krav om "sirkus" aktiviteter og ekskludering av fellesbarn til samværshelgene.

[Anonym bruker]

Vi har en biomor som tydelig viser at hun vil at far skal kun prioritere særkullsungen samværshelgene. Hun vil at de skal alene dra på kino, middag, bowling, hoppeloppeland, svømmehall osv. Og fellesbarnet skal ikke være med siden fellesbarnet har faren hele tiden.

 

Men jeg mener at eksludering av noen aldri er greit, ikke systematisk ihvertfall. Også smitter disse kravene over på ungen. Hun forventer at far skal slippe alt og komme løpende når det passer henne og bm. Synes det er vanskelig at alt skal være dyre ting, da vi ikke har så god råd.

 

Det at far er med fellesen hele tiden er heller ikke riktig. I hverdagene kommer han sent hjem etter jobb rekker så vidt å se ungen før h*n skal legge seg. De helgene vi ikke har felles barnet vil far gjerne møte kamerater og ha det sosialt også er det alt det praktiske som holdes unna samværet men som må gjøres i helger uten samvær. Og felles barnet er jo inkludert hos mor og inkludert hos far, mens fellesen skal eskluderes fra faren 50% av fritiden.

 

Far er enig med meg, men han er sliten av å bli dratt mellom mine og biomor sine krav og orker ikke alltid å stå imot og gir etter for kravene til biomor og særkullsbarnet. Denne helgen ville særkullsbarnet at hun og far skulle reise bort lørdag, svømming, kino og resturant. Heldigvis ble jeg og far enig om at vi alle skulle finne på noe annet sammen istede. Så nå ringer vel biomor snart og gir mannen min huden full, for at ikke far prioriterer datteren og hennes ønsker under samværet. Usj... Det er så slitsomt å leve med dette. men forstår ikke at det at vi gjør koslige ting sammen som en familie ikke er godt nok?

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg vil ikke si jeg har vært i samme situasjon, men biomor har alikvell i enkelte tilfeller ymtet frempå om at far og barnet skal ha tid alene, uten meg. Min samboer er en "sterk" mann. Han er av den stae, stri typen, og finner seg ikke i noe tull på noe som helst måte. Så han sa klart og tydelig i fra med en gang, om at hvordan hun (biomor) styrer hjemme hos seg er en ting. Men hos oss en vi en familie. Jeg, min samboer, min stedatter og vårt kommende fellesbarn. Vi gjøre familieting sammen. Dette er også stedatteren klar over, og hun synes ting er fine som de er. Hun vil at alle skal være sammen hjemme, at vi skal gjøre ting sammen.

Jeg og samboer fokuserer veldig på jenta når hun er hos oss. Vi gjør ting sammen med henne, alt fra lekser og måltider, og ser på tv sammen med henne. Jeg og samboer sitter ikke i armkroken til hverandre og susser mens hun er tilstede, rett og slett fordi hun ikke skal føle at vi ikke bryr oss om henne. Når hun har lagt seg er det kjæreste tid. Hvordan det blir når den nye babyen kommer vet vi jo ikke, men jeg håper på at vi kommer til å fortsette i det gode familiesporet.

[Anonym bruker]

I alle dager... Mannen din har vel samvær med datteren sin, ikke ekskona si. Dette hørtes besynderlig ut.

 

Dere må sette ned foten en gang for alle og si det er slutt på slike aktiviteter. Jeg ville ikke funnet meg i det som stemor, og jeg ville ikke funnet på å foreslå det som biomor.

 

Men dere kan jo foreslå at dere alle kan ta en kaffe sammen i ny og ne, gjerne med hennes nye partner (hvis hun har en).

 

Skjønner at mannen din blir sliten, men det kan dere altså rydde opp i dersom dere sier i fra på en ordentlig måte og i tillegg klarer å overse kjeft fra den kanten en stund fremover til det har roet seg.

[Anonym bruker]

Oops... Misforstod litt her, trodde et øyeblikk at biomor hengte seg med på samværsaktiviteter. Men mener fortsatt at dere må sette ned foten og selv være herrer over eget hus, livssituasjon osv.

 

Jeg ville aldri funnet på å prøve å kontrollere hva jenta mi gjør hos faren sin når hun er på samvær.

 

 

[Anonym bruker]

Tror det eneste riktige er å være tydelig på at dere ser på barnet som en naturlig del av familien og at dere legger opp de helgene på en helt vanlig måte og gjør ting sammen. Noe annet vil skape sjalusi og motsetninger mellom søskenene. Hva biomor mener om dette spiller egentlig ingen rolle.

[Anonym bruker]

jo flere barn man ra jo mindre alene tid får vi med hver. jeg tenker ofte i forhold til minstemann at det er trist at jeg ikke får samme bonding, som med eldste. men når eldstemnn kom, da var det kun oss to, og da yngstemann kom var jo eldstemann på plass allerede.

lurer av og til hvilken verden noen lever i, at en skal ha tid og råd til alt mulig. min hverdag og sikkert mange med meg består seg i å stå opp, levere i barnehagen, jobbe, hente i barenhagen, lage mat, spise mat, og lage tilkvelds omtrent før en har gått fra middagsbordet. bade unger og legge unger, før en sovner helt utbrent og venter på første våkeperiode, før hele runddansen begynner igjenn.

når det er helg skal en få tid til alt en ikke fikk tid til i uka. selvsagt har vi høyt oppe på lista å være sammen med ungene, vi prøver å gå tur, holde på i hagen eller ute med huset, men at vi alleer ute, ungene leker, eller er flinke til å "hjelpe til", men vi er da sammen. vi lever jo i tidsklemma og gjør så godt vi kan.

men hos oss er det goså sånn, at for særkullsbarna er det ikke godt nok å gå tur, eller hjelpe å fikse takrenna, skifte hjul på bilen eller dra på julehandel. da er det som du sier dyre aktiviteter som dreier seg om kos og morro og som helst koster mange penger. det blir ofte sure miner om det ikke blir som de vil, og vi kjenner jo igjenn sure oppstøt fra deres mor, om hvor lite vi tar dem med på. jeg synest jo ikke det er så koselig. særlig ikke når det er helt urealistiske forventninger de har til alt vi bør finne på sammen med dem.

andre vi kjenner med barn på den alderen holder jo ikke på sånn som de foreventer, eller deres mor forventer. det er litt dumt og det ødelegger ofte stemningen. vi kunne jo hatt det mye koseligere om livet ikke bare dreide seg om å være grådig.