Sitter her å gråter..

[Anonym bruker]

Vet ikke hvorfor jeg skriver her egentlig. Så fort temaet abort kommer på bane, så kommer det også masse drittinnlegg. Men jeg har ingen å snakke med egentlig, og jeg må bare få tømt meg..

 

Jeg sitter her å gråter. Ser nesten ikke hva jeg skriver engang..

Fant ut i går at jeg er gravid. Er nok ikke mer enn et par uker på vei.

Jeg og typen har vært sammen i knappe fire mnd, vi har vært veldig forsiktige (men tydeligvis ikke forsiktige nok.).. Jeg går på p piller, men hadde skikkelig mageshau og oppkast for litt siden - vet ikke om det har noe å si, men det kan jo se sånn ut.

Jeg har en liten en på to år. Har vært alene med han fra dag èn. Det har alltid bare vært oss to, liksom.. Oss mot alle! :-) Og jeg trosset alle da jeg beholdt han. Ingen trodde at det skulle gå! Og jeg har gått igjennom et helvete med faren hans.. Men likevel, jeg har aldri angret et sekund. Aldri. Han er hele min verden og alt jeg lever for!

 

Så for fire mnd siden møtte jeg HAN. Mannen i mitt liv, med stor M. Jeg falt pladask, og har fortsatt å falle. Jeg kan ikke beskrive det egentlig, men jeg elsket han fra første sekund.

Jeg har aldri elsket noen før. Aldri. Ikke engang faren til sønnen min.

 

Han har et barn fra tidligere selv, en ti år gammel jente. Som han elsker over alt på jorda. Han er en fantastisk far for jenta! :-)

 

Vi har snakket om dette med barn tidligere.. Det kom opp engang i begynnelsen av forholdet, og han sa noe sånt som "om du blir gravid, så tar du abort ikke sant?". Og jeg sa noe sånt som "slapp av, jeg har ingen planer om å bli gravid!". Og jeg hadde jo ikke det!!

Vi har snakket om det et par ganger i ettertid også, og vi har egentlig blitt enige om at vi ikke har lyst på noe barn. Vi har vært vårt, liksom.. Og det holder.. Tror jeg.. Jeg vet ikke. Det holdt, iallefall. Nå vet jeg ikke lengre.

Jeg fødte sønnen min inn i en kald verden. Ingen som trodde at det skulle gå. Faren hans snudde ryggen, og vi har så vidt sett han i løpet av disse årene. Jeg har grått så mange tårer. Vært sint og bitter. Jeg har vært sliten. Tenk om det blir det samme helvete igjen, men med en ny en? Orker jeg det? Er jeg sterk nok til det? Jeg vet ikke..

 

Jeg fortalte min kjære dette i går. Og i går var jeg fast bestemt på abort. Jeg sa at han ikke skulle få panikk, for det var ikke noe å tenke på.. Men.. Hvis det hadde vært det riktige å ta abort - hvorfor sitter jeg her å gråter som en liten unge da?

 

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg tror ikke at han vil ha dette barnet. Vi har begge hvert vårt liv fra før av. Personer fra fortiden som vil bli rørt av dette.

 

Fuck! Jeg vet ingenting. Jeg er bare redd. Uansett valg, liksom.

[♥binna♥]

Kjære deg.

 

Du er tydeligvis usikker på valget. Snakk med kjæresten din en gang til. Si hvordan du føler deg. Hør på hva han sier. Lytt til deg selv. Har du noen andre du kan snakke med? Familie eller en god venninne?

 

Bruk tid på å finne ut hva du vil.

 

En klem til deg fra meg.

[Anonym bruker]

er du ikke sikker på abort så gjør du det ikke... du vil aldri angre på å få en liten søster eller bror til barnet du har fra før... og har du klart det en gang, uten støtte og hjelp fra noen, så klarer du det igjen, tenk så sterk du har blitt av alt du har vært gjennom...

 

er forholdet deres så sterkt som du gir uttrykk for, så vil han støtte deg og bli glad i barnet sitt, selv om dere bare har vært sammen i fire mnd... forlater han deg fordi du ikke klarer å gjennomføre en abort så var han ikke verdt det i utgangspunktet...

 

ønsker deg lykke til uansett hvilket valg du tar, men hvis du ikke selv er overbevist om at abort er det riktige så ikke gjør det, alt ordner seg selv om det ser mørkt ut nå...

