Deprimert grunnet bosituasjon...

[Anonym bruker]

Bor pr idag i egen eiet leilighet som er alt for liten for meg og mannen. Vi har også et barn på rundt året, og venter nestemann til sommeren.

 

Vi får ikke mellomfinansiering for å kjøpe ny bolig, og ønsker ikke selge før vi har kjøpt nytt. Dette fordi vi skal bo i et visst område hvor det ikke er mange boliger til salgs. Grunnet jobb og barnehage. Vi får altså ikke lån som vi behøver.

 

Dette tynger meg ned, hver eneste dag 23 timer i døgnet tenker jeg på det. Blir deprimert av tanken på å måtte bo her en dag lenger, og vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

Boligen idag er 60 kvm med 2 soverom, men det ene er veeeeldig lite og kan ikke huse to små barn. Det er ikke selve leiligheten ment for eller.

 

Ikke si at vi burde være glade som eier noe, for det vet jeg. Men hva hjelper det når det er for lite. Svar ei heller hvis du bare vil si at det er fullt mulig å bo slik for en familie på 4.

 

Noen som har en vei ut av knipen for oss? Mulige løsninger....

 

 

[Anonym bruker]

Enkelt. Selg, kjøp nytt og lei i mellomtiden.

[Anonym bruker]

Vel dere får ikke mellomfinansiering, så da får dere ikke mellom finansiering. Du høres litt bortskjemt ut, at verden kollapser fordi om ikke ting går helt etter planen. Hvorfor MÅ dere bo i akkurat det området? Hvorfor kan dere ikke leie i mellomtiden? Hvorfor kan dere ikke bli boende der dere bor? Babyen trenger nå ikke eget soverom enda gjør den vel?

Men blir du så deprimert av å bo der, er det vel heller om å gjøre å flytte raskt og hurtig?

[Anonym bruker]

Sånn som den økonomiske situasjonen er i Norge nå, så må en bare belage seg på å ikke få mellomfinansiering. Slik er det bare og mange må takle mye økonomisk press.

 

Så dere må først selge den dere har og så kjøpe nytt. Det dere kan gjøre er å ha litt lang overtagelsestid på leiligheten deres nå. To måneder eller kanskje tre? Skulle være greit med tid til å skaffe seg noe nytt så lenge dere vil ha det økonomiske overtaket på markedet etter salg.

 

Men situasjonen deres er jo ikke ille da? Den lille som kommer til sommeren vil jo sove på deres rom en stund uansett, ikke sant? Så det er jo ikke før utpå høsten/vinteren til neste år at det begynner å bli prekært. I "worst case scenario" får dere presse dobbeltsenga inn på det minste rommet og ha begge barna på det litt større soverommet. Vi bodde i blokk tidligere, og naboen bodde i en to-roms og hadde en sønn på 13. De voksne sov på stua, for å si det slik, så alt går.

 

Veien ut av knipen, som du kaller det, er nemlig å ha is i magen og gi det tid. Selg først og så kjøp. Enten nå eller til våren.

[Anonym bruker]

Tenk på folk i fks Fillipinene som bor i ei pappeske. 3 generasjoner.

 

Så har du det egentlig bra!

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har sovet på stua i lange tider for at ungene skulle få eget rom, så det er fullt mulig. Det er bare å kjøpe en sovesofa, og gjøre det beste ut av tingene. Det gikk faktisk kjempebra.

Vi bodde også trangt ei stund.

 

Det går an å ha færre ting, og gjøre det beste ut av ting. Vi hadde 3 barn, og 2 soverom.

[Anonym bruker]

At dere syns det er for lite med 2 soverom, og 60 kvm forstår jeg. Men det er neppe noen krise;)

 

Dere har jo to soverom. Ikke alle har det. Jeg bodde på 60 kvm med bare et soverom i mange år, også med 2 barn. Hadde ikke mulighet til noe annet. Og vi hadde det fint, vi:)

 

Så klart må en ha mer plass ettersom barna vokser til, men så lenge de er små er det helt greit:)

 

Mulig løsning blir vel å selge, leie, for så å kjøpe.

[Anonym bruker]

Jeg mener å huske at oktaviastar bodde på 60 kvm med 8 unger, på 2 soverom. Hvis hun kan det, kan vel dere bo der med 2.

 

[Anonym bruker]

Det er en god idè å selge, for så å leie ei stund. Det er nok det beste, mens dere leter etter en ny plass åleie. Kanskje bo hjemme hos en av deres foreldre mens dere leter, kun på kort basis.

 

LYKKE TIL

[Anonym bruker]

Du får trøste deg med at om dette er ditt største problem har du et ganske godt og problemfritt liv! Ting er aldri værre enn vi gjør dem til....

 

VI bodde også på 60 kvm med to barn, i nesten to år faktisk. Enig i at det er trangt, vanskelig å holde det ryddig osv, men ikke det værste som kan skje her i livet.

 

Hvis du synes dette ødelegger hele livet ditt får dere leie dere noe annet mens dere selger og kjøper. Litt stress det også selvfølgelig, med to flyttinger, men kanskje du blir lykkeligere da?

[Anonym bruker]

Vet du,HI, det er ikke sant at 60 kvm ikke kan huse 2 barn.

Det kan det. Man kan gå ut mye, sånn at ungene får rørt seg. Hvis du er mye ute, er det helt ok å bo på 60 kvm.

