Jeg er også alenemor, MEN

[Anonym bruker]

jeg vil ikke på noen måte si at det er dans på roser.

Jeg ble "forlatt" i graviditeten og har vært alene siden.

Har en datter på 14mnd nå.

Jeg synes det er tøft, hvertfall nå som permisjonen er over, hun er i barnehagen og hverdagen har innshentet oss.

Jeg har et barn som er mye sykt, hun har vel hatt alt som er av sykdommer de siste 4mnd+ veldig plaget av astma og allergi.

Jeg synes det er vanskelig å sitte hjemme alene ver kveld, for venninnene mine har forsvunnet en etter en ettersom jeg ble forkjedelig.

Og det å ikke kunne dra å handle en melk etter leggetid engang.

Eller dra på kino- eller løpe ned i kjelleren å sette på en maskin klær på dagtid uten å ta henne med.

Jeg synes det er slitsomt å stå opp kl 5 hver morgen, stelle meg- stelle henne- lage forkost og gjøre klar sekker til skole og bhg.

Jeg synes det er grusomt kjipt å måtte gå de 15min til bhg til og fra hver dag uansett vær og vind fordi jeg ikke har råd til å ha bil.

Jeg går hjemmefra kl 6.45, hver morgen- 5dager i uken.

Kl 15.30 er jeg ferdig på skolen og er ikke hjemme før 17, da er det middag og nesten like etter kveldsstelling.

Så er det husarbeid, og lekser før jeg stuper i seng kl 21.

Når det er sagt så gir bf f***, ingen samvær og jeg har dermed ingen avlastning. MEN- når det er sagt så elsker jeg dattern min over alt i verden, det er verdt det- alt sammen, selvom jeg av og til er sliten trist og lei. Da er det bare det skjønne smilet hennes som kan gjør det godt igjen.

 

Poenget med innlegget er vel at jeg så mye mer skulle hatt en pappa til datteren min enn de lusne pengene fra nav.

De varer ikke evige, i skrivende stund er jeg evig takknemmelig for at vi er så heldige å ha den støtteordningen, ellers hadde jeg ikke hatt mulighet til å få en utdannelse fordi jeg måtte ta meg første og beste butikk jobb for å forsørge oss.

Men nav gir meg muligheten til å la meg få en utdannelse- slik at jeg skal få jobb og forsørge meg selv- og dermed aldri være avhenige av andres skattepenger igjnen. Og når den gang kommer så betaler jeg gjerne!

[Meesah og HattiFnattene♡]

Flott innlegg:-)

Bare en praktisk tanke...hvorfor ikke ordne matpakker og sekk og legge frem klær kvelden i forveien...så sparer dere litt tid.:-)Oppskjært brød er også en gudegave.

[Anonym bruker]

supert innlegg:-)

[Anonym bruker]

Veldig bra innlegg. Dytter, så sutrekoppene som faktisk har en mann (med inntekt til og med) kan få noe mer realistisk å tenke på.

[Anonym bruker]

kjenner så godt følelsene du har, HI. Har hatt det slik selv, først med et, og så med 2 barn.

 

En blir så inni margen sliten, og på toppen, så vet en så inderlig godt at selv om en er sliten, så må en fortsette neste dag og dagen etter og slik går livet.

 

En orker bare ta en dag av gangen, tenker på en måte lite fremover, men samtidig er det en konstant bekymring og uro for om en klarer dette og holder ut til det en gang kanskje blir lettere.

 

Og det å ikke vite når og om en får avlastning en helg, slik at en kanskje kan få gå ut en tur med venner(om en har noen igjen etter en stund), er noe som legger ekstra stein til byrden. En har jo ingen voksen hjemme som gir en sosial voksenkontakt. Så TV'n blir en "god venn". Ofte har jeg også erfart at den ENE gangen en kanskje får barnepass over natten, så er det ingen andre som har tid til noe sosialt...... så da blir en likevel sittende hjemme, slik en gjør hver kveld ellers.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alenemor, men jeg føler så med dere, og unner dere all den støtten dere kan få. Her er mannen barnets medforsørger. Hos dere er det staten, og det skulle virkelig bare mangle i vårt velferdsland.

Det er ikke minst rettferdig og viktig overfor barnet.

Blir helt oppgitt over klagetrådene fra samboende kvinner her inne.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at det er tungt innimellom HI, men jeg hadde faktisk et liv litt som ditt da jeg var gift. Jeg satt med alt ansvaret for barn og hus alene, i tillegg til 100 % jobb, har ikke lappen og busstoppet er 2 km unna og jobben lå 50 min unna med buss. Jeg hadde mann, men han brydde seg bare om jobb, og når han en sjelden gang hadde fri, var det kameratene han prioriterte.

 

Men først når jeg flyttet fra ham, kunne jeg tenke på meg selv, bo der jeg ville, og ikke ta hensyn til noen. Dette livet er iallefall bedre for meg enn livet som gift. Har ikke vært ute på 3 år, og er jeg heldig treffer jeg min eneste venninne i jula. Så livet er ikke enten svart eller hvitt, man får ikke automatisk et godt liv av å være gift.

[Anonym bruker]

Jo, men vi snakker om pengestøtte her. Og denne x'en din hadde tross alt inntekt som kom barna og forhåpentligvis deg til gode, selv om alt annet var dårlig.

[Anonym bruker]

De pengene veier ikke opp for et crappy liv. Har det mye bedre med trang økonomi og leid ettromsleilighet framfor hus og stor hage, alt jeg kunne ha lyst på materielt sett og en mann som ikke stilte opp. Penger betyr faktisk null, bare man overlever på det man har.

[Anonym bruker]

Det er fortsatt ingen grunn til å ikke unne aleneforsørgere denne støtten fra staten, som kommer barna til gode. Handler først og fremst om dem.

[Anonym bruker]

Jeg synes os er en kjempepositiv ting, og unner alenemødre de pengene så gjerne. Og syns det er kjempebra når de brukes til å utdanne alenemødrene. Har aldri sagt noe annet.