Frustrert- vanskelig å bryte når man har barn..

[Anonym bruker]

Er så sliten og frustrert for tiden. Føler jeg lever i et kaos. Kort fortalt gikk vel livet til helvete for 1 1/2 år siden, Den dagen jeg fødte sønnen min. Ungen hadde kolikk og andre ting som gjorde at han knapt sov og var avhengig av fysio øvelser hver dag. Mannen min har en tenåringsdatter fra før. Biomoren hennes hater meg og vil ha mannen min tilbake, han danser nok litt for mye etter hennes pipe da hun bruker ungen for å få vilja si.(Jeg hadde ikke noe med bruddet å gjøre og hun har ny mann og barn med han) Noe som har gjort at samværet har vært vanskelig og tøft. Mannen min gjemte seg bak stebarnet, hadde henne fra det sekundet jeg hadde født. Plutselig var det de to for alle penga. Jeg fikk ikke noe hjelp eller avlastning med babyen. Han og stedatteren gjorde alt jeg og mannen pleide å gjøre før. Middag, kino, bowling og andre ting som vi pleide å gjøre som kjærester. Han var helt uinterisert i å gjøre noe mer sammen med meg. Nå har ting roet seg litt på den fronten, men han har så mange venner som han prioriterer har alltid en ny guttetur rundt svingen og siden vi har stebarnet annen hver helg, blir det ikke rom til at vi gjør noe sammen eller at jeg får dratt og gjort noe sosialt. Han har humør svingninger, eksploderer på meg for ingenting. Vet det er psykisk vold, han kan komme hjem og klikke fordi det ligger leker på gulvet. For så i neste øyeblikk være verdens søteste og godeste mot meg. Han kan også komme med så rare kommentarer. I det ene øyeblikket skal han gå fra meg for så i neste øyeblikk glede seg til vi får flere barn. Tingen med han er at han angrer sånn i ettertid av sånne dritt slengninger. Men jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke vet hva jeg skal tro på av hva han sier. I det ene øyeblikket sier han at han kun drar på byen for å sjekke damer så han skal ikke på byen mer, for å så 1 mnd seinere dra på byen og blir rasende hvis jeg spørr han om den utro kommentaren. Han er av typen som bryr seg veldig mye om hva andre synes om han, merker han prøver å snakke dritt om meg til vennene sine. Sier at jeg bare maser krever så mye, er dårlig i senga og dårlig til å lage mat til vennene sine, mens han sier det motsatte til meg.Tror det er for å rettferdiggjøre den dårlige oppførselen hans. Etter at han sa at jeg var dårlig i senga, har hele sexlivet vårt gått til helvete. Jeg er typen som virkelig går inn for å være en god kjæreste både med husarbeid, sex og omsorg. Føler jeg får så lite igjen av dette forholdet, han er også veldig kontrollerende overstyrer meg og bare tar store valg som vi egntlig skulle tatt sammen. Slik som økonomi og ferier. Vi snakker sammen og han blir enig om at han skal skjerpe seg, men da er det akkurat som om biomor og moren hans merker at han er i snill modus. Blir han snill mot meg er han snill mot alle andre også. Dette merker biomor og moren hans som begge er ensomme og begynner å ringe han 5 ganger om dagen og maser helt til han eksploderer på meg og blir et helvete å leve med. Tenker på å dra fra han sikkert 50 ganger om dagen, men synes det er så skremmende å la sønnen min være alene med stebarnet annen hver helg, sammtidig som jeg virkelig kunne trengt avlastning også er han så flink med sønnen når han er flink. Akkurat som han er flink som kjæreste når han er flink. Selvom jeg har vendt meg til tanken om at det blir slutt synes jeg det er skikkelig trist også. Ønsker han virkelig et godt liv, vet at han ikke mener å være så slem, tror han bare ikke klarer å sette grenser for andre mennesker og det er så mange som krever og krever av han.Stebarnet, biomor og moren hans krever og krever og krever. Jeg er den som ikke får noe.Samtidig som jeg er den ensete han er trygg på, er nok derfor han slipper alt utover meg. Er så redd for at han skal bruke sønnen min som søppel bøtte hvis det blir slutt. Jeg vet at jeg er sterk og klarer fint å komme over all dritten, vet at det han sier ikke er sant. men sønnen min er for liten til å vite hva som er sant og ikke. Vet også at det er vanskelig å hindre samvær da han utad er er en god far og mann. Ikveld skal han på byen igjen og jeg har en dårlig følelse, han drikker seg så sanseløs drita og vet han har dårlig selvtilitt så tror veien for å flørte og gå over streken er kort. På en måte hadde det vært litt bra også om han var utro for da hadde det ikke vært noen vei tilbake.Sammtidig som jeg virkelig ikke fatter at ting skal være så vanskelig, jeg gjør så mye for han og har krevd så lite. Vi har det så godt i perioder skjønner ikke hvorfor han har sånne dårlige perioder. Tror mer og mer at han er i psykisk ubalanse og at disse oppturene og nedturene er ute av hans kontroll.

