Jeg er så rar!

[Olsokmamma]

Lillejenta mi er straks 5 mnd, og jeg har egentlig bestemt meg for at jeg ikke vil/kan få flere barn. Dette er vårt fjerde, man skal jo tross alt ta seg av disse små også da, når de vokser opp også.Jeg har vært veldig så bestemt på dette, og hele veien har det tidligere vært sagt at med en gang dette barnet ble født, så skulle han steriliesere seg. Men så ble jenta født, og ingenting skjedde, jeg tror han feiget ut. Så jeg begynte på p-piller. 4 mnd gikk. Så her om dag kommer han og sier at han har bestilt seg time til lege for å snakke om sterilisering og det rare skjer: JEG FÅR PANIKK! ER det mulig å bli rarere??

 

Grunnen til at jeg i hovedsak har problem med å tenke meg flere barn er den at han er en del år eldre enn meg, jeg er 35 han 45. Jeg tror ikke jeg vil komme til å få flere, men det føleles så endelig,drastisk og helt feil å stenge butikken nå om dere skjønner hva jeg mener.

 

Jeg snakket med han om dette, han skjønner hva jeg mener og føler i denne saken.Jeg blir så frustrert av meg selv..........

 

Han har egentlig ikke lyst til å sterelisere seg, men ville gjøre det fordi jeg ville.

 

Å....hjelp meg med synspunkt noen!!

[Lupinia]

Skjønner deg veldig godt jeg!

Mannen her i huset var veldig klar for å sterilisere seg etter vi fikk nummer to, og det var jo egentlig det vi hadde blitt enige om i utgangspunktet, men så enkelt var det ikke. Jeg var slett ikke klar for å gjøre noe så drastisk, og ønsket om nr. tre ble bare sterkere og sterkere. Jeg klarte ikke å gi bort eller å selge noe av babyutstyret heller.

 

Til slutt ga mannen etter, for han skjønte hvor viktig dette var for meg. Det som er rart er at etter at vesleknerten ble født var jeg helt ferdig med både svangerskap og fødsler. Jeg har gitt bort og solgt alt av klær og utstyr etter hvert som han vokser fra det, og det koster meg ingen ting. Jeg er så utrolig fornøyd med ungene jeg har fått, og mannen har nå vært under kniven. Denne gangen var vi enige, og da var det ikke lenge før det var gjort. Mistenker han for å være redd for at jeg skulle ombestemme meg enda en gang, og det ville han nok ikke ta sjansen på!

 

Tror det er viktig at begge er helt sikre før en bestemmer seg for at den ene skal sterilisere seg, men tror du at du hadde blitt ferdig med småbarn etter nr. fem? Er jo ikke like lett for alle å sette sluttstrek..........

 

 

[Gjest amandine]

Nesten sånn hos oss også, var veldig vemodig forrige gang (etter nr 2+1 hos oss), ingen hadde planlagt han som nå sover i vogna, men jeg har alltid egentlig ønsket meg 3.. Nå kjenner jeg meg helt ferdig og hadde gjerne sett at gubben steriliserte seg.. Han er også definitivt ferdig, +1barnet vårt er egentlig bare hans så han er 4barnsfar. Tror imidlertid at han gruer seg fælt til selve inngrepet, så har du noen trøstens ord jeg kan formidle hadde det vært greit! Her er sjappa stengt i påvente...jeg er mildt sagt livredd for å bli gravid:)

Skjønner likevel hvordan du tenker HI, det er uansett litt vemodig å vite man aldri skal igjen...

Men nå med en på vgs, en i første klasse, en i bhg og en helt ny ser jeg ikke helt hvordan det skulle vært tid til fler...

[Lupinia]

Jeg tenkte jeg fikk trøste mannen din litt!

Mannen her i huset synes inngrepet var helt greit. Han var egentlig overrasket over at det gikk så greit som det gjorde. Tror ikke det tok noe særlig mer enn en halvtimes tid, og han fikk, selvsagt, lokalbedøvelse. Han ble også tilbudt beroligende medisiner, men det hadde han ikke behov for. Det kan nok lønne seg å få noen andre til å kjøre slik at han kan ta imot det han trenger av "dop",

 

Mannen her i huset hadde to dager fri fra jobben, men var tilbake på jobb etterpå. I joggebukse, men ellers i fin form.

