Det er ikke så greit å være 11 år

[Sara Rompompei]

og ikke føle at man mestrer hverdagen lengre.

 

DA er det trist å være mamma da.

 

Men jeg skjønner at følelsene hennes river litt akkurat nå.

Ekstra krangling mellom mor og far, og en "fremmed" jul som står for døren.

I dag hadde hun knekt sammen på skolen og sittet og snakket med en lærer i en time.

 

Det er fint at hun har en tredjepart hun kan lette trykket litt hos, men det er for jævlig at vi voksne skal lage sånt helvete for ungene våre.

 

 

 

Såh, da var det sagt.

Derfor er det litt lite trafikk fra meg om dagen.

[Mormor Tralle Tone Troll]

Uff, dette hørtes ikke greit ut. Kjenner meg igjen i situasjonen. Eldstejenta slet veldig i den der perioden. Heldigvis hadde hun også lærer og et par tanter å snakke med. + at hun etterhvert fikk kontakt med Bup da. DEt hjalp veldig å snakke med folka der.

Ønsker dere lykke til med å prøve å løse situasjonen til det beste for ungene. DEt er vår plikt som voksne å sette våre egne følelser tilside for å bedre situasjonen for våre elskede små!!

[Maud]

Det er godt det finnes lærere og andre som kan være der for barna når de opplever at verden tårner seg opp foran dem og de tenker at de skal skjerme mamma og pappa for flere vanskeligheter...

 

Ja, det er vondt når de avgjørelsene vi tar gjør verden vanskeligere for barna våre. Jeg håper 11-åringen skjønner at dette er en uønsket bivirkning ved det som har skjedd og at både du og pappa'n klarer å være der for henne og lytte uten å gi sorgen enda mer næring.

 

Stakkars deg som er mamma også som må se på dette og vite at du ikke kan fjerne det vonde akkurat nå. Stor trøsteklem

[Sara Rompompei]

Takk for klemmer og gode ord.

 

Vi har klart å legge kranglinga litt på hylla.

Det er enkelte knapper jeg eksploderer på når det blir trykket litt for hardt.

Men sånt kommer det ingenting godt ut av. Så jeg må virkelig ta meg i sammen. Jeg kan ikke forandre pappaen, men jeg kan gjøre en innsats med meg selv, så har jeg i allefall gjort det beste jeg kan.

 

Storesøster har forklart meg hva som var dumt og trist og leit. Og jeg tar det til meg. Har forklart henne at dette er nytt for meg også, så vi må begge lære på veien.

 

Vi er flinke til å gjøre familieting sammen. Og vi er sammen mange ganger i uka i forskjellige gjøremål.

Så han kom og lagde bakte sammen med oss. Det var fint.

 

Jeg er så glad for læreren til storesøster.

Han er også skilt og har mye fint å si til jenta mi som strever.

Og litt godt er det, da vi hadde vår gode prat, at hun til stadighet sa -ja mamma, det sa han også )

Så da er jeg ikke helt kokos i hodet i allefall

 

kanskje.