Å ta kontakt anonymt med barnevernet

[Antinissen]

Er det virkelig å dolke folk i ryggen?

Dersom en god venn sliter i rollen som forelder, og det går ut over ungene hennes/hans, så ser jeg ikke helt logikken i at det er å dolke vedkommende i ryggen dersom man tar kontakt med det offentlige.

 

Selv ville jeg vært glad for om noen av mine nærmeste hadde tatt kontakt med det offentlige dersom jeg påførte mine egne unger skade, hvis de vurderte det slik at det ikke ville føre frem å snakke med meg.

Som foreldre er vel de fleste faktisk glad i ungene sine og vil dem ikke vondt. Gjør man dem vondt så vil man vel nødvendigvis trenge hjelp til å gjøre ting riktig. Så om det føles som et nederlag eller hva det måtte ha føltes som, så er det i hvert fall ikke dolking i ryggen, dersom noen gjør noe bra for de ungene man elsker.

[Pappalille]

Jeg vil vel si at man bør tenke på barnets beste, ikke forelderens følelser. Og dette med å "dolke i ryggen" synes jeg er fjortispreik som hører hjemme i diskusjoner om "schærster" og ikke når det gjelder barn og barns krav til omsorg.

 

Enig med deg Antinissen.

[Anonym bruker]

Dersom det er noen man kjenner godt, er i familie med eller en venn synes jeg kanskje man bør ha anstendighet nok i toppen til å fortelle vedkommende at man har kontaktet barnevernet. Ikke for å stille noens nyskjerrighet, men for at de skal slippe å gå rundt å lure på hvem av deres venner/naboer/familie som har kontaktet barnevernet.

 

Det handler jo ikke om å SPØRRE noen om det er greit at man ringer barnevernet, snarere "Jeg synes dere trenger hjelp, og har ringt barnevernet". Men da bør man kanskje være sikker på at noe er galt, og ikke bare "jeg tror kanskje pappa kjefter litt mye og mamma er full på byen hver helg...". Dersom man er så sikker på at man gjør det rette, hvorfor da være anonym for dem det gjelder?

[Anonym bruker]

Jeg har blitt meldt til barnevernet før, og det er det beste som har skjedd meg. Da fikk jeg hjelp til å komme gjennom en personlig krise. Ikke mistet jeg barna heller, det skal en del til, men jeg fikk litt avlastning og hjelp til å takle dem.

 

Og en ting er jeg glad for: at jeg ikke vet hvem det var som meldte meg. Har mine mistanker, men per i dag er ikke mitt forhold til noen forandret. Hadde jeg visst hvem, hadde jeg nok ikke greid å fortsette som før... Selv om det var en god ting at jeg fikk hjelp.

[Antinissen]

Hva har anstendighet med saken å gjøre? Er det noen som står familien nært, så har de nok også et solid grunnlag å uttale seg på.

Det er mange grunner til ikke å si noe til mor/far. Kanskje er en av foreldrene syke? Kanskje vedkommende er flink til å manipulere? Vedkommende kommer sannsynligvis ikke til å føle dette som noe annet enn et angrep, og det vil bli tungt for alle parter i etterkant.

Fordi dysfunksjonelle familieanliggende er så tabubelagt så vil man naturlig nok følt seg illojal ved å ta kontakt med det offentlige. Det er ikke dermed sagt at det ikke er det riktige å gjøre.

 

Om det å være anonym gjør det lettere så ser jeg ikke helt at det er et problem.

[Gjest]

Veldig fint innlegg, anonym 17:59! Det svarer godt på HIs innlegg, mener jeg. Godt at du fikk hjelp da du trengte det!

[Miss Misantrop]

Jeg er langt fra fjortis. Da et familie medlem hadde problemer satt jeg meg ned med dem sa at: For meg ser det ut til at problemene har vokst dere over hode. Jeg har ingen god ide til hvordan løse dette uten å involvere andre. Jeg kommer til å kontakte barnevernet og utrykke min bekymring for situasjonen. Selvfølgelig ble de sinte på meg. Men det er ok. Det var snakk om seksuelle overgrep.

[Anonym bruker]

Hvorfor må alle være så feige. Det å late som man er venner når man går bak ryggen på folk å tilkaller hjelp er bare dumt. Hvis man ikke melder anonymt vil jo uansett vedkomende finne ut av hvem det var og da er i allefall alt håp om vidre kontakt over.

[Anonym bruker]

En "go venn" meldte oss til barnevernet engang, plutselig en dag fikk vi en bekymringsmelding i postkassa og ble innkalt til møte. Var der bare en gang og de var her hjemme en gang og barnevernet kunne ikke skjønne hva som var grunnlaget for denne bekymrings meldingen.. Helsestasjonen sa til meg at dette gjorde vedkommende kun for å være slem og at vi ikke skulle bekymre oss. Så man skal ikke stole 100% på de man tror er gode venner, pass på hva man sier til de for alt kan bli brukt mot en.. heldigvis "vet" jeg hvem det var som meldte oss. Men det er ikke alle som gjør dette kun for å ville hjelpe, noen gjør det rett og slett for å være ondskapfulle og det er jo veldig greit så lenge man kan si hva man vil til barnevernet og gjemme seg bak det å være anonym. Men jeg tenker positivt på det, ikke alle som får mulighet for å få stemplet: BRA FORELDRER på papiret :)

[Antinissen]

Missantrop. Alle situasjoner er vel ikke som ditt eksempel? Alle mennesker er vel ikke som hverken deg eller denne familien som du snakket med?

