Herlighet, oppgitt over hvordan folk TROR det er med barn..

[Anonym bruker]

Da tenker jeg inne på småtroll 0-1 år forumet..

Man er ikke lite kravstor!!

 

Ingen som er klar over at de små trenger nærhet som første pri det første året? Folk skriker og bæljer fordi de må bysse og bære barnet på noen skarve uker.. Tenk at de har jo blitt gynget inni magen i 9 mnd, og så er det brått slutt.. Da skal babyen ligge alene helst hele tiden.

Og det som irriterer meg mest er at folk virkelig tror og forlanger at barnet skal sove rundt omtrent fra de er født. Hva trodde "du" egentlig når du fikk barn? Det er jo det som er, de er våkne, det handler om nattevåk og byssing..

 

Ungene blir da store så altfor fort, hvorfor stresse så fælt? Ja, det er veldig slitsomt å være våken med barnet på natten. Men det burde du virkelig ha tenkt på litt før du fikk barn.

 

Og selvsagt ha barnevakt omtrent før de er ute av magen, for da skal mor ut på fest. Stakkar, hun har jo måttet legge bort flaska i 9 mnd...

 

Hva med å leve litt på barnets premisser det første året iallefall?

[Anonym bruker]

Mange er litt umodne, ja. Selv om alderen kanskje skulle tilsi noe annet....

 

Jeg la ingen slike planer for hvordan det kom til å bli å få barn. Jeg tok det som det kom etterhvert. Om en går rundt å tror at sånn og sånn blir det, så kan en få det vanskelig. Men om en klarer å ta det som det kommer, og sette sine behov litt til siden for en periode, så får en faktisk en mye mer positiv babytid:)

[Anonym bruker]

Tror de som planlegger å leve som før, kommer til å bli slitne. Da min lillesøster fikk sitt første barn, trodde hun at det bare var å levere barnet til moren vår, og aksepterte ikke at hun måtte trøste ham selv når han gråt. Det måtte jo være barnevaktens ansvar! Og hun var 26 år da. Litt mer voksen nå, men jammen har hun vært sur for at hun ikke kan gjøre som hun vil til alle tider lenger.

[Anonym bruker]

Helt enig, HI. Mine barn sov ikke over natten før de var langt over året, og det var slitsomt, men forventet.

[Anonym bruker]

Ja enig. Jeg er der inne nå med ungen nr.2 men hadde ikke slike forventninger til første unge heller.

 

Og mange andre ting.

[Gjest]

sånn som jeg ser på livet vårt med vårt ufødte barn er :

 

null døgnrytme den første tiden.. rødsprengte øyer og koma hele døgnet hehe.. masse bleier og bæsj

 

når vi skal ut døra så må vi regne en time ekstra tilfelle mat eller bleie e.l

 

jeg har termin 1 jan. men samboeren har ikke tenkt å ut før i slutten av mars (som er over flere dager) å tanken på å ut har ikke falt meg inn egentlig når jeg tenker meg om nå hehe...

 

at det blir enda mer gulvvask når hun begynner å krabbe rundt der.

 

planen er at hun skal ligge på rommet vårt så lenge som mulig.. så lenge som jeg fullammer hvertfall.. så vi håper på 6mnd minst.

 

at vi alltid må ha penger til overs tilfelle noe skulle skje (medisiner, lege osv)

 

jeg gleder meg til alt dette.. jeg ser frem til å bruke mest av min tid på familien min.

 

jeg vet at vi begge får avbrekk pga vi er to stk om dette.. så jeg ser virkelig frem til tiden fremover..

 

om jeg høres naiv ut så la meg være det

[Anonym bruker]

Når man får en nyfødt i huset, er den nyfødte sjefen. Ikke du.

[Anonym bruker]

Ja ja. Ungen min har sovet rundt siden hun var to måneder, hun elsker å ligge på leketeppet sitt og pludre for seg selv, og er stort sett bare blid og fornøyd. Må le litt av alle disse som stresser ørten ganger hver natt med byssing og mating. Når mor er stressa, blir ungen stressa. Er du laidback, blir ungen laidback. Er ikke snakk om hjernekirurgi å være småbarnsforeldre. Dessuten er det lov å stramme opp mannfolka og sette dem i sving så en får slappet av selv. Mange mødre er altfor flinke til å skyve fedrene til side for å ha full kontroll selv. Slikt fører bare til utbrente og deprimerte mødre.

[Anonym bruker]

He, he du over her vær svæææææært forsiktig med hva du sier! Det er stor forskjell på babyer. Neste gang du får baby er det du som får en som ikke sover før h*n er godt over året. Stol på meg jeg hadde samme IDIOTISKE tankene som deg. "Babyen er rolig for jeg er rolig" Nei du! Jeg var minst like rolig med baby nr 2 og der gikk jeg på en smell du! Hun sover ALDRI!!!

[Anonym bruker]

Å herregud hvor hjerneblåst er du 1837? Ler meg skakk!

