Vet ikke om jeg orker flere forsøk

[Tryne_ nr.3 på vei]

Jeg sitter her å funderer litt på livet og diverse alg man må ta. Jeg er ikke klar for å gi oppp prøvingen, for som jeg har sagt tidligere er jeg jo 22 år gammel. Men samtidig vet jeg ikke om jeg orker det 3. IVF forsøket. Dette er det flere grunner til. Det er tydeli å se at jeg reagerer jo ikke særlig bra på medsiner, og ikke kan jeg ta høyere doser med medisiner heller. Jeg vet også at dettte slettes ikke er bra for kroppen min. Med mine svære doser så har jeg jo på en måte gjennomgått en hel hau med forsøk.

 

Så nå lurer jeg litt på hva jeg skal gjøre. Den endelige avgjørelsen kommer uansett ikke før jeg har tatt Synatchen testen. men her er alternativene jeg har klart å få i hode mitt:

 

1. Ta det 3. og og siste IVF forsøket

2. Prøve i naturlige sykluser hvor jeg har 1% sjanse for å klare det

3. Høre om jeg kan få ta dette IVM forsøket som er mye mildere mot kroppen min fordi eggene blir modnet utenfor kroppen. Men dette viser seg å ha svært dårlige resultat

4. Høre om jeg kan få prøve pergotime noen sykluser med eller uten EL-sprøyte. Sjansen er j ikke så bra her heller. Men her får jeg vertfall mye mindre hormoner inn i kroppen min.

5. Gi opp!!!

 

 

Så da er spørsmålet mitt jenter, hva hadde dere valgt??? Hva tenker dere når dere leser dette. Noen andre i samme situasjon??

[Lykkelig mor til tre]

Jeg har ennå ett forslag..

 

Sist jeg skulle starte opp på medisiner var jeg så sliten av alle forsøkene vi allerede hadde hatt. Hadde da hatt fem innsettinger på under ett år. Jeg reagerte mer og mer på medisinene, og har hatt ett helt forferdelig år helsemessig og psykisk, som bivirkning av medisisnene.

 

Jeg hørte med legen før vi skulle i gang med forsøk nr seks, om det var mulig for meg å sykemelde meg hele medisinperoiden den gangen. Det fikk jeg. Jeg har på den måten sovet mye hver formidag. Jeg har kunnet slappe mer av, ta vare på meg selv og kroppen. Helsemessig, var jeg nødt til å gjøre det, hvis ikke hadde jeg ikke maktet ett forsøk til nå. I tillegg, ble jeg jo faktisk gravid også . Så det er jo noe å tenke på. Kanskje var det det som skulle til for at det også skulle klaffe?

 

Å gi opp? Det er valg bare dere kan ta. Selv hadde jeg hatt store problemer med å gi opp.. når det fremdeles er håp... men da er som sagt kanskje sykemelding hele medisinperioden til god hjelp...

 

Uansett, ønsker jeg dere mase lykke til.. og håper det lykkes tidlig i 2009

[A1973 har råtne egg :-/]

Hei min venn,

 

Det er enda et alternativ, adopsjon. Jeg leste et sted, at dere hadde vurdert det. Hva med å sette i gang den prosessen, det tar jo fryyyyyktelig lang tid nå?

 

Selv er jeg et følelsesmessig kaos for tiden, Var ganske så "tøff i trynet" for noen uker siden, men nå merker jeg at jeg ikke takler det så bra allikevel. Innimellom har jeg det fint, tenker på at jeg har en sønn og en mann og at jeg generelt sett har det veldig bra. Men så plutselig kan jeg bli så utrolig trist for ingenting. Kan bare sitte og tenke og så ser mannen min på meg og spør om jeg er trist, og så flommer det over av tårer. Det verste er at dette har bare blitt verre og verre de siste ukene. Jeg trodde jo det skulle bli bedre....?

 

Sliter også litt med å stole helt på det legen har sagt, at det er veldig små sjanser. Innimellom skjønner jeg det, men så plutselig får jeg det for meg at jeg burde tatt mer enn en FSH-test for å være helt sikker. Har lest flere steder at man ikke kan konkludere med tidlig overgangsalder ved bare en test, men at man bør ta flere.

