Er det så fælt å være enebarn?

[Anonym bruker]

Jeg har et barn på 10 mnd. og tenker seriøst at jeg ikke klarer et barn til. Er ikke laget for å takle det tror jeg, har mer enn nok med den vi har. Er det fryktelig egoistisk og slemt av meg?

[Anonym bruker]

Vel, vent og se. Du har sikket god tid. Jeg orket ikke tanken på flere når mini var liten, men når han ble større ble jeg verpesyk. Nå har jeg to, og det er nok.

 

Sant og si, jeg kan ikke tenke meg å være enebarn siden jeg har så mange søsken selv. Helst ville jeg hatt minst 4 barn, men jeg orker ikke, så da ble det med de to. Det er utrolig fint å ha søsken, men du trenger iallefall ikke å ha dårlig samvittighet nå.

[Anonym bruker]

Undersøkelser viser at enebarn stort sett gjør det bedre i livet enn de som har søsken. Det som kan være negativt er hvis foreldrene gir for mye oppmerksomhet til barnet. Moren min var alenebarn og hun savnet aldri søsten annet enn fordi hun gjerne skulle hatt noen andre som kunne dele maset fra foreldrene om alt mulig .... Kjenner flere som er alenebarn og som har hatt en fin oppvekst, og jeg kjenner folk med søsken som HATER søsknene sine, så at det å være enebarn nødvendigvis er forferdelig tror jeg må være en myte

[Anonym bruker]

Neida, tenk så mye mer tid du har til oppfølging av det barnet enn hvis du hadde hatt flere. En annen ting er at alt er mye lettere med bare ett barn, reiser, aktiviteter osv. Vi hadde ett barn i 5 år og hadde ofte med en venn når vi skulle noe så han følte seg aldri alene. Vi skjemte han heller ikke bort, annet enn på tidsbruk. Nå fikk vi en til da han var 5 og det var kjempe hyggelig! Men ingen krise med kun én heller, det må du jo finne ut om hva som er riktig for deres familie. Jeg er enebarn selv, og da jeg var liten savnet jeg ikke søsken, men nå som jeg er voksen selv skulle jeg gjerne hatt noen søsken og dele gleder og bekymringer med. Heldigvis har jeg mange venner, men det er noe med å være flere om å dele f.eks omsorgen av eldre foreldre med...

[Anonym bruker]

Nå er jo din liten enda, da;)

 

Jeg har 2 barn med 6 år mellom. Og jeg også var sikker på at jeg ikke var laget for å ha mer enn en. Men det viser seg at det går så bra, atte:)

 

Det går nok greit å være enebarn. Et barn vet jo ikke om annet enn det det har å forholde seg til. Et enebarn vet jo ikke hvordan det er å ha søsken.

 

Det jeg tenker på, er mer når de blir voksne. Det å ha familie i alle situasjoner i livet. Som høytider, og tunge stunder. En er ikke alene, selv om en ikke er bestevenner med søsken. De er likevel familie, og en har noen der uansett.

 

Jeg har nettopp mistet min bestemor. Og hun hadde 6 barn. De hadde hverandre den siste tiden, og kunne bytte på å sitte med bestemor på dødsleiet. Hadde hun kun hatt et barn, så hadde dette blitt mye tyngre for det barnet.

 

Og også det med å hjelpe gamle foreldre; å være flere til dette, kan gjøre det lettere. Er det bare en, så blir det mye.

 

Det er slike ting jeg tenker på. Mulig det er helt feil, men jeg syns søsken er viktig.

[LillaGorilla♥♥]

Nei, det e rikke fælt å være enebarn. Iallefall synes ikke jeg det!

Jeg har alltid fått masse tid og kjærlighet av mine foreldre, og jeg har hatt gode venner oppigjennom som har vært som søsken, vært med på ferier osv. Jeg har iallefall aldri lidd av å ikke ha søsken, selv om det sikkert hade vært moro det også. Jeg vet jo ikke om noe annet likevel.

 

Det eneste minuset er nå som jeg er blitt voksen og mine foreldre 'gamle'. Nå er det litt skremmende å være 'alene', etterhvert som helsen deres skranter og de en dag blir borte. Da er det jeg alene som sitter med ansvaret for alt.

