Lykkelige skilsmissehjem?

[Anonym bruker]

Finnes det?

 

Tenker tilbake på min egen barndom, og vi som så at mamma brøt sammen under pappas kontroll. Hun har null selvtillit i dag, og det skjønner jeg godt, for pappa hadde alltid mye negativt å si til henne. Men hun diskuterte ikke tilbake. Men hun gråt stadig vekk når han ikke så.

 

Men de skulle ikke skilles, for barna har bare godt av å ha foreldrene boende sammen. Det er slik det skal være.

 

Sånn jeg ser det, hadde iallefall vi barna hatt et bedre hjem uten pappa. Så jeg kjøper bare ikke den at alle barn bør ha foreldre som bor sammen.

[Anonym bruker]

helt enig med deg! jeg vokste også opp i et jævlig hjem men heldigvis klarte mamma å ta seg sammen å skille seg. da fikk vi det mye bedre å. å det har jeg sett på flere barn der jeg jobber oxo.*jobber på skole* at barna som kansje har vert håpløse å ufordragelige blir værdens hærligste å blir også flinker på skolen når foreldrene har gått fra hverandre. barn merker å ser mer enn man tror å hvis barna ser å merker at mor å ar ikke har det no bra å ikke er snille med hverandre så har ikke det det heller.

[Anonym bruker]

Om hjemmet er dårlig i utgangspunktet er jo skilsmisse en god løsning. I hjem der barna har det godt, men foreldrene har mistet følelser for hverandre er jo en skilsmisse aldri lykkelig.

[Anonym bruker]

Ingen barn har godt av å se at en av foreldrene blir undertrykt. Dessverre tror jeg for mange gir opp uten å prøve familievernkontoret. De har iallefall vært fantastiske for oss, og har hjulpet oss kjempemye. Alle burde gi det en sjanse!

[Anonym bruker]

Både min søster og jeg hadde det godt hjemme selv om mamma og pappa mistet følelsene for hverandre. De kranglet aldri, men det var ikke vanskeli å se at de var ulykkelig. Nå er de skilt og lykkelig med nye partnere:) Så jeg vil ikke si at den skilsmissen var så forferdelig, men selvfølgelig var det litt vondt..

 

Og de gav det forresten 3 forsøk før de bestemte seg for å gi opp kampen..

[Meesah og HattiFnattene♡]

Vår tid har ført med seg en slags mal om at foreldre skal utslette seg selv og sine egne behov fullstendi for barna sin skyld.

Det som er viktig når det går så langt som til skilsmisse/brudd er at foreldrene er siviliserte, snakker pent om hverandre, ikke krangler foran barna, og at barna får inn med teskje at det ikke er deres skyld, og at foreldre hele tiden viser at de fremdeles er like glad i barna, og pioriterer de. Ærlighet (under visse begrensninger) er også viktig.

Jeg har ikke tatt skade av å være et skilsmissebarn. Det som har skadet meg er alt som har skjedd i kjølvannet. DET er det forelsdre bør tenke på.

Har foreldrene det bra, og samarbeider godt, da har barna det bra

[Anonym bruker]

Jeg hadde en fin barndom, til tross for at jeg som voksen har skjønt at mamma ikke fikk noe kjærlighet av pappa. Tusen takk for at dere holdt sammen for min skyld.