Her kan dere lese om et "uverdig drap" (inspirert av ADHD debatten)

[Anonym bruker]

Jeg brukte 6 år på å avgjøre om jeg skulle medisinere min gutt eller ikke. I en alder av 10 år er han så akterutseilt i skole/lekser og sosialt som det er mulig å bli. Han har ikke en eneste kompis, og da mener jeg virkelig ikke en eneste en. Aldri noen å leike med på skolen, aldri noen som kommer hjem her å spør etter han, han bli ikke valgt når klassen skal velge lag ol.

 

Han får juling på skolen,slag og spark , dytter, og dem slår med balltre og det dem måtte finne. Han blir påført blåveiser, utslåtte tenner, kjøttsår og småsår.Klærne hans blir borte, sko blir borte, sekken blir tømt på hode, bokbind blir revet av bøkene hans, gymtøyet blir dynket i dusjen FØR gymtimen, han får selvfølgelig straff for ikke å ha med gymtøy. For det er jo det han sier, at han har glemt det, ikke at medelever har gjort gymtøyet han dryppende vått.

 

Gutten min står å tar imot, når dem er ferdig med han stikker han til skogs, skolen må leite etter han og finner han hver gang (heldigvis)

Han tar igjen når han får mulighet, men av typen "dyppe lua i sur melk", gjemme bort ei jakke eller en sko osv....

 

Når skoledagen er slutt får jeg telefon hjem om hva som er skjedd, da får jeg høre hva "denna derre sønn min har gjort igjen. Jakka med melkeskvett var faktisk helt ny, læreren har sagt fra til "jakke-mamma" om at hun kan kontakte meg så jeg kan betale for rens.

I dag igjen stakk han fra skolen og frarøvet mange av elever skoletimene fordi mange måtte leite etter han. Neste gang han stikker gidder vi ikke leite etter han, han kommer sikkert tilbake. Joda, han gjør det, men ikke før skolelysene er slukket og jeg har venta 1 time på han, jeg må kjøre å hente og leite etter han selv, da sitter han gråtende i skogkanten og venter på tryggheten sin, mamma.

 

Vi har prøvd Ritalin, for hans største problem er konsentrasjon, han klarer ikke følge med gjennom hele timen, han faller ut. Han sliter med skolearbeidet, uleselig håndskrift, leser dårlig, husker ikke hva han har lest, får ikke med seg beskjeder osv.... Når han gikk på ritalin (vi hadde en lang samtale med gutten som ville prøve frivillig) var alt mye bedre, leksene gikke sånn passe greit, han hadde jo ikke kamerater uansett, men hjemme fungerte han mye bedre, ute blandt familie og våre venner, på handleturer osv...

 

MEN, han så så trist ut, innesluttet, og det blei ikke slutt på mobbing, erting og trakkasering fra medelevene så etter nesten 1 år valgte vi å kutte medisin.

 

Gutten er nå blitt 11 år, han "dingler" for seg selv, er alltid aleine. Han har ingen, hverken medelever eller lærer som ofrer han en tanke. Han er blitt en som er på skolen, en som ikke sees. Det forventes av han som alle andre, jeg får ikke lenger tilbakemeldinger fra skolen. Han kommer bare hjem og forteller at blåmerket kommer av at han datt. Skal av fortanna, som forklares med at han løp på døra... osv...

 

Jeg kjenner mange foreldre med barn på samme skole, deres barn forteller noe helt annet enn det min sønn forteller meg. Det andre foreldre hører er at alt er som før.

 

Vi har fått vedtak om spesial pedagogisk opplæring, assistent og tilrettelegging osv.... men hva fylkesmann skriver, eller hva grunnskoleleder skriver i vedtaket sitt er langt fra hva skolen gjør. Skolen gjør ikke noe, det finnes ikke noe form for forandringer. Medelevene blir skånet fra min sønn. Jeg blir oppfordret til at min sønn bør kanskje være hjemme fra turen klassen skal på, for det er jo ikke lett å forutse hva som kan skje.

 

Min sønn er den som struper enhver, men han er jo verdens fineste og beste gutt, hvorfor kan ikke folk se det?

