Noen alenemamma´er her som kan se hit? :)

[Gjest]

Jeg lurte på om dere hadde lyst til å fortelle litt om deres erfaringer ved å være alenemamma? Sambo og jeg har tatt en pause og han har flyttet ut midlertidig. Gutten vår på 11 mnd er kronisk syk, har store søvnproblemer og det blir mye krangling når vi bor sammen fordi vi er så slitne. Vi har nå tenkt å se om det føles feil eller riktig å ikke være sammen. Hittil må jeg ærlig innrømme at jeg synes det går ganske greit. Vi har bestemt oss for å ha ham ca 50-50 hver de ukene vi skal prøve nå. Det blir ikke så stor forskjell ettersom han er hos svigermor 2-3 ganger i uka til vanlig når vi går på skolen. Jeg har ofte følt at jeg har hatt hovedansvaret, og jeg synes derfor det ikke er noen stor forskjell å ha ham alene når han er hos meg. I tillegg kan jeg fokusere på skolen, ta igjen søvn og være sosial når han er hos pappaen, uten å ha dårlig samvittighet for de som er hjemme. Jeg har litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke synes det er så tøft som jeg trodde jeg skulle synes.. Det kommer kanskje etterhvert, men er det unaturlig å tenke som jeg gjør?

 

Lurte også på om noen har greie på hva jeg har krav på hvis vi bestemmer oss helt for å ikke være sammen. Vi er begge studenter.

 

Takk for svar!

[kanskje, kanskje ikke... ;-)]

Min erfaring med å være alenemamma, er at det var den eneste riktige avgjørelsen, både for meg og sønnen, og jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Jeg er en mye bedre mor når jeg er alene, og ikke er i et destruktivt forhold. Syns du skal slappe av når du har "barnefri" uten dårlig samvittighet.

 

Jeg reagerer imidlertid på at dere velger å ha en 50-50 ordning for et barn som bare er 11 mnd gammelt. Dette er IKKE å anbefale - 50/50 anbefales kun etter at barnet har fylt 3 år - og bare dersom foreldrene klarer å samarbeide til barnets beste jevnlig. Husk at man ikke skal fordele barnet etter hva som er rettferdig for foreldrene, men hva som faktisk er best for barnet.

 

Dersom du allikevel velger å gå for en 50/50 ordning skal du ta med i betraktningen at du ikke vil ha krav på barnebidrag.

 

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du velger - og ikke ha dårlig samvittighet for å nyte din alenetid!

 

:-D

[Gjest]

Hei! Tusen takk for svar! Deilig å høre at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet. Jeg savner gutten min utrolig mye når han er borte, men vet også at jeg har behov for å endelig kunne være litt sosial og få litt alenetid. Det har ikke blitt mye av det det siste året.

 

Når det gjelder 50/50 er dette som nevnt i hovedinnlegget bare en løsning vi har valgt den tiden vi har bestemt oss for å ha pause. Vi har sagt to uker foreløpig, så vi får snakke mer om det hvis det eventuelt blir lenger.. Ettersom vi begge er studenter, er vi så heldige at bestemødrene passer på gullet vårt når vi er på skolen. De passer ham annenhver dag, så i praksis er den eneste forskjellen at han nå sover over der to ganger i uka. Vi tenkte at det skulle bli minst mulig forandring for ham akkurat nå, derfor gjorde vi det sånn. Hva er den mest vanlige måten å dele på, nå som vi er inne på temaet?

[mamma til 2 små:=)]

Harregud det hørres ut som en kasteball!

[Gjest]

Han er ikke noen kasteball. Han har kjent bestemødrene sine siden han var nyfødt, og trives kjempegodt sammen med dem. Min mor passer ham hjemme hos oss de timene jeg er på skolen. Pappaen bor hos sin mamma nå, der han er vant til å være noen timer to-tre ganger i uka. Han er verdens blideste lille gutt, kjempesosial og aktiv. Vi har ikke mulighet til å gjøre det på noen annen måte, men jeg er overbevist om at han ikke tar noen skade av det.

[kanskje, kanskje ikke... ;-)]

Hei igjen,

 

Den mest vanlige måten å dele på er vel såkalt ordinært samvær, dvs hver onsdag og annehver helg hos far og resten hos mor. Særlig når barnet er så lite. Mange fedre jobber mye for å få mer, og har mer, men ikke noe særlig mer før barnet er over tre år, som nevnt. Da skal det i praksis være grunner for at barnet ikke kan være mest hos mor....

[mamma til 2 små:=)]

ok kansje jeg tar feil men jeg hadde aldri livet valgt den løsningen.Ikke når han er 11 mnd.Jeg har også en på 11 mnd.

[Gjest]

Okay, men da får vi se på det når vi vet mer hva som skjer. Det er som sagt veldig usikkert ennå. Jeg bare har så mye tanker rundt dette, så er fint å få høre litt erfaringer. Det er forresten bare en dag mindre enn vi har gjort det nå.

[Gjest]

Hva slags løsning da, mener du? Vi har valget mellom å ha ham i barnehage, eller at bestemødrene som han har kjent hele livet passer ham. For meg er det valget lett. Pappaen bor der lillegutt likevel er vant til å være to ganger i uka. Han er altså ikke fire steder, men to, og som nevnt flere ganger er dette bare for en kort periode sånn at vi får funnet ut hva vi vil.

[:::) Frøken Velferdsrett]

Hei.

 

jeg er også alenemamma, og har alltid vært det. Jeg syns det bare blir enklere og kosligere etter vært. vi er en ordentlig familie selv om vi bare er to.

 

når det kommer til 50/50 ville jeg heller ikke valgt det for mitt barn. men det er dere som kjenner deres barn, så det er jo et valg bare dere kan ta

[Sjokoladekaka]

Det er heilt greit å vere aleine:)

 

 

Når det kjem til det økonomiske, så er det veldig lite å hente ved 50/50 deling. Ein må ha hovedomsorga for å få rettar hos NAV.

 

Det ein kan få av økonomiske rettar ved 50/50, er vel at begge foreldre få ei barnetrygd kvar, og skatteklasse 2 annakvart år. Og det er vel det. Ein kan få bidrag dersom den eine tener vesentleg meir enn den andre av foreldrene.

 

Dersom ein har hovedomsorga, så er det ei heilt anna sak. Då har ein rett på overgangsstønad i inntil 3 år, ei barnetrygd meir enn ein har barn, skatteklasse 2 kvart år, bidrag frå samversforelderen, og stønad til barnepass(64% av barnepassutgiftene).

 

Eg skal ikkje seie kva som er rett for akkurat dokke, men 50/50 er ikkje anbefalt for barn under 3 år.

 

Ein ting er at barnet kjenner mange vaksne, som barnet også stoler på. Men dette går på utviklinga til barnet, og når barnet er så lite skal der ikkje vere så mange "likeverdige" omsorgspersonar, då barnet har meir enn nok(utviklingsmessig sett) med å knytte seg nært nok til dei som er i heimen til barnet(mor og far, eller berre mor).

 

Eg rettar ingen peikefinger;), men eg ville aldri gjort det same med mine barn, pga tryggleiken og tilknytninga til ungen.