Overspising

[Anonym bruker]

Jeg slet med overspising da jeg var yngre. For å gjøre er lang historie kort så har jeg alltid vært veldig tynn. Det har jeg blitt mobbet for både hjemme og på skolen. Jeg har alltid spist normalt og aldri følt meg tjukk. Jeg begynte å spise masse, så mye jeg greide å få i meg. Dette var kun for å gå opp i vekt. Jeg har alltid villet OPP i vekt.

Jeg har veldig høy forbrenning har jeg funnet ut, så jeg legger aldri på meg selv om jeg spiser mer enn to menn tilsammen.

Når jeg slet med overspising handlet alt om å spise mest mulig og gå opp i vekt. Jeg gikk ikke ett eneste gram opp i vekt på 5 år, tiltross for at jeg spiste dobbel så mye som min far.

 

Uansett når jeg ble gravid gikk jeg faktisk opp i vekt. Jeg har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv. Jeg fikk masse skryt rundt meg fra familie og venner, at jeg endelig så sunn og bra ut. Jeg gikk opp tilsammen 27 kg og ba til Gud om at jeg skulle få beholde så mange kilo som mulig etter fødselen.

 

Jeg klarte å beholde 10 kg etter fødselen. Jeg ammet så jeg raste ned i vekt rimlig fort, til min store fortvilelse.

Når jeg begynte å jobbe etter permisjonen raste jeg ned i vekt, ca 15 kg. Det var mye stress på jobben, lite tid til lunch, jeg var så sliten og spiste dårlig pga stress osv.

 

Dette er nå 2 år siden og jeg sliter fremdeles med å komme meg opp i vekt. Det har gått helt greit i det siste. Så lenge ingen kommenterer det Men noen greier vel ikke å dy seg da. Noen av vennene mine kommenterer i ny og ne: " Neiii så tynn du er blitt siden sist jeg så deg da, hva har skjedd"? "du må spise da"..bla bla bla...Jeg har prøvd å overse det meste, for nå spiser jeg normalt igjen(har gått fra en stressende jobb til å studere, noe som er mindre stressende for meg)

Jeg spiser normalt nå, men kunne sikkert lagt på meg litt ja. Men jeg klarer det jo ikke!!!

 

For litt siden satt jeg og typen å så på et sånn slankeprogram. Jeg sa: " jeg syns egentlig at hun Gillian er litt for tynn jeg, til å være programleder så er hun jo et slags forbilde" Ja det sa jeg om en ukjent dame. Så¨sa typen: "du er jo like tynn som hun du da, så du har jo ingenting du skulle ha sagt".

 

Den kommentaren der skar seg igjennom kroppen min. Sorry meg men jeg tåler ikke å høre sånt. Jeg vet jeg er tynn, jeg jobber med saken. Jeg kan ikke noe for det....faen altså jeg klarer ikke å få mer kommentarer nå. (ikke første gang han kommenterer det heller) NÅ har glasset mitt rent over. Jeg merker på meg selv at nå er jeg godt på vei inn i spiseforstyrrelsen igjen. Nå er det pån igjen med spising, spising og spising. Nå vet jeg at nå må jeg bare spise og spise til jeg går mer opp i vekt. Jeg gruer meg..jeg hater å måtte spise kun for andre. Jeg burde jo spise fordi jeg liker det selv. Ikke bare for å gå opp i vekt.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå......jeg føler meg helt nede.. akkurat nå klarer jeg ikke å holde meg..jeg gråter..og datteren min kom akkurat til meg å spurte om jeg var lei meg...faen ass.. at jeg ikke greier å holde tårene inne..

[Anonym bruker]

Jeg føler med alle som har det vondt på en eller annen måte, men for å si det som min svært KLOKE tante en gang sa; Heldigvis gjør ikke rynkene mine vondt!!!! Gjelder å sette ting i perspektiv! God jul og nyt barnet, kroppen din og familien din!!