Barn er ikke alt...?

[AndreVonDrei]

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2820608.ece

 

Et sterkt innlegg som tar opp noe av det mest tabubelagte for mennesker i og rundt vår situasjon -altså vi her inne på Dib/Bim.

 

Jeg ble spurt engang: "Er jeg egoistisk som ikke velger å få barn?"

Min påstand er selvfølgelig ikke!

I det tilfellet er det vel kanskje bedre å angre på noe man IKKE har gjort, enn å angre på noe man HAR gjort hvis man ikke er 100% sikker.

 

Jeg berømmer de damene som har innsikt nok til å faktisk gå noen runder med seg selv og kommer utav det med et veloverveid valg.

Jeg tror det er mange som føler press på seg til få barn nettopp fordi det er forventet av de, og for at det er det som må til for å få et fullverdig liv...utifra andres skalaer.

Det er trist å tenke på at mennesker går rundt med en følelse av at de ikke burde fått de barna de har og/eller at de sliter og ikke føler de kan snakke om det.

 

Barnløshet skal liksom ha en grunn, og hvis man velger å være det så blir man sett rart på?

 

Da jeg gikk gravid ble min storesøster (som er en god del eldre enn meg) hele tiden spurt "skal ikke du sette i gang snart?"

Hun kan ikke få barn og gikk til slutt ut med det for å stagge spørsmålsstrømmen. DA var det greit, men jeg har mange ganger lurt på hvordan folk ville reagert dersom hun bare sa at hun ikke ville ha barn?

Det samme vil jeg anta er en spørsmålsstrøm som kommer mot de som velger å bare få et barn.

To barn er liksom tingen.

Kjører man på og får tre og fire har jeg sett at mang et menneske her inne ihvertfall har fått reaksjoner på om DET virkelig er nødvendig.

 

Det er et ganske personlig valg dette med å få barn/ikke få barn, situasjonen rund, antallet man ønsker osv, men det er vel kanskje fler enn meg som føler man må stå til rette for "offentligheten" i disse spørsmålene. Være seg kun sine nærmeste eller -som i mitt tilfelle- en hel bygd å svare for;-).

 

Valg, følelser og erfaringer bør respekteres uansett hva. Det er folks liv og identitet det er snakk om -og som regel vet man ikke hele historien, for det er ikke alltid like lett å snakke om!

Og det er synd....

[Anonym bruker]

Leste ikke linken, men synes det var et fint innlegg du hadde her. Jeg er av typen som spør om noen skal ha barn snart, flere barn osv, men var selv ganske gammel da jeg fikk barn, og spør kanskje mindre nå etter jeg har fått egne barn. Har aldri ment noe negativt om de som velger å ikke få barn, men ser at det kanskje kan oppfattes sånn når jeg spør.

[:::) Frøken Velferdsrett]

barn er veldig personlig, men også veldig ofentlig. fordi normene er så tydelige og fordi valgene man tar er så tydelige.

jeg sliter litt med motsatt "skal jeg få et barn til alene om jeg fremdeles er singel når jeg er ferdig med skolen om 3 1/2 år?"

det er også et veldig personlig valg, men det er også offentlig og man må kunne svare for det offentlig. og på en måte er det nok litt sundt også. det gjør jo ihvertfall at jeg tenker igjennom donor/ikke donor, spørsmålet enda mer.

men selvsakt, og kunne stå for ufrivillig barnløshet er nok fryktlig vanskelig!

[Anonym bruker]

Hei Mortilgunnar.

Jeg vurderer også å få et barn alene om 3 år. Jeg har et barn med mann nå. Men jeg kunne tenke meg å leve alene. Fikser ikke forhold jeg, men jeg vil likevel at sønnen min skal ha søsken. Ser ut til at vi treffes her inne igjen om noen år. lol

[Anonym bruker]

Jeg har aldri ønsket meg barn før jeg traff han jeg nå er gift med, og fikk oppleve litt av det presset en kan bli utsatt for når en bare ikke vil ha barn. Jeg var ikke engang spesielt "gammel", men når jeg nå endelig ble gravid, var reaksjonene virkelig tydelige; "Jøss, endelig skjønt hvordan du gjør det, eh?" og "Næmmen, trodde sannelig ikke dét skulle hende, nei..." Mye fordi mannen min og jeg valgte å få fem år sammen før vi ville ha barn, til tross for at vi var voksne når vi traff hverandre og giftet oss.