[Anonym bruker]

vi bor på 53 km2 med snart to små og 3 som er her annen hver helg! og de 4 barna har faktisk det minste rommet, for vi har heller valgt å gjøre stuen romslig så de kan leke her når de er her alle sammen, så har vi heller det store rommet som arbeidsrom og stille rom for babyen når den kommer. det blir trangt, men det er koslig og vi passer på å være mye ute når vi har alle barna på en gang.

[Anonym bruker]

vi har bodd i en 60 kvm leil med 2 soverom i 4 år, helt til eldste var 8 år (hun og lillebroren delte rom) Nå har vi nettopp flyttet inn i et stort eldre hus på 130 kvm med 4 soverom, og hvet du hva? jeg blir litt deppet av det nye huset, savner den lille koslige og oversiktlige leiligheten vår.

Men det er lett å tro at man blir deppet av bosituasjonen men så er det kanskje andre ting som ligger bak.

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det.... Det hjelper ikke hvor mye andre synes at du har det fint og flott.... TRIVSELEN er den viktigste!!!! Hvis ikke en trives der en bor, så kan en ha så mange penger en vil i hele verden! Jeg ville heller foretrukket å hatt det godt med meg selv og omgivelsene enn "å eie et flott hus...." Har enda vondt i magen av å tenke på "det flotte huset alle missunnet oss....." Ja, det var både stort nok og beliggenheten var i det området vi kjente godt til og ville bo i m.m.....MEN noe gjorde at jeg aldri fikk trivselfaktoren og tilhørigheten i dette huset.... (Savnet noen kriterier som var og ER viktig for meg!!!!) Nå er vi heldigvis kommet oss bort fra "fengselet" og her vi bor nå, trives jeg "som plommen i egget".... Akkurat nå leier vi et hus, klart det hadde svart seg å kjøpt noe og eiet det selv.... tenker mye på om vi skal gjøre det....MEN er redd å få disse vonde følelsene tilbake (tenk om vi gjør feil.... osv...) Derfor bor vi nå her pr dags dato og dukker det opp noe som gir meg en 100 % god magefølelse, så slår vi nok til (hadde denne gode følelsen på vår første leilighet, og angrer bittert på at vi solgte den...kunne godt bodd der med både to og tre unger på de to soverommene....

 

Dere som begynner å sammenligen hvordan andre har det i verden m.m. og at en skal være takknemlige osv.... skjønner denne tankedangen, MEN..... for MEG var MINE problemer REELLE akkurat for meg om omverden, mens andre har sine både små og store problemer!!!! En må ta hensyn til det som opptar en selv (høres nok veldig egosentrisk ut og ja, andre har det mye, MYE verre, men når en har problemer som tynger døgnet runt som HI skriver, så er dette REELLE problemer for denne dama...

 

Vi er og blir primitive vi mennesker.... Regner med at mange har hørt om MASLOV's behovspyramide, og for dere som ikke har hørt om denne kommer en liten forklaring: Begynn nederst på nr 1, du kan ikke gå oppover i pyramiden før du har fullført nivåene eller fått tilfredsstilt behovene.

 

1 Fysiske behov (de primitive som mat og drikke

2 Behov for sikkerhet (her kommer tryggheten inn!!)

3 Sosiale behov (være sammen med venner, her kommer også sex inn;)

4 Behov for aktelse (selvtilitt og selvhevdelse)

5 Behov for selvrealisering (eks, høyere utdannelse eller oppnå mål en setter i livet).

6 Samvirke mellom behovene

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Maslows_behovspyramide (her kan en lese mer hvis en er interessert)

 

Poenget er at en kan gjerne gi overflod av penger og gaver til folk som har det værre enn deg selv, MEN da må først og fremst behovene nede i hierkiet være dekket....

 

Så til deg HI. DU må gjøre det Du skal for at behovene dine skal bli tilfredstilte (du vet "fastitsavert på dette selv"!)

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Uff, burde nok lest korrektur før jeg trykket på lagre knappen! Håper dere kan tilgi meg det, for nå "presser det seg på noen andre behov her..." God natt og sov godt ;-)

[Anonym bruker]

En arbeidskolega av meg bor på 60kvm og har fire barn. 2 soverom. Og de har det veldig bra, selv om det er lite. Eneste er at man må tilpasse seg, la være å tenke så mye på at det hadde vært så mye bedre med større. Tenker man positivt, går ting mye lettere enn om man går med negative tanker som det virker som du gjør.

 

Jeg bodde i to år i leilighet på 60kvm med to barn, syns det gikk helt greit jeg. Unger trenger ikke eget rom. Nå bor jeg i hus på 84kvm, 4 barn og vi har tilsammen 3 soverom. Så her sover tre barn på samme rom. Ingen problem. Kunne godt tenkt meg ett større hus, men ikke planer om å flytte til ett større og dyrere hus. Da vil jeg heller ha de ekstra kronene i mnd slik at vi kan kose oss sammen. Det koster så mye mer med større hus syns jeg.

 

Men man burde finne ut hva man vil. Om man kan bo trangt en stund, frem til det er mulig at man kan få ett mellomfinansieringslån. Evt spare opp penger, slik at man da har større mulighet i forhold til å kjøpe seg nytt. Kjøpe i disse tider kan jo også være litt vågalt. Om dere taper på leiligheten dere har nå, noe det er stor mulighet til, får dere evt da lån nok til å dekke neste huskjøp? Og hva er best: liten plass eller stor gjeld med dårlig kritereir på?