uff..

[alenemed1. ♥]

Fortalte til barnefar i går at jeg er gravid.. fikk ikke helt den reaksjonen jeg ventet meg..Vi har bare vært "sammen" i 2 mnd men jeg har hele tiden vært klar på at jeg kan bli gravid( bruker ikke piller eller no pga tåler de dårlig) har sagt til han hver gang at vi må bruke kondom han har sagt at det vil ikke han.. nei vel har jeg sagt men jeg kan ikke love at jeg vil "ta det bort" om jeg blir gravid.

Trodde derfor han var mer forberedt på at det kunne skje enn det han tydeligvis var... Alt han sa var nei, nei jeg kan ikke få barn nå du må ta det bort.. jeg sa at det er jeg ikke sikker på om jeg vil dette må vi snakke om, vi må finne ut av dette sammen..Uff det var så vondt å sitte der, prøvde å holde han i hånda men han trakk seg vekk ville ikke se på meg engang.. skjønner jo at han ble veldig sjokkert men at han trakk seg helt vekk fra meg gjorde så vondt.. som om han er den eneste som er redd oppi dette...

Jeg kan vel egentelig ikke tenke meg å ta abort, tror ikke jeg ville klare å tilgi meg selv for det.. har alltid øsnket meg barn så jeg tror nok inners inne at jeg vil gjøre dette med eller uten han.

[Anonym bruker]

ok ok ok- det hadder kanskje vært lurt å bruke kondom til du ble kjent med mannen. Men hvis det ikke funker mellom dere får du se på han som spermdonor. Jeg er alenemor med donor sperm, fungerer ypperlig. Ingen grunn til å vente på den perfekte mannen, når det perfekte barnet allt ligger i magen din.

[Gjest]

Hei nr1imagen!

 

Når det gjelder abort så er jo dette en veldig grei sak -det er ditt valg og det er ikke aktuellt. Så det samtaleemnet kan du like godt legge dødt med en gang. Hvis jeg var deg ville jeg forklart han i klar tekst at det ikke er akyuellt, og at du heller ikke vil diskutere det med han. Han fortjener å få vite hvor du står mtp abort, du har kanskje vært noe uklar med hva du har tenkt å gjøre tidligere?

 

Men når det gjelder at han ikke er klar og ønsker å bli far er jo det noe dere må jobbe med. Det vil forhåpentlig vis gå opp for han etter hvert da, men det vil nok ta tid, kanskje til og med ikke skje før barnet blir født. Eneste rådet jeg kan gi deg er å være tålmodig med han og ikke være anklagende (han vet at han slurvet med prevensjonen), det er nok mange rare tanker og følelser som kommer frem i han denne tiden.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Dette har jeg overhodet ikke sansen for! Jeg blir rett og slett provosert når jeg leser dette. Dette er grunnen til at det er så mange alenemødre i Norge! Du burde virkelig sørget for at han brukte kondom, alle vet at mannfolk slurver veldig med kondombruken. Og nå blir han ufrivillig far... Vet du at det finnes andre prevensjonsmiddler en p-piller?

Du er ikke den første som har komt med denne unnskyldningen, at du ikke TÅLER p-pillene..

 

neinei, ingen sympati med verken deg eller barnefar!

[alenemed1. ♥]

ja ja det får nå være din mening.. unnskyldningen??? er ingen unnskydning men fakta..Jeg TÅLER de ikke.. blir syk ikke bare fysisk men psykisk også...

Og forresten er det min jobb å få han til å ta på seg kondomen? kan vel ikke tre den på for han om han ikke vil.. jeg gjorde mitt, hadde kondomer som jeg tok fram sa vi må bruke noe..fortalte i klar tekst at jeg kan bli gravid.. Og alle vet at gutter slurver med kondombruken??? du har da virkelig trua på gutter ( de er verken bedre eller dårligere enn oss)

 

 

[alenemed1. ♥]

Takk Elisabeth77

Har vel vært ganske klar på det hele tiden men jeg har jo heller ikke utelukket abort helt. Fortalte han i går at jeg vil beholde barnet, har snakket masse med familien så vet nå at jeg vil klare dette alene også om han velger det. Klarte for første gang siden jeg fant ut at jeg var gravid å snakke med han helt rolig uten å gråte, han klarer forsatt nesten ikke å se på meg og har trukket seg helt unna men jeg fikk nå i allefall forklart hvordan jeg føler det.

Jeg forstår han jo, så jeg har gitt han muligheten til å trekke seg unna, lar han være i fred ringer ikke, maser ikke. sender han ca en sms om dagen hvor jeg bare spør hvordan det går med han. Jeg sa til han at jeg håpet han ikke var sur på meg og da sa han bare jeg ville aldri bli sur på deg.. Så håper ting vil bli bedre,kan jo ikke gjøre noe annet enn det:)

[Anonym bruker]

Hei Nr. 1 i magen.