 

For øvrig vil jeg ikke gå med på at man utsletter sitt eget "jeg" bare fordi en får barn. Jeg har alle planer om å beholde meg selv midt oppi alt dette, Jeg har kjempet så ufattelig hardt for retten til å være meg, så ikke søtten om jeg gir slipp på det nei! =)

[AndreVonDrei]

Jeg har også spurt -selvsagt, men jeg kjente det virkelig på kroppen etter dette med min søster. Syntes det er merkelig at så godt som ingen begrenset seg med tanke på at hun var i et langvarig forhold, over en "viss alder" og ikke hadde barn...at ingen tenkte at "oops, kanskje ikke hun kan få?".

Nå er jeg midt i den alderen hvor det er sånn "være eller ikke være" i forhold til dette med barn, og jeg har venninner som både har barn og ikke. Det er en god del som har betrodd meg at de ikke ønsker å få, men som har valgt å la omverdenen tro at det er av andre grunner enn et valg de har tatt.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Det er instinktet vårt å formere oss. Det er komisk at vi innbiller oss at vi er så fryktelig siviliserte, mens vi egentlig er like styrt av instinkter nå som vi var under steinalderen.

Jeg vet ikke jeg...for meg var det lettere å forstå at min ene venninne ikke ville ha barn, enn at min andre bare ville ha en.

Nå synes jeg ikke det er noe problem i det hele tatt å forstå det. Hadde jeg ikke hatt barna mine, og fått de når jeg fikk de, tror jeg ikke jeg hadde fått noen faktisk. Jeg har alltid vært glad i barn, men synes verden begynner å bli så skummel at jeg ikke hadde turt.

Det skremmer oss når noen ikke vil følge "normalen". Vi sier de er egoistiske, mens vi glemmer at ønsket vårt om å få barn i utgangspunktet var egoistisk.

Vi er også delte i meningene om hvorvidt det er rett å ofre seg for barna eller ikke. Vi synes damene som prioriterer jobb, og har ungene sine i bhg 7-5 er egoistiske, samtidig har vi medlidenhet (og ikke av den gode sorten) med de som setter barna først, og synes de er tåpelige, mens vi setter oss på vår høye hest og mener at VI vet best.

Hvis folk får 6-10 unger, mener vi de er sinnsyke og uansvarlige.

Jeg har tatt et valg som passer for meg, jeg har valgt å jobbe redusert, og vil gjøre det til mine barn er store. Rett og slett fordi jeg vil ha i pose og sekk. Venninnen min vil bare ha ett barn, og synes det er nok. hun nyter den friheten som kommer med at datteren hennes blir større og er en god mor for henne.

Min tredje venninne, føler at hun ikke er en morsperson, hun er kjempeglad i barn, men hun vil ikke ha egne. Det er hun tilfreds med.

Min bestevenninne her jeg bor, har et barn, vil ha flere, og leverer 7.15, henter ca 16.30, og de har det fint. Guttungen har ikke psykiske problemer. Han er en glad og kosete og herlig gutt, og hun er en av de mest fantstiske mødrene jeg vet om. Hun har en engels tålmodighet, og er den minst egoistiske jeg kjenner. (bare ett stikk til bhg-debatten i tillegg).

Vi er forskjellige, vi må bare ha selvinnsikt og selvtillit nok til å forstå at det er helt greit.

[AndreVonDrei]

 

"Vi er forskjellige, vi må bare ha selvinnsikt og selvtillit nok til å forstå at det er helt greit."

 

Godt sagt, Meesah!

 

Det er like mange forskjellige mennesker som det er forskjellige ønsker om hvordan man vil gjøre dette med å reprodusere.

At det i det hele tatt skal være en "norm" rundt dette er jo helt bak mål.

Jeg håper virkelig alle har selvtillit og selvinnsikt nok til å gjøre det som er best for seg, ja...

[AndreVonDrei]

[Anonym bruker]

Jeg vet i hvert fall at det står mer respekt av å stå for at man ikke vil ha barn enn og få barn når man egentlig vet at man absolutt ikke burde få det!

[:::) Frøken Velferdsrett]

hei anonym.. jeg går ingen steder selv om barnet mitt blir for stort for denne siden. så om du ikke stikker så kan du bare fortsette og "spionere" så kan vi gå gravide sammen... hehe.

[blond]

Jeg er ganske lei av at alt må begrunnes og forklares, at en del mennesker ikke aksepterer et svar slik det er, men graver videre for å finne grunnen. Om folk ikke vil ha (flere) barn så vil de ikke det, slutt.

 

Og så har vi dem som lengter etter at noen skal spørre om personlige ting, som om man skal ha barn/hvorfor (ikke) og som føler at folk bryr seg om dem med slike spørsmål som for andre blir for nærgående.

 

Ikke lett, nei.

 

Har også et inntrykk av at man blir sett på som rar om man velger bort barn, spesielt hvis man ikke har en karrierepreget jobb. Og folk lager seg fort forklaringer på hvorfor folk tar de valgene de gjør.