Her hjemme har vi faste rutiner og "orden i sysakene" så han fungerer helt greit uten medisiner. Et sukkerkick gjør han umulig, men det veit vi jo, så dette planlegges nøye.

 

Jeg kunne skrevet i det uendelige, men det har jeg jo egentli gjort alt, all ære til deg om du fortsatt leser.

Kom på nå at han blir aldri bedt i bursdager, han ber hvert år hele klassen og ingen kommer...

 

Livet er kjipt, noen ganger.

Hvem kan leve slik til man er 80 år?

 

[Anonym bruker]

Huff, dette var forferdelig lesing! Jeg får vondt i mitt morshjerte av din sønn og deg. Ingen barn skal gå igjenom en slik hverdag, INGEN! Men jeg ser jo at dere har prøvd mye for å få ting på stell, men på skolen går det bare verre... Huff, dette må være vondt for dere alle! Kan prøve å komme med noen råd, du har sikert overveid alle, men lell..

 

*Bytte skole? Her hvos jeg bor har de ihvertfall en skole der de har "tatt over" mange elever som sliter slik som din sønn, og her er disse eleven i fokus og får hjelp. Finnes det en mulighet til en slik skole der du bor? En skole der andre barn vet hva han går gjennom og kan relatere seg til din sønn?

 

*Sende gutten din til terapi, slik at han får snakket med en utenforstående om hverdagen sin. Barn vil jo helst ikke innrømme at de plages på skolen hvis de skjmmes over det, og da kan det være lettere for ham å snakke med en "fremmed"?

 

*Snakke med elevene selv, bli med på skolen og ha en pratetime med elevene sammen med sønnen din, og forklar hva som gjør sønnen din til den han er. Selvom barn kan være slemme, kan de også vise forståelse og nestekjælighet til enhver. Det som ofte gjør at barn er slemme er at de enten har fått input fra sine foreldre, eller at de ikke forstår hvorfor barnet de er slemme mot er som h*n er.

 

*Når det lakker og lir mot en bursdag, kanskje heller la sønnen din ta med feiringen til skolen? Spørre lærer om han kan få ta med kake o.l. til en av timene den dagen og dermed ha en liten bursdagsfest på skolen? Tror nok mange av barna i klassen hans vil synes dette er en koselig gest, og kanskje de ser sønnen din i et annet lys hvis de får se en slik side av sønnen din?

 

Håper noe av dette kan hjelpe deg. Jeg vet godt hvordan det kan være å føle seg utenfor og misforstått av sine likemenn, og det sårer veldig. Ønsker deg og din familie lykke til, og skal tenke mange gode tanker om din sønn!

[Anonym bruker]

Huff, dette var forferdelig lesing! Jeg får vondt i mitt morshjerte av din sønn og deg. Ingen barn skal gå igjenom en slik hverdag, INGEN! Men jeg ser jo at dere har prøvd mye for å få ting på stell, men på skolen går det bare verre... Huff, dette må være vondt for dere alle! Kan prøve å komme med noen råd, du har sikert overveid alle, men lell..

 

*Bytte skole? Her hvos jeg bor har de ihvertfall en skole der de har "tatt over" mange elever som sliter slik som din sønn, og her er disse eleven i fokus og får hjelp. Finnes det en mulighet til en slik skole der du bor? En skole der andre barn vet hva han går gjennom og kan relatere seg til din sønn?

 

*Sende gutten din til terapi, slik at han får snakket med en utenforstående om hverdagen sin. Barn vil jo helst ikke innrømme at de plages på skolen hvis de skjmmes over det, og da kan det være lettere for ham å snakke med en "fremmed"?

 

*Snakke med elevene selv, bli med på skolen og ha en pratetime med elevene sammen med sønnen din, og forklar hva som gjør sønnen din til den han er. Selvom barn kan være slemme, kan de også vise forståelse og nestekjælighet til enhver. Det som ofte gjør at barn er slemme er at de enten har fått input fra sine foreldre, eller at de ikke forstår hvorfor barnet de er slemme mot er som h*n er.