 

Akkurat som ungen får din personlighet... Den har egen personlighet, noe jeg fikk erfare fra dag 1. Og jeg er ROLIG!

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg fikk ikke den babyen jeg forventet meg, ekstremt aktivt og sov aldri mer enn en time fra fødselen og leeenge, også på natten! Ingenting å gjøre med det, kolikkbaby var det også. Aldri har babyen likt å kose, eller slappe av på fanget.

 

Jeg har i ettertid forstått i motsetning til deg 1837 at barn er forskjellige og håper nestemann blir litt bedre, men om den ikke blir det er jeg beredt:)

 

Har mange venninner som har 2 barn, som har vært rake motsetninger i det vi snakker om.

 

Så anonym 1837, stikk av!

[Gjest]

Jeg trodde det kom til å handle om nattevåk og byssing. Men det gjorde det på ingen måte...

[Mamma`n til Will& Ailo]

Min sønn sov hele natten fra han var 2 uker gammel og tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har stått opp med med han om natten ,men fram til han var 5 mnd sov han ikke i det hele tatt på dagen .Ingen babyer er like ,men det er ikke sikkert man får en baby med kolikk ,som aldri sover om natten og må bæres på hele tiden..

 

Og ang det med barnevakt .Det er bra for mor å komme seg litt ut og få litt egentid .Hva man gjør når man er alene ,om det er ut på byen ,shoppe ,spa osv... får være opp til hver enkelt og hva man syns er greit .Man er ikke noe dårlig mor fordet!!

[Anonym bruker]

Det er stor forskjell på barn da! Jeg var forberedt på en veldig slitsom tid med byssing, nattevåk osv, men fikk ikke det i det hele tatt. Hun sov natten gjennom fra hun var litt over 2 måneder og er generelt sett et "prakteksemplar". Skal ikke ha flere barn for vet at vi aldri er så heldige igjen:-)

[Gjest]

Etter tre svært ulike barn har jeg oppriktigtalt overhode ingen forventninger til hvordan det vil bli når lille kommer, det får jeg ta som det kommer :-)

 

Jeg var nok litt naiv med førstemann, men ikke så naiv som du beskriver nei, hadde en viss realisme til hvordan det ville bli. For meg var egentlig dagsovingen det største sjokket, han sov jo "aldri" føltes det som, det ble ganske slitsomt.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Det morsomme er at det er ikke alltid vi som er "unge" mødre som oppfører oss på den måten. Det synes jeg er komisk.

Men man må jo få lov til å syte litt når man er sliten da:-)

[Anonym bruker]

Hahaha, er du laidback blir ungen laidback? er du seriøs?? Jeg har mange barn, og alle er totalt forskjellige. Det var de som små, og det har de vært etterhvert som de vokste seg større.

Ingen barn er like. Jeg har hatt "skrikerunger" som ikke sov ei eneste natt før de var langt over året, og jeg har hatt sorten som aldri gråt, og bare smilte hele tiden.

 

 

[Anonym bruker]

Med førstemann (var 22) var jeg forberedt på det meste. Så for meg en slitsom tid med lite søvn, sjelden tid til dusj, en leilighet som fløt av rot fordi man aldri fikk tid til å rydde i begynnelsen. Jeg fikk meg en stor overraskelse, og det var at jeg ikke fikk lagt barnet til brystet. Ellers stemte alt. Han skrek flere døgn i strekk etter fødsel, sov knapt, og var så desperat etter mat at verken jeg eller jordmødrene hadde en sjanse til å få lagt ham til brystet. Uerfaren som jeg var godtok jeg at det sikkert var brystvortene mine som var for innovervendte, slik at jeg måtte pumpe i stedet. I dag ville jeg klart krevd at han fikk erstatning på sykehuset, nok til at han ble så rolig at jeg fikk lagt ham til.

 

Han var krevende, våknet hele natten gjennom, ville ikke ligge alene på dagtid, vi måtte gå rundt med gutten på armen stort sett hele dagen. Satte vi oss ned med ham på fanget ble det hysteri i heimen.

 

Med nummer to var jeg like forberedt. Men det var nå jeg fikk sjokket mitt. Gutten sov. Han pep såvidt når han var sulten, men skrek aldri. Null problem å legge ham til brystet.

 

Det var denne gangen jeg fikk panikk! Jeg trodde alle babyer var som eldstemann, og var livredd for at baby nr to var hjerneskadet. Babyer skal jo skrike, liksom, noe må være galt når han ikke gir lyd fra seg.

 

Men alt var vel, de var bare som natt og dag hva gjelder personlighet, og magevondt. Så man kan faktisk aldri være forberedt. Og det er lov å bli frustrert når man har en baby som har grått seg blå i ansiktet over de siste timene, når man aldri får sove, når man aldri kan ta seg en dusj eller få støvsugd.

 

Da er det gull verdt med trygge, gode besteforeldre som kan steppe inn og gi foreldrene litt pusterom. Ikke nødvendigvis for å gå på byen, men for å sove ut, og kjenne seg som et menneske igjen.