Har så lyst til å gi ektemannen min ett barn..

[Gjest]

Jeg har ei vakker jente som fyller tre nå i januar. Hun betyr selvsagt nesten alt for meg. Hun er ett resultat av et one-night-stand jeg helst skulle vært foruten, men selvsagt angrer jeg ikke et sekund på at jeg valgte å bli alenemamma. Jeg ikke mer enn absolutt nødvendig kontakt med faren hennes. Min nåværende ektemann traff jeg da Lydia var 3 måneder gammel, og han har stått støtt som et fjell ved hennes side siden den gang. Hun anser han som pappa, hun vet ikke om sin biologiske far. De har ett ubeskrivelig forhold.

 

I sommer begynte vi for alvor prøvingen på nummer to, men vi ser ikke ut til å lykkes så langt. Selv om han forguder Lydia og elsker henne så godt det lar seg gjøre, vet jeg innerst inne at han drømmer om at vi får ett barn til, ett som er hans eget, ett som likner på han, i væremåte og utseende. Rett og slett hans kjøtt og blod. Han aldri tenkt sånn overfor Lydia, men som mamma kan jeg merke det. Han nærmest kaster seg over meg hver kveld.. Høres kanskje komisk ut, men det er realiteten.

 

Vi feirer jul hos hans familie på Tynset og jeg kunne så inderlig ønske at jeg kunne fortelle svigerforeldrene mine, de fantastiske "besteforeldrene" som også elsker min kjære datter og som har tatt i mot henne med åpne armer, at de endelig skulle få sitt første ordentlige barnebarn. De vet vi har prøvd i noen måneder nå, og er så spente. Rart de ikke har spurt ennå, men jeg frykter at det snart kommer.

 

Måtte bare få lufte tankene her.. Takk til dere som gadd å lese.. Håper så inderlig spiren sitter en dag..

[BettyBoob]

vil bare ønske dere masse lykke til med prøvingen )

[:::) Frøken Velferdsrett]

du skal se det ordner seg! og da får du oppleve og fortelle en mann du elsker at han skal bli pappa til deres felles barn.. hihi.. tenk så kos :-)

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg ble gravid etter 2.møte med samboeren min.

Jeg fant ikke ut at jeg var gravid før jeg var 16uker på vei.

 

Aldri angret ett sekund på at jeg ikke lyttet "mer til" meg selv den gangen. Tror nok at hvis jeg hadde funnet det ut tidli ville barnefaren presset meg til abort. Jeg var for langt på vei, og i tillegg på sommerferie da jeg fant ut om gravidteten. Da var jeg alene og tok valget om å bli alenemor - fordi han der og da ville at jeg skulle sende inn en søknad om å få tatt abort.

 

Vel - det jeg ville si var at fra Daniel var 3mnd har jeg vært sammen med min nye samboer

Vi har prøvd siden mai.. Jeg har PCO og kanskje også endemetriose.

Men, jeg har trua på at jeg EN dag vil bli gravid!

 

Han også forguder Daniel på samme måte som din samboer forguder din datter - men som du sier..

Dette å ha ett eget barn -. det er noe jeg også vil gi min samboer.

 

Tenk - å si til våre samboere: Jeg er gravid!

Gravid i 9mnd med en mann som støtter deg - og under fødselen er det en mann som endelig venter på å se sitt nyfødte barn sammen med samboeren sin.

Jeg vil så gjerne oppleve det og ikke minst oppdra dette barnet sammen med samboeren min.

 

En dag vil det skje - jeg tror bare ikke det er det rette tidspunktet enda..

Noe må jeg tro på!!!! ;o) hehe

 

Men, en dag kjære deg - så vil du få en pos graviditetstest.

Jeg gleder meg sånn til den dagen!

 

Masse lykke til - dere vil klare det en dag

[hopplaaa har to guttetroll:)]

Dere har jo "bare" prøvd i noen mnd, er ikke alltid man blir befruktet like fort. Men mist nå ikke motet, det skjer nok før du aner det og i mellomtiden kos dere med prøvingen ;=)

 

Masse lykke til :=)

[skorpionfruen]

Jeg vil bare fortelle deg en liten historie fra mitt forsøk. jeg og eksen hadde vært sammen i 7 år og bestemte oss for at vi ville ha en baby. Vi prøvde og prøvde men ingenting skjedde. Så da det hadde gått ett år og noen mnd og ingenting skjedde trodde jeg at jeg kansje ikke kunne få barn. "Innfant" meg litt med det så bestemte vi oss for å kjøpe en til hund i steden. Vi måtte reise ganske langt for å hente hunden. Da vi kom hjem var jeg så opptatt av den lille skjønne og dagene gikk. Plutselig kom jeg til å tenke på at jeg ikke hadde hatt mensen på en stund. Da var jeg gravid. Fokuset på å bli det gjorde at jeg ikke ble gravid i det hele tatt mens når jeg var travelt opptatt med det lille nurket satt den med en gang.

 

Jeg er nå gravid igjen. Var plutselig fri for piller hjemme og legen min var bortreist noen dager. Dagene gikk så til slutt fant vi ut at vi fikk være ekstra forsiktig eller bruke alternativ prevansjon denne mnd. Så på julaften viste den blå strek seg. PÅ første syklus. Var i sjokk.

 

Ble litt langt, en det jeg ville fram til er at det virker som om mange som prøver får en utsettelse av psyken. Ikke at jeg kan forklare hvordan dette skal være mulig.

 

Ønsker deg LYKKE TIL For en fantastisk mann du har funnet deg.