 

*Når det lakker og lir mot en bursdag, kanskje heller la sønnen din ta med feiringen til skolen? Spørre lærer om han kan få ta med kake o.l. til en av timene den dagen og dermed ha en liten bursdagsfest på skolen? Tror nok mange av barna i klassen hans vil synes dette er en koselig gest, og kanskje de ser sønnen din i et annet lys hvis de får se en slik side av sønnen din?

 

Håper noe av dette kan hjelpe deg. Jeg vet godt hvordan det kan være å føle seg utenfor og misforstått av sine likemenn, og det sårer veldig. Ønsker deg og din familie lykke til, og skal tenke mange gode tanker om din sønn!

[Anonym bruker]

Får helt vondt i magen når jeg leser dette!

At det går ann å være sånn mot andre mennesker, lurer på hva foreldrene til de som mobber gjør! Helt grusomt!

[Anonym bruker]

Byttet skole har vi alt gjort, jeg var da i kontakt med alle skolene i kommunen, hadde samtaler med rektorene og fortalte om hva vårt problem var og at vi ønsket å bytte skole. Det var kun 1 skole i kommunen som ville ta oss imot, som ville hjelpe oss.

Da var valget enkelt, han byttet i tredje klasse. Rektor virket noe "fjern" til tider, men likevel var hun en god støtteperson. Læreren han hadde i 2. og 3. klasse var super på alle områder. Dette er de to beste skoleårene min sønn noen gang har hatt.

I 4. klasse fikk han ny lærer, hun har sine egne meninger, kjører sitt eget løp og finnes ikke samarbeidsvillig.

Jeg har klaget til rektor, men det kan virke som om denne læreren har makta over skolens rektor.

Jeg følte meg "trygg" med en fantastisk ansvarsgruppe rundt oss, men denne gruppen splittet læreren og mente var unødvendig.

 

Gutten har ukentlige samtaler med miljøterapaut, har hatt dette siden 3.klasse. Han har også god kontakt med helsesøster, som gjør en super jobb med gutten vår.

 

Jeg har hvert besøkende i klassen, læreren er da et ess med klassen, finner på mange artige ting, litt ekstra, klassen har jo besøk. Gutten min får masse hjelp og sees på en helt annen måte. Av både lærer og elever.

 

Jeg har en venninne med barn i samme klasse, hun har "gjort besøk" for meg et par ganger og kan fortelle at vi har ikke noe vi kan sammenlikne etter besøkende våre. At alt er som gutten selv forteller.

Det er altså min ære at han får en super skoledag når jeg er til stede.

Men, det som skje er at mitt tilstedeværende i klassen gir dem enda mer grunn til trakkasering dagen etter at jeg har hvert der.

 

Jeg prøvde dette i fjor, men det ville ikke læreren ha noe av, dette blei da særbehandling. Kan jo forstå det. Gutten fikk jo hatt bursdag, vi ba barn av våre venner, samme har vi gjort i år.

 

Takk for gode tanker og tips!

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg skriver sjelden her inne, men dette gjorde "vondt" i mammahjerte mitt. Jeg har selv en gutt på 10 år med diagnosen adhd. Han hadde det nok mye som din gutt de tre første skoleåra, og jeg blir så lei meg når jeg hører hvordan skolen deres kan ignorere og "støtte" opp om en slik oppførsel fra elever og læreren. Alle barn fortjener en god skolehverdag. Her forandret alt seg når gutten min begynte på medisin i februar (strattera), jeg har fått et helt annet barn og han har fått en helt annen hverdag. Vi kunne ikke klart å forandre så mye hadde det ikke vært for en fantastisk lærer og rektor, som har stillt opp å gitt oss alt det vi hadde behov for.

 

Jeg håper ting løser seg for dere, og at gutten din får det han har behov for.

 

[Anonym bruker]

Foresten.. sukkerkickene hans forsvant den dagen han begynte på medisin, jeg vet ikke hvorfor det er sånn, så fra å ha planlagt alle sukkerholdige måltider kan vi nå ha både syltetøy og nugatti uten at det har den negative effekten på gutten vår.

