Utroskap...

[Anonym bruker]

Innlegg fra en frustrert frue her... Vet ikke hva jeg skal gjøre. Vil gjerne ha noen tilbakemeldinger hva dere hadde gjort.

 

Vær så snill å ikke døm meg. Jeg vet at det var helt idiotisk og jeg angrer bittert. Tenker på det hele tiden, hver dag og jeg har så utrolig dårlig samvittihet..

 

Jeg er gift og vi har vært sammen i mange år. Utroskap har aldri vært et tema hos oss. Jeg har alltid hatt sterke meninger om det og mener at det ikke er tilgivelig. Dette har vi diskutert mange ganger men det er lenge siden nå.

 

Vi har det veldig fint mannen min og jeg. Vi trives godt i hverandres selskap og jeg er på ingen måte lei av han. Det tror jeg heller ikke at han er.

 

Men etter vi fikk barn nr 2 så har sexlivet vært veldig dårlig. Vi finner liksom ikke tilbake igjen til hverandre. Vi har diskutert det men det blir med det samme. Jeg savner at han har lyst på meg og jeg savner å ha lyst på han.

 

Jeg var på fest for en stund siden. Har en kammerat som alltid har hatt et godt øye til meg. Jeg må innrømme at jeg har vært smigret, men det har aldri vært et tema at jeg ville gjøre noe eller at jeg vil gå fra min mann.

 

Vi var begge beruset på festen. Jeg hadde drukket mye mer enn jeg burde. Han flørtet med meg. Jeg kjente at jeg hadde lyst til å kysse han. Jeg visste at han ville det også. Vi gikk inn på et annet rom og vi kysset - kanskje ikke lenger enn 20 sek. Jeg angret med en gang og dro hjem.

 

Jeg har snakket med han i ettertid. Bare for å forvisse meg om at det ikke er noe mer - og at det var en stor tabbe. Jeg har bedt han om å aldri nevne det igjen og det har han lovet. Han er også i et etablert forhold. Jeg angrer meg noe så utrolig. Jeg ønsker ingenting av denne mannen. Jeg har aldri tenkt at jeg ville hatt han isteden for min egen.

 

Jeg har ikke sagt noe til mannen min. Og jeg er veldig usikker på om jeg skal gjøre det. Han kjenner han også. Vi har vært på fest sammen i ettertid også. Jeg har ingen baktanker med han. Det skjer ikke igjen. Jeg vet at jeg har vært så utrolig dum.

 

Hva bør jeg gjøre? Skal jeg si det til mannen min eller ikke?

 

 

[Anonym bruker]

......hovedinlegger her igjen...

 

Jeg vil også ta med at jeg og mannen min i ettertid har snakket om sexlivet vårt og at vi prøver å få det på bedring begge to. Så langt går det bra, men jeg føler meg så falsk siden jeg holder dette skjult for han. Jeg elsker han og han elsker meg og vi vil at dette skal fungere.

 

Jeg sier det igjen... vær så snill å ikke døm meg for det jeg har gjort. Jeg dømmer meg selv pga av dette hele tiden. Gi meg heller et råd om hva jeg skal gjøre..

 

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli en av disse som er utro mot sin partner..

[Anonym bruker]

Jeg dømmer deg ikke.

Råder deg til å ikke si noe til mannen din om det som skjedde. Dette er noe du må leve med og ta med deg selv og din egen samvittighet. Å fortelle ham det synes jeg rett og slett er egoistisk og kun for å slippe å bære den dårlige samvittigheten selv.

Det han ikke vet har han tross alt ikke vondt av. Og du har gjort opp med denne mannen og dere er enige om at det ikke er noe mellom dere. Du forteller også at du og mannen din prøver å få en bedring i samlivet deres. Det er flott så hvorfor ødelegge alt sammen med å si noe?

Det er nok dessverre den sure svie å måtte bære dårlig samvittighet alene...og kanskje det er det som skal til for å ikke gjenta det.

[Anonym bruker]

Takk... det var egentlig det jeg hadde lyst å høre. Jeg føler selv at min straff er at jeg må gå med denne samvittigheten selv. At jeg overhode kunne være så dum!

Jeg kommer aldri til å gjøre dette igjen. Jeg kan ikke forstå at jeg kunne la det skje.

 

Jeg føler at det går bedre mellom meg og min mann nå. Jeg angrer bare bittert på at jeg ikke tok tak i det før jeg kysset en annen. På en måte tror jeg at han kunne tilgitt det - på en annen måte tror jeg det ikke. Kjenner at jeg blir kvalm bare av å tenke på hvilket blikk han hadde gitt meg dersom jeg fortalte det.

 

En ting er at jeg gjerne skal klare å holde det for meg selv. En annen ting er at jeg mistenker at en felles venn vet noe om det. Tror at hun kan ha sett noe. Enten at vi gikk inn på rommet, eller fra vinduet utenfor. Jeg kan ikke si det sikkert, men jeg har en mistanke. Jeg stoler ikke på henne. Hun kan være typen til å si noe om det.

 

Dersom jeg sier det selv er det en ting... dersom hun går å sprer et rykte er det noe helt annet. Jeg vil for alt i verden ikke at det skal komme ut et rykte om det slik at han får høre om det. Hvis han skal få vite noe så vil jeg at det skal komme fra meg. Gjerne vet hun ingenting, kanskje jeg inbiller meg det. Jeg kan raskt bli mistenksom og hun er en person som uansett får med seg alt som skjer.

 

Uff.... hvor dum kan man egentlig bli.... jeg angrer angrer ANGRER!!!