvær i avtalen, uten at en får fradrag for dette.

 

Jeg greide ikke å eve sånn, og gav beskjed om dette, så tilslutt flyttet jeg ut, for det ble ingen forandring. Men da han ble alene med dette styret og kun såg våre barn en gang i måneden så fikk han orden på ting etterhvert. Det er en stor belastning å ikke ha litt forutberegnelighet go trygghet. De trodde liksom at ungene ville ha det sånn, og at det var en måte å vise ungene at de alltid er velkommne og at de alltid er elsket, men når det da ikke passet, så ble det motsatt virkning. ungene kom i lojalitetskonflikter, og det var foreldrene/mor som egentlig ville ha det slik, for da hadde hun alltid barenvakt. Gufs

[Anonym bruker]

må legge til at nå med et år i det nye regime, med m fast samvær, er ungene roligere og mer rotfast, dessuten gjør de det bedre på skolen, og det er lettere for mor å holde orden på lekser, og ikke så mye både skolearbeid og materiell som forsvinner mellom de to hejmmene, og de får gjort mere. Det er ikke så mye som går tapt i alle disse leddene, det er mer orden og struktur på hele livet. Og ikke så mye som må holdes orden på.