 

Æsj, jeg beklager at jeg har kuppet tråden din litt... Sorry. Er bare så sliten av å tenke så mye, og regner med at det er det du også er. Skulle ønske jeg klarte å skru av "tenkesenteret"!

 

Mange klemmer

[Tryne_ nr.3 på vei]

Til venter på mirakel

 

Forslaget ditt er veldig bra, bortsett fra at jeg var det denne gangen. Fikk ikke slappet noe særlig av heller da, jenta mi har vert syk hele desember måned. Hun er mye syk, så jeg har ingen garanti for at jeg får slappet av.

 

Å en ting jeg er veldig redd for er hvordan bekkenet mitt kommer til å bli om jeg må gå på pregnyl igjen. Jeg har slitt med det siden fødselen, og nå er det enda værre etter at jeg har tatt dene sprøyten. HCG er utav kroppen for lenge siden, men jeg verker helt inntenst. Så da lurer jeg jo også på om det og blir værre og værre.

 

jeg kan ikke bøye meg skikkelig fram nå og sliter på jobb (er sykepleier).

[Tryne_ nr.3 på vei]

Til A1973

 

adopsjon er ett alternativ ja, men ikke enda. Vi er rett å slett altfor unge, får ikke adoptere. SÅ det klarer jeg ikke å ha noe trøst i enda:( det er 3 år til vi får sende papir ut av landet og så må vi vente alle de årene videre på å få barnet. Men adopsjon blir det uansett til slutt.

 

Å når det gelder din situasjon så sjønner jeg deg. Jeg tror nok at du har sjanser til å bli gravid enda. En høy FSH gjør det jo ikke umulig, berre vanskelig. Å fra det du vet så kan det fortsatt dukke opp en liten i magen om du er heldig. Jeg er berre så lei selv for jeg har hatt det slik siden jeg var 18 år. Det er 4,5 år nå. Men heldigvis har jeg vertfall klart det en gang.

 

Du må selv bestemme om du orker å prøve mer eller ikke.

[Nøtt]

Jeg tror nok jeg ville kjørt på med siste forsøket, og prøvd IVM. Dårlige resultater kanskje statistisk sett, men det trenger ikke å bety dårlige resultater for deg. Adopsjon er heller ikke dumt.

 

Lykke til med valget!

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Hei du.... får så vondt av deg når du skriver slikt.. uff.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til, dette må dere finne ut av selv, men jeg håper ikke du gir opp, for du fortjener så et lite nurk )))

Og jeg håper og krysser alt jeg har for at dere lykkes.. stor juleklem fra meg..

[Tryne_ nr.3 på vei]

Takk skal du ha tullemor. Jeg blir så usikker hva jeg skal gjøre når jeg vet at sjansene mine for å bli gravid er nesten lik 0 både med og uten behandling. Å det at jeg merker at alt ødelegger kroppen gjør ikke valget så lett. Jeg trenger heldigvis ikke bestemme meg helt enda, må jo ta testen først. Men jeg håper virkelig at jeg finner ut hva jeg skal gjøre. Og jeg håper jeg ikke kommer til å angre på valge jeg tok for å si det sånn

[lindynatt]

Hva med inseminasjon da?

Er litt høyere sjanse enn ved naturmetoden, pergo virker det som om du jo reagerer på og man slipper så høy dose medisiner.

 

Jeg hadde dette kun en gang men fy det var en lettelse å slippe å måtte ha sex fordi nå var EL der...

 

Vi hoppet av hele prøvekarusellen fordi jeg ikke orket mer. Hormonsprøytene var stort sett det letteste, men jeg tåler ikke progesteron sp andre syklushalvdel avr forferdelig, PMS de luxe, det å gå rundt å være sur og sinna for ingenting er fælt.

 

Nå er det uaktuellt å hoppe på prøvekarusellen igjen da kroppen min ikke vil tåle et svangerskap særlig godt,, virker som om du ahr samme problem om enn pga noe annet.

Mitt råd, prøv osteopati, de behandler hele kroppen, du vil kunne få hjelp med bekkenløsningen og eventuellt kan pga bekkenløsningen betingelsene være dårlig fordi man har for mye spenninger i bekken/mage området noe som gjør det vanskelig å bli gravid (ok min teori, men jeg hadde mens smerter som var så ille at jeg lå flat og tok sterke medisiner, nå har jeg omtrent ingen smerter og tom regelmessige sykluser noe jeg aldri hadde før..)

