å elske...

[Anonym bruker]

Det ble slutt mellom meg og kjæresten for 2 mnd siden.. Han gadd ikke mer:( Etter at det har vært frem og tilbake i 3 år, valgte vi nok engang å gå hver vår vei! Men jeg savner han sånn!! Fikk melding av han for et par dager siden, han ønske meg god jul. Da satt jeg å gråt hele kvelden.Han har sagt klart ifra at han ikke vil ha noe kontakt med meg lenger, fordi det er sårende. Det er ikke han som er faren til barnet mitt, og nå har mitt barn ikke sett han på lenge. Har nevnt han, men ikke spurt etter han. ( det er jo på en måte godt)

 

Greia er bare at nå sitter jeg her alene.. og det er greit nok, jeg kan takle det. Men jeg savner å ha deilig sex med han! Vet at han også savner det vi hadde sammen, men hvis jeg tar opp kontakten igjen gjør det bare vondt verre..

 

Jeg skjønner at jeg må være sterk, men det er ikke lett..

Jeg har så sinnsykt sterke følelser for han..

 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget..

 

men hva gjør man når man elsker en person, men ikke klarer å være sammen?

[Anonym bruker]

Skulle gjerne hatt svaret på det selv

[Anonym bruker]

husker jeg også savnet det med sex'en.. nå er det 1år siden det ble slutt, og det savnet etter sex med han er ikke der lenger..

 

jeg har blitt forelsket i en annen, men ikke hatt skikkelig sex med han ennå (bare kosing)

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon som deg...Det var jeg som tok avgjørelsen om at nok er nok og til tider har jeg faktisk følt hat mot han men jeg savner det lille vi hadde.Spesielt nå i julen men tenker at jeg MÅ bruke fornuften for en gang skyld.Kan jeg spør hva som var problemet deres?Vi krangla konstant!Ikke bra for noen.

[Anonym bruker]

Ja, noen ganger må vi være litt fornuftige.. er jo tross alt en viktig avgjørelse syntes nå jeg. Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg nok brydd meg litt mindre, da hadde det ikke spilt noen rolle hvem eller hvor mange jeg hadde vært kjæreste med. Greia er jo det at nå blir jo barnet også involvert, det knytter seg til nye mennesker, og går det dårlig gang på gang er jeg redd jeg skuffer min lille skjønne.

 

En av grunnene til at det ikke gikk med oss er at jeg ønsket noe stabilt. Det gjorde forsåvidt han også, men det ble liksom ikke sånn,, Jeg er nok litt for pysete, tørr ikke satse 100% fordi jeg frykter at det kan gå dårlig. Det er en utrolig dårlig egenskap av meg, men når det gjelder dette må jeg følge magefølelsen. Jeg syntes ikke han jeg traff var flink nok til å være åpen om fremtidsdrømmer, dvs hus og bil og barn osv.. Det er jo på en måte det jeg er ute etter!! En å leve med, bo med, feire jul med.. Et annet problem har vært økonomien, dvs han vil gjerne dra på ferie med meg alene uten barn, men siden jeg ikke har så mye penger vil jeg ha med barnet mitt på ferie, jeg får altfor dårlig samvittighet av å bruke penger på meg selv. Han spør om jeg vil han skal være med å betale på ting (ferie, leker til barnet) men gjør det ikke. Jeg kan aldri si til en mann at han skal gi mitt barn materielle ting, hvis man vil gi så gir man!! Man spør ikke om sånt..

 

Dessuten er jeg plaget av at han ikke er spesielt pen.. eller jeg syntes det da, men vi passer ikke sammen som par på en måte. Litt trist å si det, men jeg føler meg rett og slett litt flau over å være sammen med han blandt andre. Er vi alene, kunne det ikke vært bedre. Jeg elsker han, er verdens nydligste person, tenker på han hele tiden, men likevel er det noen sperrer jeg ikke helt klarer å sette ord på.