 

Jeg må si meg delvis enig med "anonym" her altså. Det første som slår meg er at det jo sier seg selv at når man ikke benytter seg av prevensjon, er sjansene temmelig store for at man blir gravid. Blir derfor overrasket over at barnefaren er sjokkert. På en måte er det jo ikke ufrivillig, han var jo fullt klar over at dere ikke brukte beskyttelse. Tar han så lite ansvar for handlingene sine? Når han ikke liker å bruke kondom og du ikke tåler å bruke p-piller, da mener jeg at dere burde tenkt på andre alternativer. Og det finnes mange av dem! Men, men, nå er jo status som den er.

 

Jeg mener ikke å være fordømmende overfor deg, men når man legger ut innlegg må man jo forvente å få både positive og negative responser på det.

 

Vil tillegge at jeg ønsker deg lykke til på veien! Dette er en fortvilende situasjon du har kommet opp i. Håper du og barnefaren finner ut det som er riktig for dere. Tenk dere godt om, og forsøk å prate sammen. Jeg mener ikke at du skal legge press på ham til å prate, men dere er faktisk to om dette. Han må også ta ansvar her. Husk å lytte til følelsene dine. Ta vare på deg selv.

[alenemed1. ♥]

Takk for det anonym:)

Jo for all del alle får ha sin mening og det er helt greit, følte bare at anonym der syntes synd på han.. derfor følte jeg at jeg måtte forsvare meg litt.. Ikke noe jeg har tenkt på i ettertid

Jo jeg vet jo selfølgelig at det finnes andre alternativer, og jeg har da også alltid klart det tidligere ( er 28 år og har kun vært gravid 1 gang før, planlagt men sa i uke 6)

Jeg vet jo også at jeg kunne sagt nei til sex med han men er ikke så lett når man er forelsket.. Dette var ikke no one night stand har "kjent" han en god stund før vi i det hele tatt hadde sex, så jeg må jo si at jeg er utrolig skuffet over at han har trekt seg så langt unna meg..

Jeg håper han vil snakke med meg snart og at han har noe å si for hittil så har han ikke sagt stort og da har jeg jo heller ikke no å ta hensyn til annet enn meg selv.

[Anonym bruker]

Jeg skal gi deg et lite råd ut i fra min erfaring. Med untak av at jeg hadde vært sammen med mannen i 4 år var situasjonen ganske lik. Abort var aldri ok for meg, men han trodde at jeg kom til å ta abort om det skulle skje (hadde sagt til han at jeg ikke ville ha tatt abort, men han gadd ikke høre på det øret) Her kommer rådet: Ikke send en sms om dagen. Ikke snakk om ul og planer for fremtiden, ikke si barnet mitt. Treff han en gang i uka, gjør noe koselig sammen og prøv å la være i det hele tatt å nevne babyen. Skulle han nevne babyen vær reservert. Med honning kan du lure vepsen tilbake inn i ballongen.

[Gjest]

Dette syntes jeg var et veldig godt svar, anonym 06:30!

 

Hvordan går det med dere i dag? Er babyen født eller?

[alenemed1. ♥]

hei anonym 06.30:)

Hørtes ikke dumt ut nei, det er bare det at jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å gå med på det. Han vil jo nesten ikke snakke med meg blir litt vanskelig å få han til å bli med på en "date" da.. noen tips til det? Har prøvd å gi han rom og de smsene jeg har sent har bare vært for å høre hvordan han har det om alt går bra og sånn...Er faktisk litt bekymret for han og jeg savner han no helt sinnsykt, bare det å få en klem av han hadde vært så godt.

 

Hvordan gikk det med deg og barnefar?er barnet født?

[Gjest]

Ja, men kan du ikke sende han slike meldinger som "savner deg", "skulle ønske at du støttet meg gjennom dette" ol i stedet da? Ting som har med deg og dine følelser å gjøre? Det er nå veldig greit å fortelle han hva du ønsker også, i stedet for å fokusere på hans elendighet.

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg og kjæresten, Nr 1 i magen? Har han begynt å komme over sjokket?

[alenemed1. ♥]

umm det virker sånn:) han tar i allefall kontakt med meg igjen. kom innom og sa godt nyttår på nyttårsaften.. Har ikke mye kontakt men han virker i allefall ikke sint lenger:)

Har spurt han om vi ikke skal ha "date" kveld en gang i uke hvor vi kan finne på no hyggelig for som jag sa så uansett hva han bestemmer seg for så er jo det beste om vi kan være venner. Jeg fikk også overtalt han til å snakke med noen om dette og det virker som det har gjort han godt:)

 

Takk for alle gode tips får bare krysse fingrene å håpe på det beste

[Gjest]

Så fint å høre at det går bedre da! Håper at det ordner seg for dere!