[Anonym bruker]

Det eneste jeg kan si er at det er ille å angre på en abort. Kjenn etter innerts inne hva du føler ang å ta abort. IKKE ta abort for andre enn din egen skyld. Se for deg at barnefaren støttet deg i å beholde, hadde du beholt da,uten spørsmålstegn? Isåfall har du vel egentlig svaret ditt? Uansett, dette er no DU må finne ut av..

Tror uansett at bf blir engasjert og glad med tiden,trenger vel bare å komme seg over sjokket når du eventulet forteller at du vil beholde.

Øsker deg LYKKE TIL med valget og fremtiden

 

Klem

[Anonym bruker]

Hvis han er mannen med stor M, vil han i allefall ikke at du skal gå rundt å angre et helt liv. Du har klart det før, du kan klare det igjen. Selv valgte jeg å få barn alene. Om 2-3 år skal han få en søster eller bror. De menn som kommer får komme. Barna mine er uansett viktigst for meg. Jeg leker gjerne familie med en mann, men det er ikke allverden for meg. Jeg ville aldri ha lovet noen abort. Og du gjorde heller ikke det. Tenk deg om og finn ut av hva som er rett for DEG. Kan du i det heletatt fortsette et samliv med denne mannen om du føler deg det minste presset i ditt valg? Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg anbefaler deg å kontakte Amathea for samtale. De vet en del om slike valg, og kan kanskje gi deg gode råd.

 

Jeg er alene med 2, så jeg vet hva det vil si. Har vært alene hele tiden, også.

 

Siste svangerskap slet jeg med tanker rundt det med abort, men kom til at det ikke var et alternativ for meg. Men det betyr ikke at abort ikke er et alternativ for andre, da.

 

Du har litt tid på deg til å vurdere alternativene, så du trenger ikke bestemme deg i dag, vet du. Snakk med typen din også. Bruk litt tid på dette.

 

Det er ikke lett, dersom du vet at du kanskje blir alene med 2, men det går, det også. Det skal du vite.

[Anonym bruker]

Kan tenke meg du har det tøft nå:-( Føler med deg, selv om jeg aldri har vært i din situasjon..!

 

Ville tatt en prat med han og sagt akkurat det du skrev her, evt vis han innlegget ditt! For du er ikke klar for noen abort, det er tydelig, tror det kommer til å ødelegge deg..

 

Du har klart det alene før, og kommer til å klare det igjen!! Vær sterk for dine barn, det er dem som er viktigst! Kan jo hende at han vil være delaktig likevel, når han får tenkt seg om?

 

Masse lykke til, du skal se at det kommer til å gå bra!

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon som deg. Ble gravid etter 5 måneder og han ville ikke ha barn enda. Han prøvde å tvinge meg til abort. Sa han kom til å gå hvis jeg beholdt barnet. Men jeg klarte ikke å ta abort.

Har aldri angret på det valget. Umulig å angre på ett barn. Barnefaren er i dag glad for at jeg beholdt barnet.

Jeg tok abort når jeg var 16år og angrer en dag i dag. Det er 13år siden..

[Anonym bruker]

Vil bare sende en stor klem! Følg hjertet ditt. Du vet hva som er riktig i din situasjon.

[Anonym bruker]

Hei....ville bare si at jeg har vært i din situasjon!!! bare jeg hadde to barn fra før... og ja jeg valgte abort. Min kjære sa ikke stort, vi gråt hele veien bort.. Jeg valgte abort..fordi jeg trodde jeg ikke ville klare alt en gang til.

 

Jeg angret... og angrer hver dag. min kjære sier fortsatt ikke mye om det hele. Han har også hatt det vondt.. Vi fikk en sønn nøyaktig ett år etter, og er gravide med en sønn til nå. men angrer fortsatt på valget jeg tok. Kan ikke sette ord på det.

 

Derfor tenk deg nøye om......

 

lykke til.. masse klemmer!!!

[Anonym bruker]

Mange menn syntes faktisk ikke det er leit at kvinnen tar abort. De ser ikke på det som noe annet en et velutviklet sperm. Vi vet bedre. Tenk deg godt om. Kan du virkelig leve med en mann som ikke vil ha barn med deg selv om babyen ligger i magen allerede?

[Anonym bruker]

Tror egentlig at du helt innerst inne vet hva du vil.. Det virker som det i innlegget ditt..

Så jeg vil vel si det alle de andre som har svart deg sier: Tenk deg nøye om før du gjør noe som helst!