 

Ta deg litt tid i allefall, man skal fungere i livet, man skal kunne ta seg av et barn som allerede er der og også klare å ta seg av flere hvis det kommer noen.

 

Såvidt jeg har skjønt er dere åpne for adopsjon, kanskje dette er veien å gå for dere, du virker som du har mye å gi et barn eller tre...

Kanskje er besøkshjem noe for dere osv.

 

Ta testen, snakk med leger om inseminasjon og prøv å finne ut hva som er viktigst for dere.. ønsket om eget biologisk barn eller adopsjon eller at jenten deres blir enebarn...

[Tryne_ nr.3 på vei]

Takk Lindynatt for alle tanker og ord. Som du sier så vet jeg at kroppen min i utgangspunktet ikke er særlig egnet for en graviditet. Jeg fikk tidlig bekkenløsning første gang og slet med det hele svangerskapet, var periodevis sengeliggende. Nå er jeg ikke gravid og i dag kan jeg feks ikke bøye meg fremover en gang, jeg kan heller ikke løfte datteren min. I morgen kan jeg være bedre, heldivis. Men poenget er vel at jeg vet at ett svangerskap til kan forværre alt.

 

Men alle de smertene stopper meg i utgangspunktet ikke med å rpøve mer, bortsett fra at motivasjonen er selvølgelig ikek på topp når jeg vet at det er langt i fra sikkert at jeg får betalt for alt strevet. Det er derfor jeg begynner å grubble på hva jeg skal gjøre videre. Pregnylen skal jeg vertfall IKKE ha.

 

Osteopati hørtes ut som en god ide, problemet er at et finnes ikke i området. Jeg har derimot god effekt av homeopati og akupunktur, så jeg får se om jeg får begynnt på det igjen.

 

Insemenasjon hørtes ut som en god ide, men hva koster dette??? Og som du sier, ja, vi er åpne for adopsjon. Mannen min var negativ før, men det er ikke så rart, vi er jo berre 22 år gammel. men det siste halve året er det dette han ønsker. Hadde vi vert gammle nok så hadde vi hoppet av IVF karusellen og adopstert to flotte nder til. Vi har mye å gi barn, og vi er svært glad i de. De skulel fått ett tryggt å gått hjem.

 

Uansett, takk for alle ord, det er godt noen ønsker å hjelpe

[lindynatt]

Hva inseminasjon koster i Norge vet jeg ikke...

 

Men det du bør tenke på er hva med datteren din hvis du blir sengeliggende pga graviditet igjen?

 

Kanskje du kand ra en til tog anger i måneden til et sted med osteopat, normalt er det ofte nok når det gjelder behandlinger, jeg er en av de få i følge min osteopat, som går en gang i uken.

[A1973 har råtne egg :-/]

Bekkenløsning ja... Jeg hadde også kraftig bl da jeg var gravid, for 13,5 år siden. Jeg ble aldri helt bra og da jeg sluttet på p-pillene, i mai, var det akkurat som om bekkenet klappet helt sammen. De første to-tre pp'ene etter det var fryktelige, men nå virker det som om det er blitt bedre igjen. Jeg var til utredning på Haukeland, før jeg fikk vite om de dårlige eggene, ang. bekkenløsningen. Der fikk jeg beskjed om at det neppe kom til å bli bedre og at sjansene ville være store for at jeg ble verre, siden jeg fortsatt var så pass dårlig. Får vel se det positive i det da, at jeg ihvertfall slipper bekkenløsning...:-/

 

Jeg tenkte ikke på at dere er så unge og at dere ikke får adoptere enda, men det er jo flott at dere er klar for det, når den tiden kommer.

 

Jeg mener å ha lest at du gikk på Pergo... Legen min sa at Pergo ikke ville hjelpe pga. det høye FSH-nivået, stemmer det???

