Han vil ikke ha barn med meg

[Anonym bruker]

Han er nok en bra fyr, alle vil vel prøve å få det best mulig for seg selv? Du må ikke bli motløs, du har jo kun dine egne antagelser og noen diffuse svar fra han å basere ditt syn på. Det er jo helt klart at dette må ende i en skikkelig samtale hvor det kommer frem klarere svar og dere kommer til enighet. Hva med å fortelle han hva du føler? Si det som det er, det fortjener han å høre også. Fortell han at du er skuffet over hvordan dette er godt og hvordan du hadde sett for deg at dette forholde skulle bli. Hvis du holder deg til hva du mener og føler kan han ikke krangle på det.

 

Jeg vil ikke si at du holder det mot han hvis du tar opp ting som dere har blitt enige om tidligere som ikke har blitt som avtalt. Jeg tolker det rådet med å bruke noe mot noen er mer slik at hvis de har vært utro f.eks, så bruker den som er blitt bedratt det i hver diskusjon. Dette mener jeg er noe annet da. Du må kunne ta opp ting som plager deg i en normal diskusjon.

 

-e-

[Anonym bruker]

NEXT! Men vent med å dra til jula er over.

[Anonym bruker]

Jeg kunne ha levd barneløs, men ikke med en mann som ikke ville ha barn med meg. Så jeg forstår deg HI.

[Patetica fåkksi]

Jeg må si meg ganske enig med Meesah, men nå er jeg ingen til å mene noe om andres forhold uansett.

 

Saken er:

-Dere har bare vært sammen i to år. Alt sin tid.

-Begge har barn fra før, og det finnes alltid grunner til at folk går fra hverandre, spesielt når det er barn i bildet. Kanskje han ikke vil rushe dette igjen?

-Forhold som vipper mellom å gjøre det slutt eller få barn virker litt ustabilt. For ikke å si veldig.

 

Kritiserer ikke DEG, HI, men prøver å se det fra den andre siden.

[Miss Misantrop]

Kan ikke si at jeg mener et forhold er ustabilt fordi om barn er et ultimatum.

[Patetica fåkksi]

Jeg vil si det, etter så kort tid og ting som ble sagt midt under den heteste forelskelsen.

 

Jeg forstår at det er kjempeviktig for henne, men jeg skjønner godt at noen vil vente og. Jeg hadde ikke fått barn med noen etter bare to år, og spesielt ikke om vi begge har barn fra før, og det funka tydeligvis ikke.

 

Prøver bare å si at det er normalt at han får litt hetta med tanken på det nå.

[Anonym bruker]

Jeg ser absolutt poenget ditt Balooa, og det kan virke ekstremt å ville bryte opp et forhold pga noe så "bagatellmessig".

Men nå er vel bildet litt mer komplekst enn som så, det handler jo også om tillitsbrudd og andre ting.

Jeg mener heller ikke at jeg vil ha barn akkurat nå, men vil iallefall snakke om saken, uten at han går i skillpadde-modus (trekker seg inn i skallet). Og måten han reagerer på når jeg tar det opp, gjør meg redd for at han kommer til å utsette både praten og det hele til evig tid.

[Patetica fåkksi]

Hehe, jeg mener ikke at det er en bagatell, for som sagt så skjønner jeg at det er veldig viktig for det og det er ikke noe galt med det.

 

Jeg tror uansett at ingen burde love noe om barn det første året mens forelskelsen er som sterkest. Du kan jo spørre deg selv om det du egentlig vil er å ha et barn til, eller om du vil ha en familie sammen med ham?

 

Mange menn (og også kvinner) får ganske hetta av denne praten om flere barn, det kan ofte virke som mas. Spesielt for en som allerede har "brent seg" før. Hvis du ofte spør ham "Skal vi få barn sammen eller ikke?" kan det virke som press, selv om du ikke nødvendigvis mener det sånn.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du stusser når han plutselig trekker seg på den måten, og jeg tenker at han har fått "kalde føtter"

 

Jeg har vært i en liknende situasjon, forskjellen var at vi var yngre enn dere nok er - vi ble sammen da vi var nitten og giftet oss året etter og var enige om to eller tre barn. Da jeg etter ca fire års ekteskap tok opp dette, ville han ikke - og etter enda to år sa han at han ikke ville ha barn i det hele tatt. Jeg ventet til jeg var 32 før jeg gikk, og da hadde jeg prøvd ALT i årene før dette.

Kom ingenting utav det, han hadde ingen forklaringer på noe.

Det jeg mistenker i dag er jo at det var en del psykiatri inne i bildet(skal ikke gå så mye inn på det her), som ble verre år for år.

i dag er jeg glad vi ikke har barn sammen, og tenker vel som så at når den ene parten ikke vil; nei så kan man ikke overtale noen til noe såpass viktig.

 

Vi hadde vært skilt noen år før jeg møtte min nåværende mann, og spørsmålet om barn var noe av det aller første som ble tatt opp - og deretter effektuert... elleve måneder etter at vi ble ammen ble vår første født.

 

 

Hvis jeg var deg, vill jeg flyttet tilbake jo før jo heller.

[Anonym bruker]

Hvordan går det, HI?

[Anonym bruker]

Hei igjen,

Hyggelig at du spurte:-)

Vel, mange forskjellige og fornuftige råd å få her på forumet.

Vi hadde oss en skikkelig diskusjon her for et par dager siden, og ble sånn ca enige. Fikk han til å snakke om saken iallefall, og han sier han fortsatt er åpen for tanken om å få en liten sammen med meg.

Jeg velger å tro han. Foreløpig.

Men jeg tenker å ta rådet til flere som skriver inn her, og ikke gi han for lang tid. Ikke godta utsettelse på utsettelse.

Så for nå så er ting ok.

 

HI

[Gjest]

Dere har jo bare vært sammen i 2 år, er det ikke litt godt å være litt kjærester før dere begynner på en ny runde med nattevåk og barneskrik?? hehe...

[Anonym bruker]

Hvis det er slik som du beskriver hadde jeg tatt med meg barna og flyttet uansett. Virker ikke som du trives særlig godt i det hele tatt.

Tror dessverre ikke et nytt barn kunne endret noe - men synes det var stygt av ham å lyge for deg om det.

[Anonym bruker]

Godt poeng!

Men vi er nok omgitt av mine og dine barn hele tiden likevel..

 

HI

[Anonym bruker]

Mange som mener at 2 år er lite før man velger å få barn sammen. Dette er jeg helt uenig i. Hvis man ikke kjenner hverandre godt etter 2 år så kjenner man ikke hverandre et hår bedre etter 3-4. Mannen trenerer saken. Hadde flyttet hjem og prøvd å få til livet med en annen mann, jeg.