Når en ikke kan enes om barneoppdragelse

[Anonym bruker]

Vi har to barn sammen, og han har to fra før. Han er den strengeste når det gjelder de to yngste, og jeg er den strengeste når det gjelder de to eldste. Vel jeg ligger litt lavt, for jeg vet at jeg ikke blir støtta om jeg sier noe, ingen støtte å hente. Jeg støtter heller ikke han ovenfor våre fellesbarn som da enda er temmelig små. Hans andre barn er nå blitt tolv og fjorten.

Jeg føler han er urimelig streng ovenfor våre to, forventer alt for mye av to smårollinger på et og tre. Jeg kunne nok ha støtte han, om det ikke var for at han forventer mer av de to yngste, enn av de to eldste, når det kommer til manerer ol. Dessuten er det en altfor myndig og bydende tone han snakker til dem med.

De eldste oppfører seg svakt til tider at jeg tenker ALDRI i verden om mine barn noeninne kommer til å få lov til å snakke sånn til meg, av og til tenker jeg at jeg ikke orker å ha dem med i sosialetilstelninger sammen med andre, rett og slett fordi jeg føler det er flaut at de oppfører seg slik, og at det er enda flauere at faren ikke irettesetter dem, og trippel flauere at han da våger å snakke til de som ikke engang kan snake reint for å mase, når han lar tenåringer avbryte og være frekk sur og surete.

Vi snakker om dette, og nå er det blitt sånn at vi snkker om dette hele tiden, og det er så slitsomt, vi kommer ingen vei. Av og til enes vi litt og skal ta oss sammen, men ting blir ikke fulgt opp. Jeg kan si ting som vær så snill å ikke snakk til per for å avbryte deg, for du har nettopp latt det passere at kari var ordentelig på maseren og avbrøt alle som prøvde å åpne munnen. Dette gjør jeg forran alle ungene. Jeg er nemlig så lei av dette, vil bare at han skal se hva han holder på med.