 

Klem

[Tryne_ nr.3 på vei]

Dersm FSH'en din i en syklus er over 10 så vil ike pergo virke nei. Men FSH verdiene varierer fra syklus til syklus, så du kunne brukt det en syklus hvor FSH'en var 10 eller mindre. Jeg har jo hele veien hatt FSH'er over 10, min høyeste er 17,7. Den mnd jeg ble gravid med datteren min så ble ikke FSH målt. Jeg gikk på pergotime da, men vet du hvem som ble gravid?? jo, det var meg. Så det kan funke

[A1973 har råtne egg :-/]

Målte du FSH hver måned da? Jeg prøvde å ymte frempå om dette til gynekologen min, men det virket som om han mente at toget var gått, så jeg skal ikke måle FSH før i mai igjen. Jeg vurderer å gå til fastlegen min, som forøvrig er en helt fantastisk mann, å høre om jeg kan få ta FSH ihvertfall noen måneder til. Er det bare gynekologer som kan sende slike henvisninger???

 

Hmmm... Mitt FSH er på 22,6, det er jo en del høyere enn ditt var. Vet du hva FSH'en din er nå da?

 

Jeg er jo livredd for at jeg skal miste eggløsningen min også. Denne pp'en merket jeg ikke noe til el'en, jeg som pleier å ha sinnsyke el-smerter m. kvalme. Jeg hadde el-slim og til og med litt blod i den dagen jeg regner med el skulle vært, men jeg vet jo ikke om jeg har hatt el denne måneden. Har ikke testet eller tempet, typisk, den eneste måneden på 6 måneder at jeg ikke har testet... MEN tempen min er like høy som den pleier å være etter el, det er vel et godt tegn???

 

Huff, beklager at jeg spør så mye, men jeg tror du har mer peiling på dette enn meg. Føler meg ganske så ensom og oppgitt for tiden.

 

Klem

 

 

[Tryne_ nr.3 på vei]

Jeg tok ikke FSH'en hver mnd nei. Men jeg tok den med gjevne mellomrom. Det jeg ville gjort hadde jeg vert deg er å ta wheat grass i 3 mnd og i tillegg legge om en del kostholdsvaner. Når du har gjort det så ville jeg gått til legen å tatt en ny prøve. Det er ikke over og ut for deg. Jeg vet om så utallige mange som har klart det, tross myyyyyyyyyyyyyye høyere FSH enn deg. Så dersom du orker så kan du fortsatt prøve å bli gravid.

 

Når det gjelder tempen din så kan det tyde på at du har hatt EL ja. Dersom vertfall 3 temper er like høye som de pleier å være etter EL, så har du hatt EL.

Sjønner du er oppgitt, for du er ikke alene:)

 

Jeg har ikke fått såvet i natt. Har hattså vondt i bekkenet, klarer ikke snu meg i sengen en gang. Jeg går på gulvet som jeg skulle vert 100 år gammel. Klarer kke bøye meg, alt er vondt. Nå skal jeg ha fri en uke, så nå håper jeg at det kan hjelpe

[A1973 har råtne egg :-/]

Hei Tryne,

 

Har nå lest hva alle de andre her har skrevet til deg ang. om du skal orke mer eller ikke. Vi er alle forskjellige, men jeg er ikke sikker på om jeg hadde orket å gå gjennom alt du har gått gjennom. Alle hormonene, forventningene, skuffelsene osv... Det er jo ikke alltid snakk om at man gir opp, men at man stikker fingeren i jorden og sier at nok er nok. Som min lege sa, medisin er ikke mattematikk, så unntak kan skje, men prosentvis så er det liten sjanse.

 

Det er mulig vi kunne fått IVF gjennom klinikk Hausken (gynekologen min ba meg ringe klinikk Hausken for å få snakke med en som virkelig har peiling), men jeg orker ikke å utsette meg, forholdet og resten av familien for det så lenge det er så små sjanser for at det skal klaffe. Det vil ikke si at jeg har gitt helt opp, men forventningene til at det skal skje noe, er veldig små, så får jeg heller ta det positivt om gullegget plutselig skulle komme.

 

Ja, jeg er oppgitt, og føler meg maktesløs og ganske ensom. Det å gå fra å være aktiv prøver til plutselig å ikke skulle håpe på noe mer har vært tøft. Jeg har, som jeg sa til deg, vært veldig dårlig i magen de siste månedene, så jeg har ikke turd å begynne på weatgrass. Tror kanskje jeg skal prøve det i dag. Skal ikke på jobb før på mandag, så reagerer jeg, så vil det komme før mandag.