Det kan være ganske mange momenter spiller inn for at man kan velge å være anonym.

Hadde noen meldt oss til barnevernet fordi de var oppriktig bekymret for barnet vårt, så hadde våre sårede følelser vært hinsides viktige.

Hadde det vært grunnløst så hadde det heller ikke vært noe for oss å bekymre seg for.

Dessverre så har jeg flere eksempler hvor jeg selv har valgt å være lojal mot barns opphav fremfor å gjøre noe aktivt for barnet, tiden før jeg fikk barn selv. Det er langt tristere enn å bli stemplet som en som dolker noen i ryggen. Noen bør i enkelte (mange) tilfeller være "feig" og gå bak ryggen på foreldre, som faktisk skader barna sine.

[Miss Misantrop]

Nei, allle situasjoner er ikke som min. Og jeg kan komme på senario hvor ærlighet ikke lønner seg, Men å fortsette et vennskap som ikke er bygd på tillit forstår jeg ikke.

[Antinissen]

Igjen, det er mye som kan spille inn.

Blant mine næreste venner har vi selvfølgelig snakket om lignende scenarioer, og vi er enige i at vi ville snakket sammen om det var noe vi hadde reagert så alvorlig på at vi ville tatt kontakt med f.eks barnevernet.

 

Men så kan man ikke forutse f. eks psykisk sykdom som hadde gjort en slik samtale fullstendig meningsløs.

 

Det finnes ytterst få situasjoner som er sort/hvit.

[Anonym bruker]

Miss Misantrop: Så du valgte å være så "voksen" å ta det opp face to face fordi du ville beholde vennskapet?

[Anonym bruker]

det er ikke anledning til å gjøre det. du kan be om å få være det, men i det er alltid mulighet for innsyn i alle sider i saken

[Miss Misantrop]

Nei, det var ikke noe vennskap å bevare. Men det var familie og jeg vil kunne se de i øynene igjen samt å stoppe spekulasjonen om hvem som hadde gjort det.

[† I Jesu Navn †]

Ville dere valgt dere selv som venner? Jeg mener klart at man skyller en hver venn å ærlig si i fra om hva man tenker å gjøre. Så får det gå som det vil med vennskapet.

[† I Jesu Navn †]

Helt enig med Miss Misantrop. Det er ikke ok å stikke folk i ryggen.

[Anonym bruker]

Antinisse. Fatt deg i klarhet. Hvorfor skulle barna lide fordi om du står frem med navn og nummer. Barna lider fordi du ikke sier fra, det alternativet er bare for dumt. Barna og de voksne fortjener å få høre hvem som reagerte. Hvis barna lider setter de sikkert veldig pris på å høre at du gjorde det.

[Anonym bruker]

Om et av foreldrene er syke betyr ikke det at det er greit å føre de bak lyset alikevel.

[Antinissen]

Det jeg mente var at barn kan være skadelidende fordi folk ikke ønsker problemene det kan medføre dersom man tar kontakt, derfor er det bedre å ta kontakt anonymt enn å ikke ta kontakt i det hele tatt, noe som for mange blir alternativet.

[Antinissen]

Ja, jeg ville hatt meg som venn. Og pussig nok så er det flere mennesker som også velger å være venn med meg, til tross for at de vet hva jeg mener om forskjellige ting og tang.

Men det er sikkert fordi de fleste av mine venner er fullstendig inneforstått med at ting ikke alltid er enten eller.

 

..og så er vi enige om at man ikke skyller noen noe når det kommer til vennskap. Det handler om å gjøre det man mener er riktig og kunne stå inne for det.

[Anonym bruker]

Er du mann, Antinissen?

[Anonym bruker]

Å være anonym melder er så og si ikke mulig i praksis. Du kan be om å være anonym, men klienten har etter loven innsynsrett i alle saksdokumenter og slik er det ikke vanskelig å finne ut hvem som har meldt..

[Antinissen]

Jeg kan godt være det hvis du vil, anonym 21.53.

 

For meg personlig så er det ikke viktig om man får være anonym eller ikke. Men jeg syns helt klart at det er mer negativt enn positivt dersom man ikke kan være anonym, av grunner som er nevnt over.

Barnevernet burde være så profesjonelle at de ville vært fint i stand til å vurdere hvilke henvendelser som er seriøse og hvilke som er ondsinnede.

 

[Anonym bruker]

Det er ikke lett å skille seriøse og useriøse meldinger, det kan jeg skrive under på. Jeg mener dessuten at det er bedre å undersøke en sak for mye enn en for lite..... Barnevernet er jo ikke noe å være redd for, vi er da ikke ute etter å "ta" foreldre.... Vi er her for å hjelpe!