Flere som har opplevd dette?? Ang. miste noen..

[Twintipp og himmelblå]

At dere blir så uendelige ydmyke og takknemlige? Takknemlig på en annen måte enn hva jeg har vært tidligere..

Alt jeg tidligere tok som en selvfølge, kan nå stå som et vakkert øyeblikk. Jeg er så glad for alt og alle jeg har rundt meg.

Glad for at sønnen min blir så glad når jeg gjemmer meg og hopper frem og skremmer ham..

Glad for at vi kan sitte rundt kjøkkenbordet og spise sammen, glad for alle som tenker på oss og sender oss julekort, glad for den fineste søsteren min og alle vennene mine.. Og glad for en julebrus:)

 

Klart ikke alle dager er like fantastiske, jeg er jo bare et menneske.. Som er både sliten og lei til tider. Men, fortsatt kan jeg finne gleden i de små ting.

 

Lev hver dag som om det er din siste, et flott ordtak, men dette var bare honnørord for meg tidligere. Først nå kan jeg se sannheten i disse ordene..

 

Flere som føler det slik?? Er det fordi man har opplevd de store kontrastene mellom liv og død på nært hold, fordi man har blitt voksen, eller rett og slett fordi man er så heldig og har blitt mor tro?

 

Noen som kjenner seg igjen?

[Gjest]

Jeg kjenner meg igjen, men tenker ikke slik nå lenger egentlig. Det gikk over etter hvert som årene gikk..... selvfølgelig er jeg takknemlig, men tankene som du beskriver er ikke der så tydelig lenger. Hvis du skjønner hva jeg mener.

[Twintipp og himmelblå]

Jeg skjønner. Hihi, jeg får nyte de så lenge det "holder" da. Og håper tålmodigheten min varer til trassalderen er vel overstått, he he.