Samboer med alvorlig psykisk sykdom..

[Anonym bruker]

erfaringer med dette?

 

Han har innsett at han har problemer, og kommer sannsynligvis til å søke hjelp. Det siste året har vært et helvete for oss alle, og det toppet seg da han truet med å drepe babyen vår. Da flyttet jeg fra ham, uten å bryte forholdet. Men hver gang han kommer på besøk, er det noe i veien, og det går ut over oss. Dessverre tar det lang tid før han innser at det han gjør er galt; for eksempel truer han meg med øks, og etter 3-4 timer ringer han og ber om unnskyldning. I dag forsvant han gråtende ut fra leiligheten vår, og så ringte min mor og sa han hadde kommet helt fortvilet hjem til dem og låst seg inne i kjelleren.

 

Har ekstremt vondt for å dumpe en mann med slike problemer, men jeg orker virkelig ikke mer av dette. Vurderer å skilles, evt avslutte forholdet til han har ordnet opp psykisk.

[Anonym bruker]

uff, dette er ikke lett! men du skjønner jo selv at du ikke kan ha et forhold, ialfall ikke på det nåværende tidspunkt, med denne mannen son truer deg og deres felles barn på livet.

jeg tenker at han burde vært innlagt, mulig på tvang, med tanke på egen og andres sikkerhet.

[Anonym bruker]

Enig med anonym 22.54

 

Min x truet både meg og barna våre, og det gikk så langt som at han prøvde å drepe meg. Han fikk ikke lov å treffe barna uten tilsyn tilslutt (takk gud for det).

 

Jeg vil bare si at han trenger hjelp. er han sånn som min kommer han nok aldri til å bli bedre.. men han burde iallefall ikke være sammen med barnet-..

[Meesah og HattiFnattene♡]

du må bare gå..altså..

Venninnen min hadde en sånn far. Hun husker at et familiemedlem kom og hentet dem om natta fordi han truet med å ta livet av dem, og så seg selv. Når hun var 9 utførte han halve trusselen, han tok livet av seg. Traumatiserte flere familiemedlemmer, og etterlot resten i en blanding av skyldfølelse og sjokk. Du vil ha ham langt unna ungen hvis han finner på noe slikt

[Gjest]

jeg har hatt et forhold til en mann med sånn problemer nå i høst, ikke så utagerende, men selvdestruktiv og helt ute av balanse er han. og nå har jeg gjort det slutt. jeg er gravid og klarer ikke det presset mer. føler meg som verdens styggeste menneske som på en måte sparker en som ligger nede, men om jeg ikke gjør noe nå så blir det til at jeg går på en smell også.. så nå må han ta hånd om seg selv og bli frisk alene, for jeg klarer bare ikke mer. jeg trenger ro de siste mnd av svangerskapet og energi til å ta vare på tulla jeg har fra før.

 

 

lykke til, det er vanskelig å velge å bryte, men noen ganger må man tenke på segselv og barna først! og det finnes hjelp å få, nettverket er der ute så man må bare stole på det tror jeg...

 

[Anonym bruker]

Har du vurdert at du og familien hans kan hjelpe ham til å søke hjelp? Du kan opplyse fastlegen hans, eller legevakten, om det som har skjedd, og få ham fremstilt for en tvungen legeundersøkelse, om han ikke finner veien dit selv.

Han høres jo ut som han er dypt deprimert, kanskje t.o.m. psykotisk, og kan i den situasjonen være til fare for både seg selv og andre. Mannen trenger omgående hjelp (les:innleggelse i sykehus), og er du glad i ham og deres felles barn, hjelper du ham til å få hjelp han åpenbart trenger.

 

Hva om han tar livet sitt i kjelleren han nå har låst seg inn i? Slå ring rundt ham og hjelp ham nå!

