Trenger virkelig hjelp!

[kneblet88]

Min samboer er gravid og har selvfølgelig sine hormonelle sider, men jeg begynner virkelig å føle meg så utrolig tilsidesatt at jeg ikke vet om jeg orker noe mer. Jeg har barn fra et tidligere forhold og hun har et barn og vi lever sammen med hennes barn.

 

Nå skal jeg ha mine barn et par dager fordi de er litt syke og skal være hjemme fra barnehagen, da vil min samboer ikke være hjemme fordi hun er redd for å bli smittet. Det er igrunn begeret som fikk meg til å tenke på hva som skjer i dette forholdet, jeg er kjempeglad i min samboer og kan gå gjennom ild og vann for henne, men det virker som hun motarbeider dette forholdet etter alle kunstens regler.

 

Alt som skjer eller handler om mitt liv er negativt vinklet uansett hvordan vi vender og vrir på det, jeg føler meg alene i forholdet og at grunnen for at vi fortsatt er sammen er fordi det vokser et barn i magen hennes.

 

Jeg ønsker å leve med henne, men det skal ikke gå ut over min evne til å ta vare på meg selv og mine barn fra tidligere. Jeg tar på henne og hun flytter seg, jeg gir komplimeter og hun virker ikke engang smigret og tilbake er det kun kritiske bemerkninger.

 

Lever jeg med en person som kun ønsker meg som en trygghet i forhold til det økonomiske og den hjelpende hånd som hun får i stort sett alt som det trengs å ha hjelp til.

 

Jeg føler meg brukt, tygget på og spyttet ut igjen. Jeg har forsøkt å ta opp dette ved flere anledninger, men hun sier at jeg bare er paranoid, er jeg paranoid? når alt som angår meg er en belast for henne, men når det angår henne skal jeg ikke nøle i det heletatt for da blir det sure miner pronto.

[Storesmurf+Lillesmurfene]

uff, det er ikke enkelt med disse gravid hormonene altså..har ikke fått noen selv enda..men er ikke så langt heller..

håper ikke jeg får mye av det heller..tror det er helt individuelt egentlig..noen kan være heeelt gærne og noen mindre..

Jordmora mi sa til min mann at han måtte ikke ta seg nær av ting om jeg fikk sånne hormoner..eller hun sa det ikke på den måten. men husker ikke helt..hehe..

vel..det har jo vert dager der jeg også har snudd meg når min kjære har prøvd å fått kontakt.. men det er rett og slett ikke meningen.. det er bare sånn noen ganger er jeg redd :S

noen ganger er man så sliten at det er vanskelig..jeg hadde veeeldig problemer med kvalme i starten av svangerskapet..og det fikk meg utroolig ut av fokus..og min mann var ved å gi opp nesten også...men det var helt umulig for meg å følge med på verden eller det som skjedde når den kvalmen var der...var som om jeg levde i min egen verden..og jeg må innrømme jeg var redd for å ikke komme tilbake..men gjør jo det da:) har blitt bedre nå..og ser i ettertid at det var bare kvalmen som fikk meg til å bli ei kald "følelsesløs" kvinne akkurat da... men jeg måtte, ellers føltes jeg som om jeg skulle sprenges eller bare spy..var helt jævlig..men jeg elsker jo han , alltid gjort det..

Jeg vet jo egentlig ikke bakgrunnen deres eller hvordan det egentlig er mellom dere, men høres litt ut som om hun kansje også er i en egen liten verden pgav disse hormonene..men jeg sier ikke at det er sånn.men tipper...

Håper dette ordner seg for begge dere snart

lykke til..det kommer til å gå bra uansett

[Gjest]

hei.

bare en liten ting, hvis det er slik det føles for deg, så er du ikke paranoid. da er det jo et reelt problem hun ikke kan avfeie. det er vanskelig for mange å kvinner å anerkjenne menns deltakelse i det som skjer, men menn kan ikke noe for at de ikke kan bære frem barnet! kan godt hende hun føler seg litt alene også.

 

et tips til neste gang du skal skal snakke med henne er å ikke bruke så bombastiske formuleringer som at "alt du sier blir feil" og at hun "alltid motarbeider," men at du begynner med en personlig innrømmelse at "det sårer meg når du sier sånt" eller lignende....

lykke til!

