Hva er galt med meg? Please svar meg!!

[Anonym bruker]

Etter at jeg gikk fra samboeren min har jeg slitt veldig.. Jeg slet mye når vi var sammen og, for han behandlet meg ikke pent. Forholdet vårt var rett og slett ingenting annet enn destruktivt.

 

Da jeg endelig tok det skrittet og gikk fra ham trodde je at det ville bli tøft i starten, men at det bare ville bli bedre. Men det er jo helt omvendt!!

 

Legen sier at jeg er deprimert. Han satt meg til å begynne på antidepressiva. Har nå gått på det en stund og det hjelper på en måte, men jeg er så trøtt hele tiden. Vil bare sove,sove og sove (men om kvelden/natten er jeg ikke trøtt).

Jeg skal begynne og gå til psykolog også.

 

Jeg bare sliter så innmari nå. Og min dårlig samvittighet ovenfor barna river meg opp innvendig. Jeg føler til og med av og til at de fortjener bedre enn meg.

Jeg orker ikke å leke så mye med de, ofte kort og avvisende når de vil meg noe. Jeg gråter ofte om kveldene for det er jo de jeg elsker over alt på jord. Jeg vil de bare godt, men et eller annet sted skorter det.

 

Jeg vil ut av denne angivelige depresjonen nå. Jeg vil våkne i morgen og være full av energi og godt humør.

 

Jeg vil leve og være lykkelig sammen med de jeg setter høyest i hele verden.

Men hvordan?

 

Jeg har alltid møtt motstand. Jeg kan ikke huske noengang og vært fullstendig lykkelig og følt at livet har vært sånn det burde være. Har hatt gode perioder, spesielt de første årene med min eldste.

Men så svart og vanskelig som ting har virket nå de siste månedene har jeg aldri opplevd før.

Jeg har alltid klart å dra meg opp igjen.

 

Uff, ser hvor rotete dette blir. Det er vanskelig å skrive dette og. Det er veldig sårbart det og føle at jeg ikke strekker til som menneske og mor:-(

 

Er det noen som har følt det sånn? Noen som kan fortelle deres historie om hvordan de kom seg gjennom det?

Råd? Støtte?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Start på nytt. Prøv på nytt med mannen du dro fra, og gå til samlivsterapi eller lignende. Det kan være verdt det.

[Anonym bruker]

kan ikke få sagt dette ofte nok....

muligheten for at du sliter med feil stoffskifte er der...

mulig det er depresjon, men sjekk stoffskiftet også.

 

[Anonym bruker]

Ja, hadde det vært så enkelt ville jeg gjort det. Men når han ikke vil det, og ikke vil innse at han har problemer som må jobbes med, så er det ikke verdt det.

 

Jeg VIL at vi skal kunne bli sammen igjen, men jeg kan ikke gå tilbake til det som var. Da vil jeg bli enda dårligere.

Vi prater om en mann som har problemer med temperamentet, sur og grinete dagen lang, lystløgner. Utad en veldig hyggelig fyr, men for de som har sett den andre siden av ham bønnfalte meg om å komme meg vekk... Noe jeg brukte lang tid på å samle krefter til.

[Anonym bruker]

Jeg har struma... Altså legen konstaterte det når jeg kom inn på kontoret første gang, men blodprøvene har vist at alt er normalt. Tatt to ganger.

 

Det er litt rart, for absolutt alle leger og andre kyndige påpeker at jeg har struma.

[Anonym bruker]

jeg har selv både høyt og lavt stoffskifte samtidig... forstå det den som kan,...

 

men poenget mitt er at jeg er zombie når "prøvene er fine"

jeg MÅ ligge langt over "normalverdiene" for å fungere.

jeg mistet mange år av livet mitt fordi jeg gikk i en evig døs med "fine" prøver.

 

de målene de går ut ifra er et snitt av friske menneskers verdier... dvs det er en del som ikke kan ha et liv med verdier innenfor det såkalte normalområdet.

jeg er en av dem.

be om en skikkelig utredning av stoffskiftet

 

om de verdiene er feil for deg vil et av symptomene være depresjon. eller symptomer som lett kan forveksles med depresjon.

mn mor gikk på antidepresiva og var innlagt flere ganger i en 30 års periode. hun hadde hatt hypothyreose hele tiden.....

[Anonym bruker]

Kjære Hi! Har hatt det slik du beskriver for mange år siden nå, lenge før mitt barn kom til verden. Kan tenke meg det er enda verre for deg å gjennomleve når du i tillegg har dårlig samvittighet ovenfor dine barn.

 

Vit at det er en periode dette her! Selv om det ikke kjennes slik nå, så vit at du vil føle deg lett til sinns og glede deg over alt igjen! Etter regn kommer alltid sol på et tidspunkt .

 

Synes ikke det er så rart at du har det tungt nå etter bruddet. Vit med deg selv at du har gjort det rette da du gikk. En depresjon kan lure ens egne tanker til å tro det motsatte i blant, så det er et godt tegn at du selv nå kan se at du gjorde det rette for deg selv og barna.

 

Likevel er det mye du har lagt bak deg av både hverdagsrutiner, beskjenskaper/ vennskap, svigerfamilie, tidligere felles hjem (?), fysisk nærhet osv når bruddet var et faktum. Det er helt naturlig å føle en sorgreaksjon i forhold til å "miste" dette også! Samtidig har nok din tidligere partner som du beskriver som ikke snill mot deg, klart å gi deg et negativt selvbilde og få deg til å tro at du er mindre verd enn andre. Det tar tid å bearbeide slikt, og få tilbake troen på deg selv- som helt garantert har overvintret og venter på å vekkes til live igjen .

 

Dette skal du klare. Husk at mange har vært der du er, og føler med deg .

 

S

[Anonym bruker]

Dårlig samvittighet kan i seg selv gnage innvendig og gi alvorlige depresjoner om man ikke gjør noe for å kvitte seg med den. Så si til deg selv at du gjør ditt beste under de forutsetningene livet gir akkurat nå, og at det er godt nok for øyeblikket!

 

Først og fremst: Ta et langt åndedrag og kjenn etter i sjelen hva du er sint på deg selv for og klandrer deg selv for- med rette eller urette.

 

Og så: Tillat deg selv å tilgi deg selv.

 

S