[Anonym bruker]

Du skal vite at ditt barn har krav på tilpasset opplæring. Hører fylkesmannen har gitt barnet ditt timer, men det er faktisk et krav at skolen skal følge dette opp.

Jeg har selv jobbet som lærer. Historien til ditt barn er desverre ikke enestående. Hver dag blir barn behandlet slik. De får ikke det de har krav på. De detter bare utenfor, og da lager de gjerne bråk. Dette fører til at de får stempel som umulige og så er det igang.

Jeg vil og legge til at alle barn i den norske skole har rett til tilpasset opplæring. Dette gjelder også de "sterkeste" elevene. Det å overlesse dem med masse ekstra oppgaver er ikke tilpasset opplæring.

Det skal sies at jeg sluttet som lærer. Klarte ikke å se på alle barna som led. Jeg hadde til og med autister i klassen. De ble bare plassert midt inni klassens bråk og mas. Uten assisten eller noe

[Anonym bruker]

Dette hørtes jo neste for utrolig ut til å være sant.. Men hvis så er tilfelle, finnes det ikke spesialskoler for "vanskelige" barn? Ja, jeg vet at jeg sikkert legger sten til din byrde ved å foreslå noe sånt, men han kan jo umulig ha det godt i "enhetsskolen" som vi har i Norge?

 

Vi er ikke like, vi skal ikke være like, så hvorfor i svarte kan det ikke være rom for spesialtilpassede tilbud i den norske skole?

 

Ta deg en titt på følgende side, kanskje det er noe for dere der:

http://www.innpaatunet.no/

[Anonym bruker]

Dette var som å ha tatt noen av de verste punktene fra min gutts liv, HI. Det var ikke ukjent lesestoff, dessverre....

 

Så om det er en trøst, så er dere ikke alene.

 

Min ble mobbet fordi det var så "gøy" for de andre, når han da "eksploderte". De gikk etter ham for å ta ham, selv med voksne tilstede. Og det har vært flere grupper, som hver for seg har mobbet.

 

Gutten min har fått bank på skoleveien, slått i bakken for så å bli sparket. Sa ingenting hjemme, før det hadde gått så langt at han var livredd. Da turte han ikke gå til skolen, så da måtte han forklare. Da hadde han i lang tid gått hver dag og fått høre; "Lurer på om vi skal banke deg i dag? Kanskje? Eller nei, vi venter til i morgen."

 

Min er også ensom. Går mye alene, men har en og annen venn i kortere perioder. Sjelden vennebesøk hjemme. Har vel vært 2 ganger i hele høst at en venn har vært med hjem her. Han har laget seg et image som "skummel" tenåring, for å holde de andre på avstand. Det er nok lettere å velge selv(på denne måten) å være alene, enn at andre bevisst støter en ut av gjengen. eller; han har jo aldri vært i gjengen, så....

 

Det vi har vært heldige med, er skolen. Har etter kort tid møtt forståelse ang mobbing, har hatt leksehjelp i perioder. MEN assistent som han har rett på, DET har vi ikke fått enda..... Penger er grunnen, men det har de ikke lov å skylde på....

 

Den norske skolen skal tilrettelegge for alle elever, slik at hver og en kan yte det de er gode for. Dette er etter loven, men i praksis stemmer det sjelden. Og det er våre unger dette går ut over, alle sine unger.

 

Føler med dere. kjemp videre for deres barn, for det fortjener barnet. Og dere er de eneste som virkelig kan hjelpe og støtte ungen. Og som ungen vet han får hjelp og støtte fra, uansett. For dere vet hvem gutten er, under alle problemene. Dere ser ham for den han er, og ikke det andre forventer at han skal være.

 

Jeg har ofte tenkt at det ville vært lettere om diagnosen og problemene var mer synlige på ungen. At useende fortalte om problemene. Da hadde kanskje alle tatt mer hensyn........

 

ADHD er en vanskelig diagnose å forstå......

[Anonym bruker]

Uff uff dette er vondt for både barn og mor..

