Hvordan skal dette ende... Trenger litt råd her !!!

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 5år. har en sønn på 3 år sammen . Men jeg må si at jeg er deprimert til tider , mye pga samboeren.. tror jeg !

 

vi har aldri sittet å pratet sammen med avslått tv og at samtalen har gått frem og tilbake ... Prater jeg med han er det avsluttende svar hele tiden .

Han er ikke oppdatert på hva jeg driver med , Forteller ting men han glemmer dette lett. Irriterer seg over små ting , som at søplebøtta ikke er tømt . Og gjør mye ut av dette . slik at han smitter dette dårlig humøret på meg.

Dette gjør at jeg har mer og mer mistet følelser for han ... Vi har hatt sex 2 ganger siden sommer, og jeg kan ikke huske sist vi sa vi var gla i hverandre.

Jeg orker ikke at han kysser meg , jeg trekker meg tilbake.

vi har aldri blitt "ferdig" med kranglene våre fordi han ikke prater . så vi har liksom aldri hatt make up sex... feks.. som egentlig er ganske vanlig vil jeg tro.. for vi blir ikke ferdig med 1 krangel.

 

For jeg føler selv at jeg ikke har lyst på han mer, men tror det er mye for at han blir så lett irritert og lar dette gå utover alle andre. Og at jeg ikke kan prate med han om alt mulig...

Jeg vil ikke at minsten skal bli enebarn , men jeg ønsker ikke fler barn med han jeg er sammen med heller...

 

MEN... Hvordan skal jeg klare meg på egenhånd , bo alene.. osv... og hvordan skal jeg klare å levere minsten fra meg annhver helg og noe i ukene ... Og jeg ser bare ikke for meg at jeg skal klare å pakke kofferten min å reise... Jeg er litt avhengig tror jeg ..

 

Trenger råd ... har vært så mye deprimert det siste året ... pga dette !

[daddydj]

Hei!

Kjenner meg igjen i frustrasjonen din over å ikke få avsluttet en diskusjon, og i at den andre parten kommer med avsluttende svar. Er fyktelig frustrerende! Da kommer man ingen vei med å prate.

 

Virker som du vet hva du bør gjøre, men det er ikke lett å ta det steget. Har selv vokst opp med foreldre som ikke akkurat hadde, eller har det så bra sammen, og det merket jeg godt, både da og i ettertid.

 

Det kommer nok til å ordne seg med alt det praktiske, men det vil nok ta litt tid før ting blir bedre. Kan jo hende at han våkner hvis han ser at du virkelig mener alvor med å flytte fra han.

 

Var kanskje ikke mye til råd, men håper det ordner seg for deg!

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg kjenner meg veldig igjen...jeg har gradvis mistet følelser for samboern det siste året, og nå ser jeg kun på han som en venn...det er ikke noen romantiske følelser der i det hele tatt pga. alt det han har gjort i løpet av forholdet vårt..ting jeg har tilgitt, men ikke glemt..

 

Så nå har jeg tatt steget med å flytte ut. Han protesterer ganske mye, men jeg har vært beinhard og ikke falt for det igjen..han har lissom spilt skuespill de siste tre ukene etter at jeg sa det, skal være såååå snill og hyggelig..noe som gjøre det tøft å ikke glemme grunnene til hvorfor jeg flytter...skal sies at jeg holdt på å flytte ut i feb 08, så han har fått sjansen sin..

 

Det er tøft å bryte ut av et forhold...mange ganger angrer jeg meg, er trist o.l..men jeg tror det bare nå i denne overgangsfasen...han vil vi skal være kjærester etter at jeg har flytta, jeg har sagt ja for å gjøre ting litt lettere..men det blir vel gradvis slutt etter at jeg har flytta tenker jeg...

 

Jeg hadde og samme tankene som deg, vil ikke at gutten vår på 2 skal bli enebarn, men vil ikke ha flere barn med han her..men man kan alltids få flere barn, bare ikke akkurat nå! og det er bedre å være enebarn enn å bo sammen med misfornøyde foreldre som krangler..

 

Det praktiske ordner seg etterhvert...må bare stå på! =) Lykke til!

[Anonym bruker]

Typisk... dere gir opp altfor lett. Tar alltid den enkleste løsningen. Kommunikasjon er nøkkelen. Snakk sammen, gå til noen å snakk ut om det.

 

Du får ha lykke til i den nye leiligheten din, tar ikke lang tid før han finner seg ei ny dame og da angrer du og er muligens for sent.