Hvor mange er virkelig lykkelige her?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke en gang at jeg vet hva det vil si å være lykkelig i et forhold. Er det bra nok å kun ha det greit?

I forhold til datteren min er jo så absolutt lykkelig. Vi har våre dårlige dager også, men i bunn og grunn er vi uadskillelige. Min kjærlighet til henne er ubetinget. Uansett hva hun sier eller gjør, kommer jeg alltid til å forsvare henne med nebb og klør.

Det har liksom alltid være bare oss to. Vi har gått igjennom så mye sammen, vi har delt gleder sammen. Vi har delt sorger og grått på hverandres skulder. Men vi har kommet oss gjennom ting, bare vi to.

 

SÅ møter jeg da en mann, og nå etter 9 mnd er han trist og lei fordi jeg aldri helt åpner meg for han. Jeg har så utrolig mye jeg skulle ha delt med han. Han vet i grove trekk noe, men vi har liksom aldri snakket skikkelig om ting som har skjedd.

 

Jeg prøver å la være å fokusere på fortiden, men føler alikevel at det holder meg igjen. Jeg greier liksom ikke å knytte bånd til han

Jeg har gått videre i livet mitt på alle andre områder. Jeg begynner å få tro på meg selv igjen, jeg har begynt på skole igjen, flyttet en ny plass og ting går kjempefint mellom meg og datteren min. Hun er så flink og hjelpsom. Hun er den beste! Hun har opplevd mange skuffelser i forhold til sin bilogiske far, som forøvrig har gått hardt innpå meg også.

Men så lenge vi er sammen så klarer vi det. Vet jo at vi har hverandre. Hun mister meg aldri.

 

Men jeg blir liksom ikke lykkelig med kjæresten. Vi har hatt to forskjellige liv. Vi har forskjellige mål og drømmer i livet. Vi har egentlig ingenting til felles, bortsett fra at vi er glade i hverandre. Og jeg ser at han er oppriktig glad i datteren min, og hun er oppriktig glad i han. Men er det nok?

 

[Himmel og hav]

Lykke er ikke en konstant, den er avhengig av hva du forventer deg. Hvis det du leter etter er den "sveve på en rosa sky ala Hollywood" lykken, så tror jeg at du alltid vil være på leiting etter noe mer, noe bedre.

 

Det å kunne knytte bånd til et annet menneske innebærer også at du må våge å slippe litt taket i deg selv. Du må på et punkt bestemme deg for om du stoler så mye på hans kjærlighet til deg, at du kan slippe taket og hvile hos han. Men du må samtidig ha tillit og tiltro til deg selv, at du klarer å reise deg igjen hvis det skjærer seg.

 

Utfra det du skriver så får jeg et bilde av en krampaktig tosomhet mellom deg og datteren din, og at hun tildels bærer ansvaret for din lykke og ditt behov for å være knyttet tilet annet menneske. Slik du beskriver det, så framstår hun nesten som den livspartneren du har valgt. Men vet du, du har henne ikke for alltid. Du vil være der for henne, men hun vil løsrive seg mer og mer fra deg. Det er slik det skal være. Står du da stolt og ser henne dra, eller klamrer du deg til henne og trygler om at hun blir?

 

Jeg har en sterk tro på at lykke ikke er en ting som bare skjer deg, det er et livsvalg. Og det å ikke ha interesser til felles trenger absolutt ikke å stå i veien for et langt og lykkelig samliv.

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg opplevde lykke med faren til min datter. Kunne virkelig kjenne på kroppen min at denne mannen elsker jeg. Disse følelsene har jeg ikke sammen med kjæresten min. Men man kan ikke føle likt for alle?

Mener ikke at jeg skal sveve på en rosa sky, det har jeg aldri gjort. Men skulle bare ønske det var noe mer....ikke bare "ha det greit".

 

Jeg vet nemlig ikke om jeg greier å reise meg igjen, dersom det skjærer seg mellom oss. Kanskje derfor jeg holder igjen. Jeg ble så brutalt såret av pappaen til datteren min at jeg ikke engang greier å si "jeg elsker deg" til noen.

 

Ble litt lei meg når jeg lest svaret ditt angående at min datter bærer ansvaret for min lykke. Men hun er jo den eneste jeg har. Den eneste jeg kan stole på. Den eneste som har gitt meg ekte kjærlighet. Selv om hun blir sur og fornærmet på meg, så vet jeg innerst inne at hun er glad i meg og at jeg er mammaen hennes. Jeg har aldri hatt noe godt forhold til min egen mor, så jeg er livredd for at min datter skal føle det samme.

 

Jeg ser at hun reiser annenhver helg til faren sin, og nå blir hun borte fra meg hele julen. Vet at det ikke var det du mente, men uansett, nå har faren begynt å ta ansvar så det er ikke "oss to" lenger. Jeg unner henne å ha en pappa som stiller opp. Det varmer hjertet mitt når hun kjører avgårde med han og jeg kan se hvor stolt hun er for at han faktisk kom å hentet henne. Jeg ønsker henne alt godt, og gir livet mitt for at hun skal ha et godt liv. Ingenting i verden betyr mer for meg enn henne. Det tok oss mange tårer og krefter for å komme dit vi er idag, men det var så absolutt verdt det.

 

Jge er fryktelig knyttet til datteren min ja, men det er første gang i mitt liv jeg har følt tilhørighet til noen. Første gang jeg har følt meg nyttig, for jeg lever jo livet mitt for henne. Vil bare legge til at jeg ikke er helt gal altså. Hun går i barnehagen hver dag, har venner og besøker faren sin annenhver helg. Så jeg deler henne med andre.

 

H.I

[Anonym bruker]

Så godt at du har et så bra forhold til din datter , men pass på så du ikke har samme forventninger til følelser ovenfor en mann.

 

Hvis du og kjæresten din ikke har noe til felles, er ulike som person, og du føler at du ikke naturlig vil åpne det ovenfor han, bør du spørre deg selv om han er den rette for deg ?

Det at man spør seg selv om mannen er den rette, og at man tviler på følelsene ovenfor han, lover det kanskje ikke bra ?

 

Noe helt annet er det å forvente at man skal gå rundt å føle seg lykkelig til en hver tid, det er det ingen som gjør..............Du har hatt et så sterkt forhold til din datter, og vært alene med henne, mye skal til for en annen person skal komme mellom dere, hvis du skjønner ?