 

Heldigvis har jeg gode venner, en flott mann og en herlig svigerfamilie som har tatt meg inn som om jeg var en av dem, så det går nok bra likevel!

 

Når det er sagt, så er jo ikke din så gammel enda da, du kan jo vente noen år og se om du ikke føler det annerledes etterhvert.

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst som enebarn, og må si at jeg har hatt en fin oppvekst. Jeg fikk jo all oppmerksomheten:) Men husker at jeg var misunnelig på de med søsken, f eks storesøstre de kunne snakke med om "alt", og som kunne være en slags mentor og støttespiller. Var også kjedelig å "bare" reise med foreldrene mine på tur, selv om jeg stort sett fant lekekamerater. Vil også signere Lilleva, i forhold til når foreldrene blir eldre. Hadde jeg kunnet valgt, ville jeg valgt å ha søsken, derfor vil vi ha flere enn 1 barn (sier jeg nå, som ikke ikke har noen barn ennå).

[Anonym bruker]

Nei, det er absolutt ikke egoistisk å kun få ett barn! Det er mye verre å sette et nytt barn til verden bare for at barnet ditt skal få søsken. Det nye barnet bør være ønsket i seg selv om du skjønner. Har tenkt mye som deg, men vi har av ulike grunner bestemt oss for å bare få ett barn, og det er best for oss. Spiller ingen rolle hva andre måtte mene:-) Samboeren min er forresten enebarn og synes det er helt fint!

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Det går helt fint å være enebarn, men det stiller litt mer krav til foreldrene, i allefall slik jeg ser det, som enebarn selv. Det å reise på slike opplevelsesparker som dyreparken i Kristiansand og andre ting er ikke like gøy alene som barn, med to voksne diltende etter. Så har dere ett barn, er det kanskje greit å skaffe seg venner med barn i samme alder slik at en kan finne på ting sammen.

 

Som enebarn kan man bli veldig selvstendig, klare å leke mye alene og finne på ting selv. Men man kan også bli usikker i samhandling med andre. Barnehage vil nok være bra.

 

Det må være kjekt å vokse opp sammen med søsken, men den som ikke kjenner noe annet har det bra den også. Jeg savner søsken nå som voksen, når foreldre faller fra og begynner å trenge hjelp fra meg til hverdagslige ting. Det er når rollene snus om og man må være der for foreldrene sine at det er godt å ha flere å støtte seg på. Og akkurat det er ikke noe å kimse av. Om jeg er så heldig, vil jeg gjerne ha mer enn ett barn.

[Anonym bruker]

I følge min svigermor burde enebarn være forbudt...

 

Hun er enebarn selv, og giftet seg også med en som er enebarn, og etterhvert som foreldrene ble gamle og svært krevende, slet både hun og svigerfar seg omtrent ut for å hjelpe foredrene sine. De siste 15 åra har de handlet for, fraktet, hentet, hatt på middag hver høytid, passet på legeavtaler, medisiner, regninger osv for foreldrene sine. Svigermor har i alle år ønsket seg en jul på hytta på fjellet, med stille dager, skiturer og ro. Nå er alle de gamle borte, og nå er svigermor utslitt og kan ikke lenger gå på ski eller dra til hytta vinterstid...

 

Jeg er vel tilbøyelig til å være enig med svigermor. En vet aldri hvordan en vil bli som gammel, men det er ikke godt å være den eneste med ansvar for at foreldrene skal ha det bra.

 

Men jeg synes ikke at du skal ta noen avgjørelse nå! Du fødte for 10 mnd siden. Det er mange som ikke kan tenke seg en til så fort. Men om et par år kan det hende at du ser annerledes på ting.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn.. Og man savner ikke noe man aldri har hatt.. men det kommer jo veldig an på og da. Jeg var heldig og hadde nabounger og en kusine (som og er enebarn) og leke med. Jeg var ikke alene.

 

men hadde vi bodd langt unna familie og folk hadde det nok blitt ensomt. Og nå ser jeg jo det at det er ikke lett og være enebarn som voksen heller, hvertfall ikke i jula når jeg vet at foreldrene mine er alene, vis jeg feirer jul med svigerfamilien. (til nå har vi hatt dem med da)

 

Syns ikke du er egoistisk og slem. Noen ganger blir det bare sånn at barnet blir enebarn.