[septermor]

Parforhold er ikke lett, og det blir visst vanskeligere med barn i bildet. Jeg antar at det foregår mye følelser både bevisst og underbevisst hos dere begge, og barnet i magen krever sitt av energi og følelsesmessig overskudd. Alle parforhold har jo sine ting. Prøv å være tålmodig med henne. Hun er kanskje bekymret for barnet deres og redd for at du ikke skal være glad i henne lenger nå som hun er tykk og grinete, og så leser hun alle mulige tegn inn i det som skjer.

Kanskje hun er redd for at du ikke skal klare å stille opp for den nye babyen når du har dine barn fra tidligere forhold.

 

Jeg tror det er mange som sliter med lignende ting. Det finnes jo veiledning for par som får barn. Kanskje dere skulle ta en prat med helsesøster?

 

lykke til jeg håper dere finner ut av det.

[meg & to små vampyrer]

Hvor langt er samboeren din på vei?

 

Jeg tror avgjørelser om samlivsbrudd bør vente til etter fødsel. Om det er slik at dette kom til etter hun ble gravid da. Om hun alltid er slik, hormoner eller ei, så er det jo en annen sak.

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg er gravid for andre gang og hormonene er helt ville. Til tider kjenner man ikke seg selv og egne reaksjoner igjen. Og formen skifter så raskt, det er fryktelig slitsomt. Ingen unnskyldning,men kanskje en mulig forklaring på hvorfor noen gravide kvinner oppfattes som veldig sure i gravidteten.

 

Jeg har kjent en del medgravide som har vært veldig bekyma mens de var gravide også, det gir heller ikke spesielt mye overskudd eller godt humør dessverre.

 

 

Ellers ønsker jeg deg lykke til, håper du finner ut av hva du vil.

 

[kneblet88]

Takk for gode svar, jeg ønsker igrunn ikke noe annet enn å fortsette dette forholdet og jeg gleder meg til å få barn med henne, jeg får bare roe meg ned og ta noen støyter her og der, det viktigeste for meg er at mor og barn skal ha det bra.

 

 

[3xMamma :)]

Jeg skjønner godt at mannfolk kan bli frustrerte over gravide hormonelle damer. Jeg merker selv at stemningnen er endret hos oss, og tror nok at det ligger mest hos hormonelle meg. Dette er noe vi ikke rår over, rett og slett. Jeg var ved mitt første svangerskap ganske paranoid til tider, redd for helt ufarlige ting. Og jeg kunne sikkert reagert på sykdom sånn som din samboer. Det kommer jo litt an på hvordan syke de er da. Spør evt legen om det er noen grunn til at hun ikke skal smittes av dette.

 

Kanskje du kan bestille time hos jordmor alene? Det er ofte betryggende å snakke med noen som jobber med dette, og det kan være trøstende å høre at dette er helt normalt.

 

Hvis det er ting du har lyst til å ta opp med henne, men som hun ikke "vil" høre kan du evt skrive et brev. Da må man også selv tenke igjennom hvordan man formulerer seg osv. Man trenger ikke skåne gravide for alt. Ja, kanskje blir det grining, men kanskje dere også kommer videre )

[Pappalille]

Det er også virkelig et godt råd du får litt lenger opp her å starte setninger med "Jeg føler at" eller "For meg høres det ut som". Å si at noe _er_ når hun tydeligvis er litt... Ehhh... hårsår, er ikke det beste utgangspunktet =)

 

Lykke til!

 

 

[Shiny84]

elsk din kone som deg selv!... hvordan ville du tatt opp, eller ønsket at noen skulle tatt opp dette problemet hvis det var du som var sur?

Det er bedre å komme med en : vennen, jeg føler meg så oversett, og føler du støter meg bort, og det gjør meg vondt for jeg er jo så glad i deg!!

istedet for : du skjønner ingenting og overkjører meg hele tiden. da er det liksom rett i forsvarsmodus med engang!! he, he...

Men kvinner er jo anderledes vi tenker anderledes, vi trenger inderlig kjærlighet, og er veldig sårbare, spes i en graviditet!

Men du skal ikke tåle alt av den grunn...!

Man må sette litt krav til partneren, men det som er avgjørende er måten det gjøres på!!

Hvis feks du har vondt i benet ditt så kapper du det jo ikke av, men pleier det slik at det blir bra igjen ikke sant!!

Lykke til!

[kneblet88]

Takker igjen for mange gode svar, det ser ut til at jeg ikke er alene om dette, så jeg får bare smøre meg med tolmodighet og finne en passende anledning til å snakke litt om dette temaet under 4 øyne. Det er bare det at det føles så tungt av og til å være så tilsidesatt, men det er godt å dele det med likesatte.