 

Å siden du skriver at han hadde sagt "om du blir gravid, så tar du ikke abort ikke sant?" så tror jeg faktisk han hadde støttet deg om du velger å beholde (selvom jeg ikke kjenner han da)

 

Å du klarer nok to barn, du sier at du hadde et H*****e med faren til det barnet du har nå, men du kom deg gjennom det å du har et barn du elsker høyere enn alt i hele verden!!Det var det du endte opp med etter forholdet til han fyren:)

 

Tenk deg godt om du:)

Har veldig lyst til å vite hva du bestemmer deg for med tiden:)

Masse lykke til!

 

Klem fra meg.

[Gjest MMJ]

GJør det som er mest riktig for deg du! Ikke for din mann, ikke for andre som "vil bli berørt"... Dette må du virkelig avgjøre selv om du orker å gjøre!

 

Lykke til

 

Klem!

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du vil ta abort, men om du tar valget om abort så gjør du det for å ikke møte motstand eller for å ikke miste mennesker du er glad i.

Utifra innlegget ditt tror jeg du innerst inne har lyst på en liten til, du vil bare ikke ha motstanden...

Tenk deg godt om, tar du abort er jeg redd du angrer, de fleste gjør det desverre...

Snakk med noen utenforstående!

Mange gode klemmer til deg!

[Anonym bruker]

HI her.

 

Tusen, tusen takk for svar alle sammen. Det var gode ord å lese i en vanskelig tid )

 

Jeg trodde aldri at jeg skulle havne i denne situasjonen. Det er sånt jeg har lest om her inne og svart på så fornuftig jeg kan - og nå er det MEG det gjelder.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil. Jeg har tenkt og tenkt i hele dag, snakket litt med en venninne, tenkt litt til, grått litt, tenkt enda mer..

Det er så mye på "i mot-lista" som gjør at jeg føler meg helt.. Ja.. Jeg er jo en voksen dame, jeg vet at når mannen putter privaten sin inn i min så kan det bli barn - og konsekvensene må man ta. Men vi har vært forsiktige.

 

Jeg er bare så redd. Jeg vet hvor mye dritt som har blitt snakket av faren til sønnen min ; Jeg har lurt han, tvunget han til ditten & datten og det er ikke måte på. Da jeg ble gravid den gangen fikk jeg panikk, kanskje mer enn jeg har nå også. Og selvom jeg vurderte abort, klarte jeg aldri å gjennomføre det. Jeg løp gråtende ut fra legekontoret å bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Men det har vært en tøff kamp. Jeg har mange ganger bare villet sette meg ned å gi opp, liksom. Et par ganger i mnd får jeg telefoner fra barnefar om hvor stor hore jeg er (han tåler ikke det nye forholdet), om hvor dårlig mor jeg er som er ute med venninnene mine på kino, cafe, ute å spiser osv (for de single venninnene mine er jo enda større horer enn meg!), han truer med rettsaker, med å ta fra meg sønnen vår, med å "knuse trynet mitt" og knekke kjeven min osv osv osv i det uendelige. Og jeg blir sliten. Styrken jeg får hver dag, får jeg fra sønnen min. Som da selvfølgelig nå er i trassalderen, og alt mamma gjør er galt. Når klokka er sju og lille skal legge seg, kjenner jeg at jeg blir sliten bare av tanken.. Ikke skal han dusje, ikke skal han pusse tenner, ingenting. Og det er en kamp hver kveld. Klokken ni har jeg sovnet.

 

Har JEG nok å bidra med? Har JEG nok energi til å vare på enda èn?

Og tenk om jeg blir 100% alene? Tenk om han ikke vil se ungen?

Og hvordan blir det OM jeg beholder, og han stiller opp - hvordan blir det for sønnen min å vokse opp med en lillesøster eller bror som HAR en far som kommer, som finner på ting osv? Jeg har så mange spørsmål, som kanskje er helt ubetydelige i det store - men for MEG har de mye å si.

 

Jeg sa til meg selv "neste gang jeg får barn, skal jeg ha en ring på finger'n og være godt gift ja!". Ikke at det er noen garanti, hehe, men oddsen er nå da _noe_ bedre, ja! ;o)

 

Jeg vet rett og slett ikke. Og det gjør vondt. Vondt å ikke vite hva som skjer. Vondt å vite at noe vokser i meg, som er helt uskyldig oppi alt

dette.

 

Uff..

 

Men igjen - tusen takk for svar. Var gode ord å lese i natten!!

 

[Anonym bruker]

mine barn har samme far, men yngste har ikke noe med far å gjøre. Dette er fars valg. Likevel er jeg glad jeg beholdt. Jeg svarte deg lenger oppe her.