[Anonym bruker]

Det er vell ikke fælt å være enebarn når man er liten, for da har man ikkenoe å savne.

 

Men når man blir eldre og får gammle foreldre så blir det stort ansvar og mye "jobb" å ta alt det alene. Sitter nå i den situasjonen med besteforeldre. Jeg har nå hatt en bror i 18 år, men så ble jeg ene barn og får utrolig mye ansvar når det gjelder gammle, syke foreldre/besteforledre.

 

Så lenge du har en på bare 10 mnd så er det jo ikke noe hast ennå. Så vennt å se ann tiden litt du.

[Anonym bruker]

jeg kommer fra en søskenflokk på 4, og det har jo hatt positive og negative sider... Siden jeg er mellombarn følte jeg titt og ofte at mine eldre søsken hadde banet opp en vei mine foreldre mente jeg burde følge, de var flinke på skolen, de var snille osv, så i ungdomstiden var jeg litt rebell;) Men nå som jeg er blitt voksen ser jeg jo at dette ikke var saken, og at mine foeldre ikke forventet at jeg skulle bli like flink på skolen som mitt eldste søsken, eller være like flink i sport som mitt nest eldste søsken, bare være meg holdt lenge;) Men jeg ser jo nå at mitt yngste søsken som fortsatt bor hjemme får oppleve goden ved bedre økonomi fra mine foreldre;) Og han har slakkere tøyler enn jeg hadde, får dra til oslo med vennene sine med toget alene, det fikk ikke jeg:/ Får dra på fest mer enn jeg fikk osv... Jeg arvet mye klær, vi hadde ikke flust med penger når mamma gikk hjemme og pappa var den eneste med inntekt, men det gjør at jeg i dag er mer sparsom og flink med penger:)

 

Jeg er ikke sikker på om mitt barn vil få søsken, er bare 6 mndr siden jeg ble mor for første gang, så jeg ser ikke så lang frem i tid ennå Men hadde jo vært koslig med en liten til etterhvert;) Men jeg føler meg ikke egoistisk hvis jeg velger å ikke får flere. Mer tid og energi til den ene;)

[Anonym bruker]

Jeg syns det er verre å få flere en mann ønsker fordi det er forventet enn å være ærlig på det. Barn skal følges opp resten av livet..

Menn jo større ett barn er jo lettere blir det å være mamma (syns jeg=)) man får andre problemstillinger osv.

 

Jeg orket ikke tanken på flere da mitt barn var under ett...nå ti år etter første mann venter jeg mitt fjerde. Fordi jeg syns det er kos med litt større barn... dvs 1.5 og oppover. Kanskje det også er egoistisk???? Hvem vet, men vi i vår familie storkoser oss masse.

 

Alt til sin tid, og fordi man selv ønsker seg det...ikke fordi alle andre mener og syns så mye. Det er tross alt du som har ansvar for ditt og dine barns liv, så det er du(og din mann) som må avgjøre slike vanskelige valg.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg er også enebarn, og har nok vært veldig opptatt av at mitt barn ikke skulle bli det også. Jeg har savnet søsken, både som liten og som voksen. Savnet en å leke med på ferier (selv om man alltids finner en venn eller to) og savnet mer barn i familien. Følte alltid et stort ansvar som eneste barn, selv om mine foreldre ikke la noe press på meg, så følte jeg vel litt på meg at jeg måtte bli "vellykket" - hva man nå legger i det begrepet. Men det er nå når jeg er voksen at jeg virkelig savner søsken. Mistet mamma da jeg var 20, ikke veldig hyggelig å være alene om det. Mamma ogpappa ble skilt da jeg var 10 så har ikke hatt så masse kontakt med han, og selv om jeg har mange gode venner så hadde det vært godt med søsken i den situasjonen. Nå er pappa dårlig og gammel og krever massse oppfølging, har ligget mye på sykehus etc og forventer besøk. veldig slitsomt altså! Så vi har nå fått tre barn og håper at de får glede av hverandre både som barn og voksne. Men det er selvsagt ingen selvfølge heller.

 

Mener ikke dermed at man er egoister ved å få bare ett barn, noen ganger blir det slik enten det er planlagt eller ikke, men tror vel hvertfall for barnet del at det hadde satt stor pris på en lekekompis etterhvert.