[Anonym bruker]

Jeg blødde og var "midt i" en spontanabort når min søster fødte første. Da var det kult å få spm "Nå, skal ikke du også få snart"

Skal man midt i selskapet si "vet ikke helt, holder på å miste akkurat nå"

Synes folk skal tenke seg litt om før de spør om dette... Jeg hadde ikke lyst til at noen skulle vite det, selv ikke nærmeste familie. Bortsett fra samboer... Liker ikke sånn "stakkars deg"

 

Men ikke særlig kjekt å få det spm når du mister...

[AndreVonDrei]

Jeg møtte ei gammel skole-venninne. Jeg spurte hva hun drev med og hun svarte lettere beskjemmet at hun var advokat på et relativt høyt nivå, og så fort det var sagt la hun til at hun var skilt og hadde ikke barn, som for å dekke over at -Ja, hun har karriere, men det kom med en pris, og at hun ikke på langt nær hadde kommet dit jeg var...tidsnok!

Jeg ble fryktelig provosert -ikke av henne, men av at hun følte hun måtte rettferdiggjøre sine valg ovenfor et menneske hun ikke hadde sett på 15 år!

Som om det jeg har gjort har krevd noe av meg! Selvfølgelig LITT, men ikke på langt nær så mye som kreves av andre mennesker som står på sitt, har et kall, har selvdisiplin nok til å gjennomføre det....

Disse menneskene skal føle seg underlegne fordi de ikke har gjennomgått et svangerskap?!?

I think NOT!

[Anonym bruker]

Jeg fik og dette spørsmåle. Ikke morro når man har prøvd et år heller...

Jeg leste linken, men jeg måtte jobbe hardt for å finne empatien (sikkert p.g.a. min egen siuasjon som desperat prøver!)

[Anonym bruker]

Synte dette var et fint innlegg, så jeg dytter det opp i dag og jeg...

[stinemor87]

Jeg er helt enig i at folk er forskjellige, har ulike meninger og at de tar ulike valg i livet. Mange ønsker barn mer enn noe annet (det gjør jeg) og mange setter andre ting foran, som for eksempel karriere. Jeg mener at man må få lov til å gjøre det man selv vil uten å føle at det de gjør er feil, og at de må forsvare seg dersom de velger å ikke få barn. Det er et personlig valg og man trenger ikke å være egoistisk av den grunn.

 

HI har skrevet et fint innlegg synes jeg, og mange andre her har skrevet ting jeg er enig i. Anonym 00:07 for eksempel føler jeg veldig med. Å få slike spørsmål i en slik situasjon kan ikke være lett. Jeg har aldri vært gravid og har heller ikke begynt å prøve, men jeg er en person som føler at jeg forstår folk, spesielt når det gleder barn, fordi jeg har et så sterkt ønske om å få mine egne. Ser virkelig frem til å prøve, og fortelle at jeg er gravid til andre, fordi det er mitt valg. Men når andre spør om det ikke snart er din tur osv synes jeg det kan være direkte frekt noen ganger. Det kommer litt ann på hvem som sier det og i hvilken setting, men man vet aldri hvilken situasjon vedkommende er i. Kanskje er de ufrivillig barnløse, opplevd en abort, velger å ikke få barn, ja nesten hva som helst. Man burde tenke seg om før man går for sterkt ut i denne debatten, man kan risikere å såre noen.

 

Man må vise respekt for andre og ikke bare stå fast på sitt og sine meninger. Det er viktig å åpne øynene og se litt lenger enn nesetippen, det kan være så mye som ligger til grunn for et valg.

 

Dette er min mening ihvertfall, det er ikke alltid jeg klarer å være så bevisst på hva jeg sier heller, men jeg gjør så godt jeg kan. Ingen er perfekt:) Lykke til alle sammen, prøvere, mødre, fedre, ufrivillig barnløse, frivillig barnløse. Uansett hvilket valg dere har tatt, lykke til videre i livet:D

[Anonym bruker]

Veldig godt innlegg, HI.

[Anonym bruker]

Bra innlegg. Har tenkt mye på dette selv og har bestemt meg for å alltid si "HVIS du får barn,.......", i stedet for "NÅR du får barn,....."

[Anonym bruker]

Det har faktisk jeg begynt med og! Det er en del man ser panikken i øya på og nærmest hører den biologiske klokken tikker når man sier "når du får barn"!

[Anonym bruker]

Awh.. Det var en flott artikkel!

 

Vet du, jeg er også "velsignet" med ei hel bygd som jeg skal stå til ansvar for. Det var greit når vi fikk det første barnet, og det andre kom som forventet. Men så fikk vi flere, og da var det slutt på det positive fra mange, da var det jammen ikke mye pent å si mer. Nå får jeg bare spørsmål om vi ikke har en til på vei da, for vi får jo barn årlig. Tull. Vi gjør ikke det, og om vi hadde gjort det hadde det ikke være noen andres sak.