 

Jeg føler virkelig med deg med de bekkenplagene. Jeg vet akkurat hvordan det er, men dessverre har jeg ingen råd. Man må vel bare lære seg å leve med at det går opp og ned, det har ihvertfall jeg gjort. Jeg har gode dager og jeg har veldig dårlige, men begynner faktisk å bli vant til det. Hehe, da jeg var til utredning på Haukeland spurte legen om jeg hadde vært sykemeldt i det siste. Da jeg sa at jeg var selvstendig næringsdrivende og ikke kunne være sykemeldt, ble hun veldig overraskett over at jeg kunne jobbe med de smertene, men skjønte jo hvorfor jeg ikke kunne være syk.

 

Klem

[Tryne_ nr.3 på vei]

Som du sier, det ene alternative mitt, å gi opp, det blir nok ikke ett alternativ. Men om jeg orker flere IVF forsøk er noe helt annet. Jeg liker ikke tanken på hva hormonene gjør med kroppen min hadde jeg visst at jeg hadde stor sjanse for å lykkes, så hadde det vert noe annet. Men å putte i seg maksimal dose å vite at man fortsatt har liten prostent sjans for å lykkes, det vet jeg ikke om jeg orker.

 

Når det gjleder denne wheat grass'en så er en vanlig ting at man får mye lettere fordøyelse av det. Dersom du er redd for at det skal bli for mykt sp kan du ta idoform samtidig. Da nøtraliserer deg seg:) begynn på wheat grass, men begynn med små doser

[Gjest]

Hadde jeg vært deg, hadde jeg kuttet ut IVF, nytet mannen og barnet jeg har, og levd livet riktig godt fram til dere er gamle nok til å adoptere.

Skjønner dere synes det er lenge å vente, men se det fra en annen vinkel; Det er jo egentlig et luksusproblem, det er bare tid! Noe dere har nok av, unge som dere er.

Tenk på de som aldri får oppleve hverken egne eller adoptivbarn, som ser alderen løpe fra seg uten at de utallige forsøkene de har vært igjennom lykkes. Jeg kjenner flere som aldri vil få oppleve å bli mor på hverken den ene eller den andre måten, og de synes jeg oppriktig synd på.

 

Min datter kommer til å være 11-12 år innen adoptivbarnet kommer hjem, og jeg og min mann kommer til å være 31-33. Vi er jo fremdeles unge! Og tenk så fint det blir for storesøster og oppleve småsøsken i den alderen. Hun får jo være så deltagende i hele prosessen:-)

 

 

Vi har selv strevd i 5 år, så jeg vet hvor tungt og vanskelig det er.

Men løsningen på problemet har du jo egentlig... Tålmodighet!:-)

Nyt nåtiden, gled deg til fremtiden, og ikke kast bort unge år på å streve så veldig for så bare å bli skuffet.

 

Dette ble BUNN ærlig svar fra meg, og jeg håper du ikke tolker det feil.

 

Klem

[Søskenhåp adopterer]

Helt enig med flinkekjerringa faktisk... Og i og med at dette også tærer på deg helsemessig i alvorlig grad så ville jeg hvis jeg var deg hoppa av IVF karusellen. Du vil vel være 25 når dere kan søke adopsjon og det er fremdeles i kategorien UNG MOR! Det tar jo tid å vente på barnet dere skal adoptere, men barnet er jo gjerne over ett år når dere får det så den tida må dere trekke ifra - man går jo uansett 9 mnd. gravid. Det er jo også mulighet for å adoptere søsken, og da har jeg skjønt det sånn at det kanskje også kan gå raskere - dere vil jo gjerne ha flere enn 2 barn. Jeg ville kost meg 3 år jeg med mann og datter - i steden for å jage etter noe som er svært lite sannsynlig at dere får til - for du har en god løsning i adopsjon. Men det er meg - hva du velger må du finne ut av selv. Ønsker deg i alle fall lykke til!

[Tryne_ nr.3 på vei]

Kjære flinke kjerringa

 

Jeg tolker innlegget ditt i god mening, ingen fare for det.