 

Jeg er lærer og ser desverre at det fort blir slik på skolen med adhd barn. Skulle ønske at alle klasser som har adhd barn fikk kurs, og en ekstra i klassen til en hver tid (som ikke bare er hos barnet, men tilstede i timen)

 

Jeg vet det er mye man kan utrette med en fast og stødig (men god) klasseledelse... jeg vet også at forutsigbarhet hjelper disse barna..for å ikke snakke om kosthold.

 

Desverre er det ikke nok resurser til dette på skolene. Alle skal passe inn i ett a4 mønster....og de fleste gjør ikke det. Desverre har så altfor mange barn med diagnosen adhd det forferdelig vond i skolehverdagen. De kan jo ikke noe for at de er slik de er.... men passer desverre ikke inn i grunnskolen..

Gutter har det gjerne værst, det er ikke veldig mange jenter med samme diagnose, men det virker som om de tar skoleutfordringer lettere...

 

Jeg føler med deg!!! Du har sikkert gjort alt i din makt allerede, så det er ikke mange råd jeg kan gi deg....annet en å elske sønnen din, og gi han den forutsigbare hverdagen han fortjener....(desverre er skolen ofte ikke så forutsigbar..)

[Anonym bruker]

Det kunne utvilsomt ha vært meg du beskrev, for 20 år siden. Jeg hadde det ikke godt på skolen. Det varte fra 5. klasse til første året på vidregående. Da begynnte jeg å jobbe. Det var helt jævelig. Men det gikk over. En dag traff jeg igjen en fra barneskolen. Dette sa han: Du er jo pen jo!

Selv i dag iser det i meg når jeg treffer igjen noen fra da. Jeg har byttet navn. Jeg har tatt lengere utdannelse (først som privatist og senere på universitet) og har et kjempe godt og trygt sosialliv. Jeg hadde også ei venninne på barneskolen. Den eneste grunnen til at vi var venninner var at hun også ble mobba. Hun hadde det vondt til hun var 19. Nå er vi begge i 30 åra og vi har det bedre en de fleste. Ville bare si at det antagelig ikke kommer til å vare til sønnen din er 80.

[Anonym bruker]

Selv her er det den som blir mobbet som er grunnen for mobbingen. Det er barna som mobber som er problemet. Fy søren. Barn som mobber burde vært sendt til spesial skole. Ikke de som blir mobbet . Uansett grunn.

[Gjest]

Gud som jeg kjente igjen meg selv i dette. Annet enn at jeg ikke ble mobbet, jeg mobbet andre.

Herregud, stakkars sønnen din!

Og jeg er enig med anonym over meg: det er barna som mobber som er problemet. Barn som mobber burde vært sendt til spesialskole. Ikke de som blir mobbet. Uansett grunn.

[Anonym bruker]

Fy faen. Nå har jeg lest alle innleggene her. Vi bor i et rikt land liksom. Skamme seg!

[Anonym bruker]

Tilpassa opplæring?

IOP (individuell opplæringsplan)?

BUP (barne og ungdomspsykiatrien)?

 

Skolen gjør jo en elendig jobb her!!!!!!!

[Anonym bruker]

Huff..dette høres grusomt ut både for deg og for sønnen din=(

Minner meg veldig mye om hvordan jeg selv hadde det da jeg gikk på barneskolen...jeg har også adhd..men ettersom jeg er jente ble jeg ikke banket..så mye..fikk ingen hjelp i skolen...de er virkelig elendige til slikt!Er enig i at barn som mobber mååå bli fløttet til spesial skole og få psykriatisk hjelp...de er virkelig dem det er noe galt med..ikke barnet som bli mobbet.,...sønnen din har en tilstand..ja..men man kan være akkurat som alle andre forde...men det er klart d bygger på seg da han bare blir mobbet og behandet som han blir..og ingen gjør spesiellt mye med dette..og sønnen din blir ikk bedre ved å ha det vondt..og klarer nok ikke å konsentrere seg mer om han skal ha det slikt..ikke minst er dette en frytelig hard kamp for deg som mor...mora mi sloss for meg helt fra jeg gikk i barnehagen...men jeg fikk ingen form for hjelp eller medisin elelr psykolog før jeg var 17 år..og det er faktisk ikke mindre enn 7 år siden snart..dette fordi ingen tropdde på mora mi da hun sa at det er noe som forårsaker måten dattera mi er på...hadde dette vært i dag så kanskje det hadde vært lettere..men ved å lese innleggene dine ser jeg at dette kanskje er feil...og det er helt grusomt! Jeg føler virkelig med deg! jeg håper du holder ut og gjør det du kan og ikke gir opp selv om dette kan være fryktelig vanskelig!