 

De spørsmålene du har, er viktige. Men de blir små med tanke på et liv du kan gi. Det barnet blir glad for å bli født, og for å ha deg til mamma.

 

Det får jeg høre daglig; "jeg er så heldig som har deg til mamma";) Og det er barnet som ikke ser sin far.

 

Ikke alle er like heldig å ha begge foreldrene i sitt liv, men det betyr ikke at de ikke er glad i livet.

 

Der er mange slitsomme stunder, men likevel veier de gode stundene opp. jeg vet følelsen av å skulle klare alt hver eneste dag. Bare tanken er slitsom. Men barna har det bra, og da er det godt for mor, også

[Anonym bruker]

Stakkars "liten".... Og da mener jeg deg. Dette er ikke lett!

 

Jeg har vært i din situasjon. Jeg valgte abort, og det hele 2 ganger. JA, nå dømmer vel mange meg her inne. Jeg var en gang i tiden en sterk motstander av abort, det var, helt til jeg havnet i "klemma" selv. Jeg gikk på p-piller. Jeg fulgte dem også! Men ble gravid hele 2 ganger, med 2 forskjellige merker, da legen min mente at jeg burde bytte merke, istedet for å sette inn spiral. Han trodde åpenbart ikke på meg, da jeg fortalte at jeg ble gravid på pillen og ønsket å sett inn en spiral for å slippe å oppleve det igjen.

 

Jeg byttet lege.- Og denne legen kom med noe veldig klokt, da jeg sto fremfor valget mitt: Du skal tenke på den du allerede har. Hans liv er viktig. Han er her og han trenger deg. Jeg valgte abort, og har ikke angret. Såklart gråt jeg. JEg har grått mye. Vært usikker på om jeg gjorde det rette. Ville jeg kanskje ha greid det likevell?....

 

Så kommer dagene. Dagene med en 4 åring som er svært vanskelig. JEg føler jeg ikke strekker til. Tålmodigheten er ikke alltid der. Det er da jeg tenker: Hva hvis jeg hadde 2 !!!!!!! 2 unger med forskjellig temerament og personlighet. krangling.. Masing.....

 

Nå er jeg ikke alene lenger. JEg har en mann. Men likevell er det dager da lunta er kort !

 

Mitt råd til deg er:

 

Ditt forhold er "ferskt"....

Du bør legge hele forholdet til side når det gjelder ditt valg. Du vet ikke om det vil vare. Tenk heller: orker DU en til alene. DU og barnet ditt nå. Det er det som gjelder. Så velg for dere to. Velger du abort skal du ikke skamme deg. Småsøsken kan han få senere, når du er rede.

Er du rede for dette nå, er det flott. Men vit at du strekker til. JEg ser du har ikke hatt det lett. Men du har greid det! Vær stolt av det, og ikke føl deg som et dårlig menneske, dersom du velger abort.

 

 

STOR klem til deg.

[Guri Malla har to små]

Følg hjertet ditt kjære deg, resten vil ordne seg etter det

 

Klem

[Anonym bruker]

At du gråter, betyr at du bryr deg.

At det er en vanskelig avgjørelse å ta, betyr ikke at det ikke er rett.

Du er kort på vei og om du skynder den til legen, får du ordnet

en abort fort, så er du ferdig med det.

Og selvfølgelig er det vondt, leit og trist etterpå også,

vonde avgjørelser ER det, men det betyr fremdeles ikke at de ikke er riktige.

Men SÅ setter du deg ned å snakker med kjæresten din og får ha til å

sterilisere seg. dersom det er hans fulle alvor at dere aldri skal få felles barn, få får han ta sin del av ansvaret.

[Anonym bruker]

NN 22:59 skrev:

 

Å siden du skriver at han hadde sagt "om du blir gravid, så tar du ikke abort ikke sant?" så tror jeg faktisk han hadde støttet deg om du velger å beholde (selvom jeg ikke kjenner han da)

 

****

Du må nok lese en gang til hva HI skriver, du har fått med et "ikke" for mye... Det han sier er altså; Hvis du blir gravid, så tar du abort, ikke sant? Så jeg tror ikke hun skal satse alt for mye på at han stiller opp. Han har gjentatte ganger i løpet av de fire månedene de har vært sammen sagt at han ikke ønsker seg barn i den nærmeste framtid...

 

[Anonym bruker]

Er det ikke leit for det ene barnet når det andre reiser til far på samvær?

Det er jo noe spesielt at bare den ene har samvær når de har felles far...