 

Men som jeg har sagt så er ikke det å vente til jeg får adoptere det jeg kommer til å gjøre enda. Jeg har ikke kommt så langt i bearbeidingsprosessen enda. Jeg har komt så langt at jeg vet ikke om jeg orker å bruke all energien min på å bruke mye hormoner for å få det til, men helt gi opp, det klarer jeg ikke.

 

Jeg har sagt det mange ganger før som du sier. At vi er unge er på en måte det man kaller ett luksus problem, fordi man har lang tid til å klare å få alle barna man vil ha om man vil adoptere. Så det er jeg helt enig i. Det er fantastisk for ett barn å ha både store og ungre søsken, å akkuratt nå jobber jeg med å gi det barnet jeg har en søster eller bror før hun er blitt veldig gammel. Jeg kan senere jobbe med å gi henne ett søsken som er mye yngre enn henne. Jeg har to ynge brør selv En som er ett år yngre, og en som er år yngre. Det er to helt forskjellige opplevelser i forbindelse med å ha disse to brødrene. men en ting vet jeg, å det er at jeg absolutt synes det har vert fantastisk å ha en som ikke var så mye yngre enn meg også. Så jeg vil jobbe videre for dette. men som du ser, ikke til hva pris lengre.

 

Veien å berre vente til vi kan få adoptere må gå seg til. Jeg er ikke der helt enda. man må være der mentalt sett også. Kanskje er jeg der om ett år om vi fortsatt ikek har klart det. Om jeg har klart å komme meg så langt i bearbeidingsprosessen da, ja da er jeg glad. men det er jeg kke.

 

Så i mens hjernen jobber på høy gir, så fortsetter jeg å jobbe på den ene og den andre måten. Faktumet er at jeg ønsker meg svært hjerne ett barn til nå. det at jeg fortsatt ike vet årsaken til min UNORMALE diagnose gjør at jeg ikke klarer å bli helt ferdig med tanken på å få en egen født til Kanskje jeg klarer mer å forsnone meg med det etter at jeg har fått resultatet av testen jeg skal ta

[Gjest]

En ting kan jeg iallefall love deg. Du kommer til å klare å bearbeide det!:-) Når jeg klarte, klarer alle:-) Jeg var så langt nede at jeg ikke var istand til å jobbe, ta meg av hus og hjem, og det barnet som jeg faktisk hadde.

 

Men så en kveld etter jeg hadde lagt meg, (Lå vel og grein som vanlig) slo det meg, enn så rart det høres ut. Hva griner jeg for?? Noe jeg aldri har hatt?? Hva med alt jeg har? Hva medd å begynne å leve i nuet, og ta vare på det fantastiske som er i livet mitt? Sette pris på det faktum at jeg og mannen er friske tross alt, og ikke minst, ungen min er velskapt og frisk?

 

Det handler om å snu ting litt i hodet, det er jeg sikker på. Det var iallefall slik det var for meg. Jeg tror ikke det er sundt og streve så veldig for å få barn lengre, desverre tok det bare så innmari lang tid før jeg forsto det. Det har rett og slett kostet for mye, og da snakker jeg ikke penger.

 

Nei, for meg var det iallefall en barriære det at jeg begynte å tenke på det jeg har, og ikke det jeg ikke klarte å få til.

 

Håper så inderlig du kommet dit også.

 

:-)

[Lissi♥♥♥♥]

Hei, hei Tryne!

 

Mht dine punkt 1-4 så bør du diskutere med Hausken og spør hva han anbefaler. Følg hans anbefalinger uten å påvirke for mye selv.

Mht punkt 5 er det nok noe du bør vurdere hvis forsøk 3 heller ikke lykkes.

 

Vurder også om du skal ha pause frem til sommerhalvåret for å samle nye krefter til forsøk nr 3.

 

mvh og Godt Nytt År;o)

[Brumm]

Hei lille venn!

Ja du spør om råd, hva vi ville gjort i ditt tilfellet. Jeg er helt enig med flinke flinkekjerringa. Jeg vet hva det vil si å ha et barn fra før, men samtid slite med å få søsken. Jeg vil også ha barn nå. Men desverre er livet hardt og brutalt, så det hjelper lite med hva vi egentlig vil og ønsker.