 

*stor klem*

[Anonym bruker]

Læreren har skrevet en IP, gudene skal vite hva det står i denne, det er ingen som hverken har sett den eller fått kopi.

I vedtaket fra kommunen og fylket står det at det skal skrives en IOP og IOP og IP er ikke akkurat det samme.

 

Takk for alle positive tilbakemeldinger.

[Anonym bruker]

Hi, du skal skrive under på IP og IOP, tiltaksplaner osv, ellers eksisterer det ikke. Du skal nemlig godkjenne alle tiltak rundt ditt barn. Krev å få se planene, og krev å kunne godkjenne dem. Kan de ikke komme frem med noe, så få hjelp av BUP eller PPT til å få det i gang med en gang.

 

Hvem har ansvaret i gruppen rundt barnet(ansvarsgruppen)? Er det skolen, så bør det byttes til noen som gjør jobben sin.

 

Hilsen meg med ganske lik historie lenger oppe her:)

[Anonym bruker]

Først vil jeg si at dette var trist lesning. Dessverre er ikke historien enestående. Det skjer med så altfor mange.

 

Jeg jobber i en kommune der politikerne for noen år siden gjorde et vedtak om at under 2% av elevene skulle ha IOP(individuell opplæringsplan). Det betydde at bare de aller svakeste, multifunksjonshemmede elevene hadde krav på dette. Fylkesmannen har senere kritisert ordninga. For å gjøre arbeidet lettere med de barna som tidligere skulle hatt IOP innførte vi IP (individuell plan). Der IOP-en skulle lages i samarbeid med foreldrene og ha deres godkjennelse med underskrift, kunne IP lages av læreren alene. Foreldrene trengte ikke skrive under, men de har full innsynsrett. Du har altså krav på å se alle dokumenter som skolen lager om barnet.

 

Må forresten si at jeg ville kjempet for at barnet ditt skulle få en IOP i stedet for en IP. IOP innebærer flere forpliktelser for skolen og større rettigheter for foreldrene. Dersom det står i IOP at barnet skal ha assistent, kan du kreve det med loven i hånd. Det kan du ikke utfra IP.

[Anonym bruker]

I hvert fall er det slik i min kommune. Kommuner har så mange forskjellige regler, så det kan hende det er annerledes der du bor.

[Anonym bruker]

tenk om de som styrer snark kan forstå at vi ikke trenger intergrering, men INKLUDERING!

blir så eitrende sint....

har selv et barn med spesielle behov.. og har fått en del innsikt i andre typer diagnoser også, bl.a bokstavdiagnosene. dette er desverre ikke ukjennt for meg

blir bare lei meg!

 

men bare så du vet det; ANSVARSGRUPPA den er din sønns!

ingen andre enn han evt foresatt kan BESTEMME hvem som skal og ikke skal være i denne gruppa.

[Anonym bruker]

Du har ikke et problem barn, men et barn med problemer. Mobbing er aldri ok. Uansett hvor rar barn og voksne måtte syntes denne personen er. Husk at det trengs spesielle mennesker i samfunnet til å gjøre spesielle oppgaver. Kanskje er din sønn en av dem.Jeg ble mobbet forferdelig på skolen. Helt grusomt. Nå har jeg det superbra. Oppførte meg nok som om jeg hadde adhd en stund, men egentlig spillte jeg bare klovn for å prøve å gjøre hverdagen lettere. Den ble selvfølgelig bare verre av det. Det er vondt å se barnet sitt lide, husker jeg som barn syntes så synd på mamman min som gråt da jeg ble mobba. Det var ikke lett å være noen av oss.