Morsinnstinktet har tatt overhånd.

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer fikk en datter for 11 mnd siden.

Et velskapt vakkert barn!

 

 

Nå har det seg slik at jeg dessverre ikke elsker mannen min lengre. Jeg tror faktisk ikke jeg elsket han da jeg var gravid heller.

Men jeg husker jeg prøvde , og prøvde. Jeg var sikker på at det var hormonene mine som regjerte og alt ville stabilisere seg etter fødselen. Men neida, jeg elsker han virkelig ikke. Jeg er glad i han , å det er her problmeten inntreffer. Jeg er bekymret for han , jeg vet med sikkerhet at hvis jeg går fra han raser livet hans sammen. Hele økonomien , drikking, samvær med barn, stikker mest sannsynlig av til Thailand eller lignende. Alt han har bygget opp mens vi var/er sammen kommer han til å gi faen i.Han har en lett utgave av bulimi, som kommer til å ta fullstendig overhånd igjen- å gjeldsordningen vi har ordnet til han kommer gå "raka vegen at helvette"....

Å jeg er selvsagt bekymret, fordi jeg vil at dattra mi skal ha en stabil pappa. Han har to barn før å har endelig fått et normalt forhold til samvær, osv.

 

Men jeg vet med sikkerhet at alt går til helvette nå om jeg drar.

Derfor drar jeg ikke. Jeg er sammens med han , å finnes i livet hans, for han trenger meg. Dessuten unner jeg datteren min en normal pappa.Med normal samværstid, osv. Ikke en slask som roter til alt.....

 

Det er ikke for å sitte å gjøre meg selv til noe Gabriell, men jeg kjenner at morsinnstinktet tar over, jeg vil jo at han skal ha det bra, å være lykkelig. Å ha et fint liv.

Derfor går jeg ikke fra han. Det er derfor jeg utsetter min egen happines..

 

Uff, trist med sant.

[Anonym bruker]

Jeg flyttet fra mannen min for å bli happy. Under samtaler med familievernkontoret kom den gamle ham tilbake, en jeg ikke husket, og med ett dukket følelsene opp igjen. Men han ville ikke ha meg igjen. Prøv parterapi først.