 

Sånn som du sliter med bekkenløsning og at du tåler lite hormonene, er det lettere å se dette utenfra og si at du må prøve å nyte det du har. At nå ikke strekker til for det barnet du har og så skal slite deg sånn ut for å prøve å bli gravid, noe som forværrer din tilstand, ville ikke jeg tatt sjansen på. Du vil aldri få tilbake denne tiden med datteren din. Det er vondt å skulle tenke tilbake til hennes småbarnstid å vite at du var psykisk og fysisk nedbrutt. Alle grunnlag du lager for hennes videre utvikling nå, er synd og måtte forsømme.

 

Jeg var så vanvittig langt nede etter det siste forsøket. Jeg har skrevet det til deg før. Jeg skjønt etterhvert at jeg måtte ta et godt grep om meg selv og stramme inn. Å fortsette å la dette helvete gå utover de man er mest glad i, det er for dumt og egosentrisk. Ja, barna våre ønsker et søsken- men ikke for en hver pris! Det viktigste er at de har en frisk mor!

 

Uansett om dere velger adopsjon etterhvert eller ikke, må du tenke på din egen helse og hva som er best for dere. Du nevnte at du må være 25år før søknaden går ut av landet. Dvs at du kan starte over 1år tidligere. i beg av sept sendte vi en mail til barnevernet at vi ønsket å adoptere. I feb skal vi ha samtale med de, så foreløpig har vi ikke sendt noen papirer.

 

Mitt forslag, siden du spør, er at du prøver å nyte livet litt. Ingen hormoner og dritt. Da kan du få livet litt på rett kjøl og det er lettere å ta valg senere. Nå er alt kaos i hodet ditt. Jeg ville heller diskutert dette med mannen slik at dere kommer frem til en løsning som er bra for dere. Ikke alle her kjenner hele historien din. Det er ikke meningen å være brutalt mot deg, men jeg synes at en gang må en sette en strek. Hva synes mannen oppi dette? Orker han fler hormomkurer? Hvordan blir forholdet påvirket av dette?

 

Det er jo dumt å skulle ødelegge forhold og kroppen sin fordi en selv ønsker et barn til så sterkt! Uansett om det er stor aldersforskjell mellom søsken, er det ikke noe problem. Jeg har flere venner som har 10års aldersforskjell- men som er bestevenner. Kjenner også fler med 2 års aldersforskjell som ikke har kontakt. Så det er stor forskjell. Det er jo litt hvordan en gjør det til selv! Vi har en forestilling om at sånn skal det være. Men sånn fungerer det desverre ikke.

Vet det ikke hjelper å tenke på alle andre som har det værre en en selv. Men du har alderen din! Alt håp er ikke ute! Og om du har så vondt som du har, kan jeg ikke forstå at du ønsker å utsette kroppen for en graviditet! Håper du tenker litt på dette:o)

 

Masse lykke ønsker jeg dere!

stor klem

[Gjest]

Dette synes jeg var bra og fornuftig skrevet!

Du fikk fram mye av det jeg tenker, spesiellt det med å se tilbake på barndomstiden til jenta du faktisk har, det er ikke koselig å minnes hormoner og nedturer.

 

Jeg skal innrømme at jeg har gått glipp av mye med min datter, og det angrer jeg for nå. Men jeg gjør det beste utav det hver dag, og hun er veldig glad for å ha fått tilbake mamma slik hun var tidligere.

 

Vet du Tryne, jeg synes du så absolutt bør vurdere å gi deg. Du har ingenting å tape, bare bedre helse og sinn og vinne.

 

Klem

[Brumm]

Ja det er godt vi kan bruke våre egne erfaringer å "advare" andre. Jeg er veldig glad min datter slipper å se meg gråte så ofte lenger. "det går bra mamma, vi kan godt få en hamster istedet" sa hun en gang. Det var vondt, men samtidig godt å høre. Dessuten er det mange osm vokser opp og forblir enebarn. Snakket med en venninne av mamma om dette. De slet i maange år med søskenforsøk, men fikk det aldri til. Da var det ikke bare å hoppe på en ivf karusell. Som vi ofte forteller barn:"sånn er det bare". Ja det er faktisk det.....

Jeg skriver alt dette fordi jeg virkelig bryr meg om deg! Det er viktig å fokusere på de positive tingene!

 

Flinke flinkekjerringa: Det er godt du ser fremover og gir inspirasjon! klem til deg og!

klem