 

Det er nok en smule ømt der nede noen dager etterpå, men ikke verre enn at mannen i huset anbefaler kameratene sine å gjøre det samme. Er ikke mange fertile menn tilbake i omgangskretsen vår nå.................

[Gjest amandine]

Var ikke meningen å kuppe tråden, din, altså, Olsokmamma! A propos tråden, vi var på grøtfest med venner i går, fullt hus med unger og foreldre i skjønn forening, 4 nye som har sett dagens lys i 2008.. Men nå begynner de fleste å bli ferdige og bare en var gravid. Likevel, selv om de fleste har 2, noen har 3 (og vi 3+1) er det et stadig tilbakevendende tema om det er slutt... Hadde deg litt i bakhodet, og tror faktisk konklusjonen blir at nesten alle har det på samme måten!! Uansett hvor sikre hodene våre er på at nok er nok, er det noe med mammahjertene våre likevel... Og det er jo en fantastisk opplevelse, både graviditet ig fødsel og alt sammen, så ikke rart det er litt sårt å tenke det er siste. Kanskje skal du ha en til? For min del var det litt sårt forrige gang, trodde vi bare skulle ha to he he, denne gangen er jeg helt ferdig og nyter hvert sekund og koser meg med det.

[Maud]

Jeg er akkurat like rar som deg. Jeg har tre og mannen og jeg er enige om at nå holder det. De skal følges opp i tillegg til at vi vil jobbe fullt i nokså krevende jobber begge to og dessuten så begynner vi å dra på åra. Hører du hvordan jeg presenterer rasjonelle grunner for at det holder? Fornuften er der altså, men med følelsene så gjør det litt vondt allikevel. Jeg kjenner en lengsel og litt sårhet når jeg ser gravide mager eller bittesmå babyer eller hører om fødsler. Jeg håper den blir roligere etterhvert, den sårheten. En kollega som nå er nesten 60 og som bare fikk et barn sa at det var kjempevondt en stund, men etter hvert som hun skjønte at biologien satte klare grenser, så ble det mindre vondt.

[Olsokmamma]

Takk for fine svar:) Jeg er blitt litt roligere i meg nå,men har enda ikke slått meg helt til ro med tanken på at dette er sistemann. Men det er ikke noe krise om det ikke blir flere, jeg skal ikke aktivt gå inn for å få en til. Jeg vil bare ha mulighet om ønsket skulle komme opp. Litt sånn " i pose og sekk":)

[Dailis]

Jeg fikk min fjerde for 2 år siden og er ferdig. Selv om jeg det første året etter fødselen kjente litt på det.

 

Nå kan jeg jo egentlig få barn i 10 år til, så har utsatt sterilisering. Var egentlig til gyn. for å be om sterilisering, men hun ville ikke pga min alder.

Sikkert en tøst for meg at jeg KAN få barn om noen år(at vi ikke har sterilisert oss noen av oss). Men kjenner overhodet ikke at det kommer til å skje.

Steriliseringen får komme om 10 år den da, når jeg er "gammel nok" i følge legen

[dritgrei hei hei!]

Der er vi og Dailis, selvom vi bare har tre barn.... Jeg er av dem som går rundt og tenker sånn "Shitt shitt shitt, tenk hvis det kommer en til nå... hjelpe meg!!!" Men fordi jeg er bare ungfolen, så blir sterilisering utsatt litt, men jeg vet ikke om jeg klarer å vente ti år på å kunne hvile med tanken på at vi har fått de vi skal ha.

 

Av og til, når jeg kler på han minste de bittesmå sokkene, så tenker jeg med litt ømt hjerte at ååååå er dette siste lille reke, men så går det et sekund så kan jeg svare meg selv at "ja heldigvis er det det". Jeg er trøtt og sliten og glad i de jeg har, og kjenner at jeg hadde blitt redd hvis jeg ble gravid nå, enda bittesmå nøster er det vakreste som fnnes!

 

Jeg syns ikke du er rar olsokmamma, ikke i det hele tatt, men jeg .... jeg er ferdig. :-)

[Olsokmamma]

For mange gode svar:)

 

Godt med synspunkter fra andre. Han fikk ikke sterilisere seg, vi ble enige om å vente. Så jeg går på piller videre ei stund, så blir det spiral. Og når jeg er 40, da kan han få sterilisere seg:)