Alle dere som flytta fra samboern...

[Anonym bruker]

Jeg er så godt som ferdig med samboern min, men jeg klarer ikke å bryte ut...er så redd for hva folk rundt skal si og reagere, hvordan sønnen min reagerer (han er 2 år), om jeg i det hele tatt klarer meg på egen hånd...er student og 22 år...

 

Har dere noen gang angra på at dere flytta ut?? Hvordan opplevde dere og barna det? Ble det ikke ensomt og tungt med alt ansvaret alene? Hadde vært godt med noen råd fra noen som har vært gjennom dette..i stedenfor fra venninnene mine ikke har barn en gang..

 

HI

[Anonym bruker]

Ja det er til tider ensomt og tungt men det er bedre det enn å være i et ødeleggende forhold med krangel.

[Anonym bruker]

Da har du meg. Jeg flytta med barnet, ingen jobb eller utdanning eller noe, og det var utrolig hardt. Særlig med alle reaksjonene fra omgivelsene. Var dessverre ikke så mye forståelse å møte noe sted. Vi hadde jo et lite barn, så vi burde jo prøve mer. Men det barnet ville fått varige men av å leve med all kranglingen og kjeftingen, og når moren også ble i psykisk ubalanse av dette forholdet var det egentlig bare en ting å gjøre

 

Tidligere har vi BARE kranglet. Det gikk fint til jeg ble gravid. Og da angret han, innså plutselig hvilket ansvar det var å få barn. Og det ansvaret tok han aldri. Han fortsatte å leve sitt liv, og jeg angret veldig på at dette var faren jeg hadde valgt til mitt barn. Nå slipper vi å omgås i hverdagen, så nå samarbeider vi mye bedre. Sjelden krangling, og vi er begge gode til å inngå kompromisser.

 

Kveldene er ensomme. Barnet vårt er kronisk sykt, så det er tungt å måtte dra på sykehuset alene hver gang. Men jeg angrer ikke. Kanskje innimellom tenker jeg at jeg ikke hadde gjort nok, men forholdet hadde nok aldri blitt bedre om jeg ble boende. Nå er han iallefall tvunget til å ta ansvar når han har barnet alene, så dette er bedre for alle parter.

[Anonym bruker]

Hei:)

 

Det er klart du klarer deg alene.. Men det er tøft å bryte ut fra et forhold. Men er det ikke mer kjærlighet er det eneste rett å gjøre.. Jeg er alene med min sønn på 3.5 år. Er student og har en grei økonomisk hverdag. flink til å spare og har snille besteforeldre som handler en del ting til . Så ikke tenk på hva andre vil tenke- tenk på deg selv.. Du er ung og vil finne lykken igjen:) Var gjennom samlivsbrudd i fjor vår, og det er klart det er dager jeg tenker.. hvis vi bodde i huset og vært familie..bla bla.. enn hvis... MEN det viktigste for deg og barnet ditt er å ha lykkelige og glade foreldre- sammen eller hver for seg:) Og alt ordner seg med tiden. Lykke til GOD JUL

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar jenter! det hjelper å høre at det kommer til å bra selvom man får tunge dager..jeg har nok flere tunge dager nå enn hva jeg kommer til å få alene..gruer meg bare til å bli så alene, nettverket mitt i dag består nesten kun av hans familie og venner..men skal klare det! hvis dere klarte det og kom ut av det med vettet i behold, så må jeg klare det..håper jeg er like sterk som dere!! Men skal vente med å fortelle det til etter jul, vil holde julefreden..da kommer jo så klart hele hans familie hit!

 

Vanskelig avgjørelse dette