[Gjest]

er ikke bare bare å få den hjelpen!! min nå ex snakket mye om selvmord for noen uker siden og alt han fikk var venteliste hos psykolog på minst 8 uker og antidepressiva piller... som har hjulpet frem til nå, men nå er alt like ille igjen, så nå får han vel bare enda sterkere piller.. nei vet du noen ganger må man faktisk velge å trekke seg ut og ta vare på seg selv og barna og heller overlate ansvaret til den biologiske familien. for det er fare for at man selv går under når man skal hjelpe en med psykiske problemer og har barn..

 

 

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Jeg skjønner hva du mener, WhiteLily. Jeg ser desverre altfor ofte hvor pårørende sliter seg ut for å hjelpe en de er glad i. Man må ta vare på seg selv for å kunne ta godt vare på andre, og det er ikke pårørende sitt ansvar å behandle den syke. Det skal man overlate til det profesjonelle hjelpeapparatet.

 

Likevel synes jeg at den anonyme over deg har et poeng. Man kan ringe inn en bekymringsmelding til politi, lege, legevakt osv, og be om hjelp for vedkommende. Det er også nødvendigvis alt man trenger å gjøre, og slik hjelpe vedkommende til å bli fanget opp av og i systemet. De fleste jeg har tatt imot til innleggelse, har blitt fanget opp fordi noen har slått alarm.

 

Til HI: Det må være vondt for deg å stå i denne situasjonen. Det kan oppleves håpløst og livstruende, på en slik måte som ingen noen gang ønsker å kjenne på kroppen. Her har du handlet riktig gjennom å beskytte deg selv og barnet ditt. Ingen skal kreve at du skal stå i dette og utsettes for slike trussler, det er ikke trygt eller forsvarlig på noen måte.

 

En sjelden gang gjør den syke alvor av trusslene, det er familietragediene vi leser om i avisene. Mannen din trenger hjelp, for alle sin del. Han høres ikke særlig tilregnelig ut i det du beskriver, og jeg støtter teorien om at han muligens kan være psykotisk. Om det er tilfellet, er han ustabil nok til å kunne handle på impuls og gjøre noe han aldri ville gjort om han var tilregnelig. Jeg skal ikke male fanden på veggen her, men det tryggeste er å gå utifra at han er alvorlig syk, impulsiv og utilregnelig, og handle deretter.

 

Du kjenner ham best, du har levd med ham den siste tiden og kan gjøre rede for atferdsendringen og hendelsesforløp. Denne anamnesen er utrolig viktig for de som skal behandle ham. Om du klarer det, er det viktig at disse opplysningene gjøres kjent for hjelpeapparatet. En telefon er kanskje alt du trenger å ta. Uansett hva du velger, må du ta godt vare på deg selv og barnet deres. Måtte det gå bra for dere alle.

 

God klem!

 

[Anonym bruker]

Er han utlending?

[Anonym bruker]

Nei, han er veldig norsk, det er også alle hans slektninger, så han har nok ikke aner fra Sverige engang...

 

Men takk til dere andre som har svart. Har vært i prat med psykiatrisk akuttmottak i dag (han ringte selv, og vi drog inn sammen), og han forklarte selv at han vil ha hjelp. Var dessverre ikke aktuelt med noen innleggelse når han var så klar over problemet sitt, og kunne derfor ikke være så syk i følge dem.

 

Dette er noe han har slitt med siden ungdommen. Dessverre ingen som vet hva det kommer av, er han heldig kan han få time til utredning innen 6 uker. Og så kunne han få sykemelding i mens, så nå skal han ta det litt med ro framover. Skal allerede på tirsdag til fastlegen hans og kreve litt fortgang i dette, så vi får bare håpe at det går bedre da.

 

Kommer uansett til å ta ut separasjon så fort som mulig. Det tok han veldig tungt, men håper at han skjønner. Vi har dessverre ikke så lett for å prate sammen, når det alltid ender i drapstrusler o.l når han er uenig.

 

HI