 

Sporet visst litt av her nå. Velskrevet innlegg og noe å tygge på før vi legger oss

[AndreVonDrei]

Så moro at så mange er engasjerte, og faktisk har tenkt over disse tingene også :-).

[Mrs Smutt & Smilende]

Bra innlegg AndreVonDrei

 

Har selv vært utsatt for spørsmålet om det snart blir barn.

Da flirte jeg alltid godt å svarte at tilogmed de måtte vite at "it takes two to tango" (hadde ikke kjæreste på den tiden).

 

Uansett, nå har jeg en på 15 mnd, men med mine 36 år er jeg jo slettes ingen ungmø akkurat.

 

Har flere venninner som ikke har barn og er på samme alder. Et par av de har hatt det som et bevisst valg, og ikke syns jeg de er noen dårlige venninner av den grunn:o)

 

Har aldri spurt dem om noe rundt dette, men de har villig delt sine tanker rundt dette i gode samtaler. Det har jeg respektert fullt ut selvfølgelig!

Det kunne jo vært meg.

 

[A1973 har råtne egg :-/]

Bra innlegg ja!

 

Jeg tror det er vanskelig å si at man angrer på de barna man allerede har. Man kan si at det er strevsomt og "frihetsberøvende" ja, men de færresten vil si at de angrer.

 

Jeg kjenner mange som er for gamle til å få barn og som ikke har barn. Noen kunne ikke få, andre har valgt dette av egen fri vilje. Jeg synes det er flott at kvinner tør å si at reproduksjon ikke var noe for dem.

 

Det jeg forundrer meg over er at barnløse/foreldre med ett barn føler de må forsvare seg, at det er et slags angrep når folk spør hvorfor de ikke har barn/flere barn. Man er i fruktbar alder, det er ganske så normalt å få barn, det vil da også være normalt å spørre eller kommentere.

 

Jeg har selv "bare" ett barn på 13,5 år. Jeg har ofte fått spørsmål om når nestemann kommer, eller om vi vil ha flere osv... Jeg har aldri følt dette som noe jeg må stå til rette for, eller ubehagelig på noen som helst måte. Snarere har det vært en innfallsvinkel til artige diskusjoner.

 

Vi har vurdert frem og tilbake om vi ville ha flere barn og i sommer bestemte vi oss for å prøve. Nå viser det seg at jeg er blitt for gammel (eller eggene mine er det ihvertfall) og jeg er kommet i en for tidlig overgangsalder. Ikke særlig morsomt når man endelig har bestemt seg. Jeg har grått, vært sint på meg selv fordi vi ventet så lenge, osv... MEN jeg har også klart å se de positive sidene. For ja, MITT liv blir på ingen måte ufullkomment om jeg ikke får flere barn. Det er trist nå, men livet dreier seg da om andre ting enn å formere seg også! Jeg NEKTER å bli en sur, gammel, bitter kjerring fordi jeg ikke fikk flere barn.

 

Mange har sagt til meg at dette må ha vært den verste beskjeden jeg kunne få. Da må jeg ærlig innrømme at jeg blir litt provosert, Jeg VET de sier det for å være snille, men jeg blir provosert fordi det finnes MANGE verre ting her i livet. Det gjelder bare å se ting i perspektiv. Jeg har bl.a. venner som nettopp har mistet sønnen sin i kreft, jeg har en venninne som holder på å miste mannen sin, jeg har venninner som er syke osv... osv... Nå skal det sies at jeg har full forståelse for at ufrivillig barnløshet er både trist og sårt. Den subjektive følelsen av å ha det jævlig skal man ikke kimse av, men av og til kan det være lurt å sette ting litt i perspektiv. Om ikke annet, for å se at det ikke bare er du som har det rævva i denne verden... (Dette ble visst litt ut på viddene...:-))

 

Det er en del som vet at vi prøvde på nummer to og jeg forteller dem gjerne at vi ikke kan få flere. Jeg forteller det gjerne til hele verden, uten at det gjør meg noe. Det er sårt for oss ja, men JEG klarer ikke helt å se at det skal være sårende at folk spør. De færresten spør for å være ond (ingen, vil jeg tro...).

 

Kanskje dette handler vel så mye om oss selv, som om andre og samfunnets krav? Kanskje vi kvinner må slutte å være så paranoide og gi blanke i hva folk måtte mene og tro om oss?

 

En dame på godt over 80 år, sprek som bare det, sa en gang til meg: "Det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man TAR det!" Dette sa hun fordi jeg kommenterte at hun alltid var så frisk og rask, selv om hun var over 80.