[Anonym bruker]

Hei =) Uff for en situasjon du er i, du har min medfølelse. Har det samme problemet som deg; vanskelig å bryte ut når det er barn med i bildet. Jeg har ingen slem mann da, elelr dvs han er en veldig snill og god mann/ pappa, men nr vi krangler kan han si de styggeste ting som han etterpå har glemt like fort og kan ofte ikke huske han har sagt det. Jeg, derimot går å tenker på det i lang tid.

 

Har egentlig ingen gode råd å komme med, men har du forsøkt å nevne parterapi for ham? Eller samlivsrådgiver eller hva det heter. Siden du har forsøkt så mange ganger å få han til å skjerpe seg kanskje det er lurt å stille ham et ultimatum, en siste sjanse? Si at enten blir du med meg til terapeut eller jeg går. Da får han vite at du virkelig mener alvor, samtidig som han har en gylden mulighet til å ta seg sammen å se dine behov. vet ikke om det er noe for dere, har aldri gjort dette selv, men har hørt om mange som har fått god hjelp.

 

Ønsker deg masse lykke til, du har mine tanker..

[Anonym bruker]

Hei takk for svar. Kjenner godt i gjen den der at man husker vonde ting de sier, mens de glemmer det like fort. Sånn er min mann også sier og gjør ting som jeg aldri glemmer og seinere sier han at han aldri har gjort det. Men jeg husker sånne vonde ting krystall klart. Alle de gangene han har såret meg og behandlet meg dårlig har gjort meg mindre glad i han. Stoler ikke på hans evner til å være en god partner. Synes han er så sinnsykt egoistisk.

 

Har prøvd å nevne parterapi, men han har så dårlige minner fra møter med eksen om samarbeidet om barnet. At han ikke takler en tredje part som skal komme med sine synspunkter. Tror virkelig ikke et ultimatum vil hjelpe, da han bare blir kjempe sta og nekter å bli presset til å forandre seg. Er utrolig standhaftig og barnslig. Kjenner jeg er begynt å bli skikkelig irritert på han. Han kommer hele tiden med jeg "må" møte noen eller må ordne noe. Noe som gjør at jeg aldri får muligheten til å gjøre noe. Krangler jeg meg til en fridag, skal han også ha en fri dag rett etter, mens jeg sitter ikke å måler det jeg gir utifra hva jeg får tilbake. Så mye slit og mas bare for å få hentet seg litt inn og fått litt energi igjen. Føler meg også litt slem siden han er jo veldig snill også innimellom, Har lyst til å løse dette, men ser ikke noe håp for at ting skal bli bra. Føler meg helt fanget, har bare lyst til å ta jentungen under armen og løpe langt bort. Men det er jo ikke noe alternativ. Har lovet meg selv at det ikke skal bli brudd i jula, men etter det må det skje noe, orker ikke denne livsituasjonen mer. Er så leei og sliten. har bare lyst til å stoppe verden litt og sove i noen uker for å så våkne igjen og skru på verden igjen...