Klage-klage-klage... Er det flere som meg der ute?

[enda en]

Nå begynner svangerskapet å bli tungt; har gått 22 kg, er kjempehoven på fingrene og tærne når kvelden kommer, men har ikke merkbart med vann i kroppen.

 

Har grusom bekkenløsning som gjør selv en tur på butikken til en sydpolekspedisjon som krever nøye planlegging...med innlagte pit-stops, riktig bekledning og ikke minst riktig turkamerat (mannen). Det er et mareritt å vise seg ute blandt folk, for da "må" jeg anstrenge meg for å gå noenlunde normalt. Hjemme derimot slipper jeg meg løs og vagger, auer-meg, halter, støtter meg til vegger og bord og roper i smerte. Alt ettersom.

 

Humøret er heller ikke på topp (mildt sagt). Hormonutbruddene kommer oftere og oftere, og jeg begynner å bli RIMELIG slepphendt med sensuren. Det resulterer gjerne i fornærmede venner og bekjente, som etter å ha spurt for tusende gang når terminen er, eller for tusende gang kommentert at terminen må være feil, får noe spydig eller direkte ufint (og usaklig) slengt i retur.

Heldigvis har jeg tålmodige og forståelsesfulle venner... =)

 

Mannen begynner etterhvert å bli vant til å få hodet bitt av hver gang han prøver seg på en fleip som går på meg. Vanligvis er jeg proppfull av selvironi, men nå? Finnes ikke!

Hjemme går jeg rundt og mumler surt, mens jeg planlegger verbale hevnaksjoner mot de ulykkelige som har kommet i skade for å si noe (noe som helst) om svangerskapet mitt.

 

Og jeg er bare 30+6, og har altså leeeenge igjen å gå rundt som en tikkende bombe.

 

Det skulle vært sånn at man ble satt igang 2 uker før terminen for å skåne sine nærmeste og lokalsamfunnet sitt... Tror jeg skal foreslå det for noen, helseministeren kanskje?! ;-)

JEG kan jo tross alt velte meg i selvmedlidenhet, og med "god" grunn hate alle rundt meg. Men hva med stakkarne rundt meg da? Familien? Å huttetu! Ungene har vel varige mèn etter dette svangerskapet, tenker jeg...

[strikkemegihel]

Hei hei!

Nei du er ikkje aleine. Er og heilt invalid pga bekkenet, har gått på krykker sidan veke 17 og er no så dårleg i tillegg til svekka musklatur at eg knapt kjem meg utanfor døra. Prøver å vere med på butikken for å handle ein gang i veka, men endar i senga etterpå.

 

Har i tillegg ein liten krabat på 1,5 år som gjerne vil at mammaen skal vere med å leike på gulvet, er så sårt når han står og dreg meg i handa og grin fordi eg ikkje kjem meg ned til han.

 

Har hittil prøvd å halde humøret oppe, men no tærar det skikkelig på. Soving blir det mindre av for kvar natt, så eg føler eg går rundt i ein døs heile dagen. Tygger syrenøytraliseranude døgnet rundt og kvalmen slapp aldri taket denne gangen...... Uff, ja klage og syte. Håper berre at det held seg opp at eg vil bli vurdert til igangsetting to veker før termin.

 

Du får ha lykke til vidare, eg er heldegvik komen ei veke lenger enn deg, men tida går saaaaaaaakte.

[majalotta]

Jeg synes skikkelig synd på dere som sliter så fælt med bekkenet! Det er et sant helvete. Jeg har hatt det i de to første svangerskapene men denne gangen blitt kvitt det ved hjelp av akupunktur! Det gjør fryktelig vondt hver gang jeg får nålene, men så slipper vondtet i bekkenet etter ca en dag! Helt magisk! Prøv om det fungerer for dere.... Ellers så hååper jeg dere er omgitt av omsorgsfulle og hensynsfulle personer, for bekkenløsningshelvetet er helt umennesklig å skulle leve med!

[Mrs. Fix It- stor+liten]

Har det gaanske likt ja, men eg er da 5 dager på overtid nå. ALT er tungt å ALT er vondt, syter å klager å beljer hjemme, men prøver å holde smilet på når eg er ute blandt folk. smile å si " jada går fint, hadde termin sist tirsdag, jada er på tide at ho kjeme no, men ho komme når ho e klar" akkurat den setningen har eg ikke tellig på kor mange ganger er har sagt

 

. Har en kjempe snill og omtenksom kjæreste (som opprinlig er GANSKE sta) som virkelig får gjennomgå stakkar... men han prøver bare å gjøre alt godt for han vet eg ikke mener det selv om ting kan såre. han prøver jo bare å være snill...

 

er pokker ikke lett, men Snart over=)=)

[enda en]

Strikkedilla med nr2:

 

Huff, det er fælt når man må si nei til ungene når de vil ha deg med på noe. Her tvinger jeg meg ut og leke med minsten av og til, sånne ett kvarters økter. Dytte dissa og se på når hun aker. Heldigvis er hun fornøyd med det da... Jeg får også svi for det etterpå, må i seng ja.

 

Har også krykker, men bruker de lite. Finner liksom ikke mulighet til å bruke de, annet enn når jeg skal handle ol. Hjemme har jeg alltid et eller annet i hendene, en unge eller noe som skal ryddes vekk osv. Har heldigvis dager hvor jeg er ganske sprek, ellers hadde jeg vel vært i enda verre humør... =)

 

Jeg er heldigvis ikke kvalm, sliter lite med halsbrann denne gangen og sover fortsatt godt. Så egentlig har jeg det ganske bra! =)

 

Det er så deilig å "våkne opp" fra hormontåka innimellom og kjenne etter at det faktisk ikke er såååå ille. Hormonene tar jammen "litt" overhånd og farger alt negativt! Og det er alltid en trøst at andre har det verre, misforstå meg rett nå. =)

 

 

 

 

 

[strikkemegihel]

Hei majalotta:

Har prøvd akupunktur, men det fungerte ikkje på meg, har også prøvd fysioterapi, kiropraktor, manuellterapeut og varmtvannstrening. Bassenget er det einaste som ha gitt litt verknad, så no har eg fått beskjed om å kutte ut all behandling til etter fødselen, ta det med ro og kjenne etter sjølv. Er kjempeheldig å ha forledre og svigerforeldre som hjelp til der det trengs og sjølvsagt verdens beste mann som ikkje veit kva bra han kan gjere for meg.

 

Men tida går og eg kjem ein dag nærare for kvar dag i dag er det berre 55 dagar til termin, då eg vart sjukemeld var det over 200..